Topptung lønnsfest

Hvis regionreformen utvikler seg til en topptung lønnsfest uten at befolkningen ser verdien, kan svaret blir en debatt om behovet for en så omfattende regional forvaltning.

Avisa itromsø har gjennomgått lønnsnivået i nye Troms og Finnmark fylkeskommune og kan vel konstatere at det skvulper velfylte porsjoner med Møllers tran i forbindelse med møtene om lønnsfastsettelse. Snittlønna for de 100 best betalte har passert 940.000 kroner – og da har vel heller ikke de fire divisjonsdirektørene fått sitt lønnsløft.

På et par år har antallet med millionlønn økt fra 14 til 26 ansatte. Her er det naturligvis både hardt arbeidende tannleger, rektorer med stort ansvar og samvittighetsfulle byråkrater, men inntrykket er ikke at vi sysler med en reform som skal gi bedre tjenester og service for innbyggerne, snarere en sementering av det som allerede er distanserte byråkratier i henholdsvis Vadsø og Tromsø.

Nå mener ikke vi at velutdannede fagfolk i offentlig sektor skal underbetales. Det er ikke gratis å få gode folk, men fylkeskommunen skal vel heller ikke vaere lønnsledende, i tillegg til den velkjente pensjonsfesten i offentlig sektor. Reformen må og bør vaere rasjonell, det vil si at det regionale leddet må gjennom en effektivisering. Midler må frigis til drift, for eksempel samferdsel og videregående skoler. Hvis ikke, vil det vaere null forståelse for både reformen og tre forvaltningsledd.

Akkurat nå får vi en snikende mistanke om at det konstrueres parallelle pengesluk, på toppen av at parlamentarisme neppe gir noen form for innsparing. Demokratisk kan et rent flertall ha begge hendene på rattet, uten at vi får en promille mer i levende debatt. Situasjonen kan fort minne om lønnsspiralen fra sykehusvesenet da fylkeskommunen var eier. Det ble havari, foten ned og en organisering som gjør at politikerne har minimal innflytelse på hva foretakene sysler med. Større lønnsforskjeller og profesjonskamp har også en tendens til å lage indre uro, så her kan det bli mange uheldige utslag – i tillegg til den generelle misnøyen som allerede er skapt.

Fylkeskommunen hadde trengt en vellykket reform for å slippe imaget som blindtarm i forvaltningen, men akkurat nå kan prosessen vaere bensin på bålet. Kanskje det bare er behov for to forvaltningsledd, supplert av av en viss regionalpolitisk aktivitet, den posisjonen regionrådene har påtatt seg med betinget suksess. I den virkelige verden, utenfor fylkeskommunens administraive grensedragning, er vi nemlig fortsatt finnmarkinger.