Rykker ut når sekundene teller i Altafjorden
Mannskapet på RS Vekteren ble igjen sentral i en redningsoperasjon.
For Børge, Tor Arne og Lene var det ikke et spørsmål om å vaere frivillig eller ikke vaere frivillig, for det handler om å vaere der når hellet har rent ut. Forrige uke var det en kullosforgiftning i Altafjorden som gjorde at Hovedredningssentralen var full av lovord om samarbeidet.
– For meg er det et valg om å vaere ute på sjøen og hjelpe eller ikke. Jeg har alltid hatt en interesse for sjøen og har hatt båt i mange år. Så for meg var dette en måte jeg kunne bidra på, i tillegg til at jeg syntes det er spennende med sjøredning, så jeg meldte meg inn. Og frivilligheten var en del som jeg egentlig ikke tenkte på, jeg får vaere med å bidra, og det er interessant, forteller Børge Lunga Pedersen.
Gode instruktører
Kollegene Lene Hanssen og Tor Arne Wilhelmsen nikker samstemt. Til sammen har trioen 16 år bak seg som frivillige i sjøredningsselskapet.
– Det kreves ikke mye for å bli med, alle kan vaere frivillige. Man trenger for så vidt ikke vaere vant til båt heller, det blir man vant til. Man får alt av opplaering, og trenger ikke å vaere en gammel sjøulk for å vaere med, sier Wilhelmsen og tilføyer:
– Instruktørene er utrolig dyktige. Sjøredningsskolen er i Horten, og alle blir sendt dit på kurs. Flere av instruktørene har bakgrunn i forsvaret. Blant annet beredskapsrådgiveren i nord, hun var faktisk Norges første kvinnelige redningsmann på Seaking, og jobbet der i 20 år, forteller Wilhelmsen.
Vet aldri hva de kommer til
Til tross for at de har rutiner og retningslinjer for hvordan oppdrag skal løses, vet de aldri hva de rykker ut til.
– Rutiner vi skal følge, som avhenger av hvilken type oppdrag det er, gjør at vi kan forberede oss på forskjellige scenarioer og oppgaver, men når vi går fra kaia, så vet vi ikke alltid hva som vil møte oss. Vi har bare en ide av hva som foregår. Vi forbereder oss alltid på det verste når vi rykker ut, vi vil heller bli positivt overrasket enn å bli negativt overrasket, forteller Pedersen.
Skryter av altavaeringene
Mens Redningsselskapet har sett en nasjonal økning i antall oppdrag, så har antallet holdt seg stabilt i Alta de siste årene. Gjennomsnittlig har sjøredningskorpset i Alta hatt 40 oppdrag i året, mens i fjor så de en nedgang på 50%. Men de vet ennå ikke hvilken type oppdrag de vil få mest av i år, eller hvor mange de vil få.
– Fremdriftsproblemer er veldig vanlig, som havari på motor, girskifte eller propell. Det går veldig mye i sleping av båter for oss, forteller Wilhelmsen.
– Men sesongen har jo enda ikke startet, men altavaeringene er generelt ganske flink når det kommer til båt og båtvett, tilføyer Hanssen.
– Alta er egentlig ganske spesiell kan man si. De fleste oppdragene rundt om er jo om sommeren, når det er båtsesong, men i Alta har vi like mange oppdrag på vinteren som vi har på sommeren. Altavaeringer er ganske flinke til å ta vare på seg selv, og de er godt forbredt når de skal ut på havet, forteller Pedersen.
Godt samarbeid
Hverdagen til de frivillige består ikke bare av å slepe båter med fremdriftsproblemer.
