Ryk­ker ut når se­kun­de­ne tel­ler i Alta­fjor­den

Mann­ska­pet på RS Vek­te­ren ble igjen sen­tral i en red­nings­ope­ra­sjon.

Altaposten - - REPORTASJE - Anas­ta­si­ya Fe­doto­va Anas­ta­si­ya@al­ta­pos­ten.no

For Bør­ge, Tor Ar­ne og Lene var det ikke et spørs­mål om å va­ere fri­vil­lig el­ler ikke va­ere fri­vil­lig, for det hand­ler om å va­ere der når hel­let har rent ut. For­ri­ge uke var det en kull­os­for­gift­ning i Alta­fjor­den som gjor­de at Hoved­red­nings­sen­tra­len var full av lov­ord om sam­ar­bei­det.

– For meg er det et valg om å va­ere ute på sjø­en og hjel­pe el­ler ikke. Jeg har all­tid hatt en in­ter­es­se for sjø­en og har hatt båt i man­ge år. Så for meg var det­te en måte jeg kun­ne bi­dra på, i til­legg til at jeg syn­tes det er spen­nen­de med sjø­red­ning, så jeg meld­te meg inn. Og fri­vil­lig­he­ten var en del som jeg egent­lig ikke tenk­te på, jeg får va­ere med å bi­dra, og det er in­ter­es­sant, for­tel­ler Bør­ge Lun­ga Pedersen.

Gode in­struk­tø­rer

Kol­le­ge­ne Lene Hans­sen og Tor Ar­ne Wil­helm­sen nik­ker sam­stemt. Til sam­men har trio­en 16 år bak seg som fri­vil­li­ge i sjø­red­nings­sel­ska­pet.

– Det kre­ves ikke mye for å bli med, alle kan va­ere fri­vil­li­ge. Man tren­ger for så vidt ikke va­ere vant til båt hel­ler, det blir man vant til. Man får alt av opp­la­e­ring, og tren­ger ikke å va­ere en gam­mel sjø­ulk for å va­ere med, sier Wil­helm­sen og til­føy­er:

– In­struk­tø­re­ne er utro­lig dyk­ti­ge. Sjø­red­nings­sko­len er i Hor­ten, og alle blir sendt dit på kurs. Fle­re av in­struk­tø­re­ne har bak­grunn i for­sva­ret. Blant an­net be­red­skaps­råd­gi­ve­ren i nord, hun var fak­tisk Nor­ges førs­te kvin­ne­li­ge red­nings­mann på Seaking, og job­bet der i 20 år, for­tel­ler Wil­helm­sen.

Vet ald­ri hva de kom­mer til

Til tross for at de har ru­ti­ner og ret­nings­lin­jer for hvor­dan opp­drag skal lø­ses, vet de ald­ri hva de ryk­ker ut til.

– Ru­ti­ner vi skal føl­ge, som av­hen­ger av hvil­ken type opp­drag det er, gjør at vi kan for­be­re­de oss på for­skjel­li­ge sce­na­rio­er og opp­ga­ver, men når vi går fra kaia, så vet vi ikke all­tid hva som vil møte oss. Vi har bare en ide av hva som fore­går. Vi for­be­re­der oss all­tid på det ver­ste når vi ryk­ker ut, vi vil hel­ler bli po­si­tivt over­ras­ket enn å bli ne­ga­tivt over­ras­ket, for­tel­ler Pedersen.

Skry­ter av alta­va­e­rin­ge­ne

Mens Red­nings­sel­ska­pet har sett en na­sjo­nal øk­ning i an­tall opp­drag, så har an­tal­let holdt seg sta­bilt i Al­ta de sis­te åre­ne. Gjen­nom­snitt­lig har sjø­red­nings­korp­set i Al­ta hatt 40 opp­drag i året, mens i fjor så de en ned­gang på 50%. Men de vet ennå ikke hvil­ken type opp­drag de vil få mest av i år, el­ler hvor man­ge de vil få.

– Frem­drifts­pro­ble­mer er vel­dig van­lig, som ha­va­ri på mo­tor, gir­skif­te el­ler pro­pell. Det går vel­dig mye i sle­ping av båter for oss, for­tel­ler Wil­helm­sen.

– Men se­son­gen har jo enda ikke star­tet, men alta­va­e­rin­ge­ne er ge­ne­relt gans­ke flink når det kom­mer til båt og båt­vett, til­føy­er Hans­sen.

– Al­ta er egent­lig gans­ke spe­si­ell kan man si. De fles­te opp­dra­ge­ne rundt om er jo om som­mer­en, når det er båt­se­song, men i Al­ta har vi like man­ge opp­drag på vin­te­ren som vi har på som­mer­en. Alta­va­e­rin­ger er gans­ke flin­ke til å ta vare på seg selv, og de er godt for­bredt når de skal ut på ha­vet, for­tel­ler Pedersen.

Godt sam­ar­beid

Hver­da­gen til de fri­vil­li­ge be­står ikke bare av å sle­pe båter med frem­drifts­pro­ble­mer.

– Av og til tar vi med an­sat­te fra kraft­la­get ut til øy­ene, der­som det er noe feil med lin­je­ne der, og der­som po­li­ti­et må til en plass uten vei­for­bin­del­se. I fjor had­de vi fak­tisk en hal­ve­ring av opp­drag. Vi job­ber også med Hoved­sjø­red­nings­korp­set. Vi har litt len­ge­re re­spons­tid en de har, et­ter­som de ofte bor på bå­ten når de har vakt, det gjør ikke vi. Der­som noe skjer ute i fjor­den blir beg­ge vars­let, og de som kom­mer til ste­det først tar opp­dra­get. Ofte kan de ta over opp­drag, for ek­sem­pel om vi må sle­pe stør­re båter. Bå­ten vår er ikke så stor, for­tel­ler Wil­helm­sen.

Der­som det er sto­re ulyk­ker job­ber de sam­men.

Hus­ker de fine øye­blik­ke­ne best

– Red­nings­sen­tra­len kom­mer inn, og no­en gan­ger også kyst­vak­ten, så bi­står vi. De har mye bed­re fa­si­li­te­ter om bord enn det vi har, de har bed­re fa­si­li­te­ter til å lede stør­re opp­drag, samt stør­re båt med mer plass. Men vi er ras­kest på grunn av stør­rel­sen på bå­ten vår. Skjer det noe i Alta­fjor­den, er det som re­gel vi som er på plass først, til­føy­er Pedersen.

Til tross for at sjø­red­nings­korp­set no­en gan­ger må bi­stå i vel­dig al­vor­li­ge si­tua­sjo­ner med om­kom­ne, så kon­sta­te­rer Pedersen at det er de fine øye­blik­ke­ne han hus­ker best.

– Det sit­ter vel­dig mye gle­de i det å kun­ne hjel­pe folk. Når no­en er ute på ha­vet med mo­tor­ha­va­ri, er det ru­ti­ne for oss å bi­stå, mens for dem det gjel­der er det jo kri­tisk. Vi