– Av og til tar vi med ansatte fra kraftlaget ut til øyene, dersom det er noe feil med linjene der, og dersom politiet må til en plass uten veiforbindelse. I fjor hadde vi faktisk en halvering av oppdrag. Vi jobber også med Hovedsjøredningskorpset. Vi har litt lengere responstid en de har, ettersom de ofte bor på båten når de har vakt, det gjør ikke vi. Dersom noe skjer ute i fjorden blir begge varslet, og de som kommer til stedet først tar oppdraget. Ofte kan de ta over oppdrag, for eksempel om vi må slepe større båter. Båten vår er ikke så stor, forteller Wilhelmsen.
Dersom det er store ulykker jobber de sammen.
Husker de fine øyeblikkene best
– Redningssentralen kommer inn, og noen ganger også kystvakten, så bistår vi. De har mye bedre fasiliteter om bord enn det vi har, de har bedre fasiliteter til å lede større oppdrag, samt større båt med mer plass. Men vi er raskest på grunn av størrelsen på båten vår. Skjer det noe i Altafjorden, er det som regel vi som er på plass først, tilføyer Pedersen.
Til tross for at sjøredningskorpset noen ganger må bistå i veldig alvorlige situasjoner med omkomne, så konstaterer Pedersen at det er de fine øyeblikkene han husker best.
– Det sitter veldig mye glede i det å kunne hjelpe folk. Når noen er ute på havet med motorhavari, er det rutine for oss å bistå, mens for dem det gjelder er det jo kritisk. Vi sleper de inn til kai, og de er veldig glad for at vi hjelper. De tunge oppdragene kan prege oss, men det er gleden med å hjelpe folk som sitter mest i for min del, forteller Pedersen.
Står sammen
Ingen fra trioen har opplevd at de har blitt stående alene etter å ha vaert ute på tunge oppdrag.
– De tunge oppdragene, de sitter jo i oss selvfølgelig, men vi blir fulgt opp dersom det trengs, forteller Wilhelmsen.
– Vi er veldig flinke på å ta debrifinger når vi kommer tilbake til basen etter oppdraget. I tillegg har Sjøredningssentralen en tjeneste som skal kontakte oss og følge oss opp dersom vi er ute på oppdrag som kan vaere utfordrende for oss å håndtere i ettertid. Det er ikke sånn at vi blir puttet i situasjoner som kan vaere ekkel for oss, så må vi klare oss selv i etterkant, vi blir veldig godt tatt vare på, tilføyer Pedersen.
– Vi får tilbud om psykolog, så har vi kollegastøtte som går ut på at noen fra nabokorpset kan komme og hjelpe. En gang kom nabokorpset og ble sittende med frivillige som hadde vaert ute på oppdrag, de kom med tobakk og kaffe. Det betyr mye å føle at man blir tatt vare på når man har vaert ute på tunge oppdrag, konstaterer Wilhelmsen.
Håper på å rekruttere flere
I tillegg til sjøredningskorpset har de en egen organisasjon for ungdom. Redningsselskapet Ung hvor ungdom fra 13 år kan drive med maritime aktiviteter, laere om båt, sjøvett og få ulike kurs.
– Mange i RS Ung har de samme kursene som vi har, så får de hjelp med båtførerprøven, forteller Hanssen.
– Ja, de har det. Vi håper virkelig at vi kan rekruttere derfra når den tiden kommer, konstaterer Wilhelmsen.
Til tross for at de har 13 frivillige, er det vanskelig å få vaktplanen til å gå rundt, og Wilhelmsen er bekymret for belastningen det kan ha på de som er med.
– Akkurat nå har vi i utgangspunktet fire vaktlag. Et vaktlag består av tre stykker, og man har vakt hver fjerde uke. Men nå er vi såpass få, at vi sliter med å fylle opp vaktlistene og det kan vaere veldig belastende, sukker Wilhelmsen.
Ideelt sett så skulle de gjerne ha sett en dobling av antall frivillige.
– Redningsselskapet har veldig gode kurs, og er flinke på å forbrede oss mentalt på hva vi vil gå gjennom, og instruktørene er dyktige. Det er mange dyktige folk i Redninsselskapet, avslutter Hanssen.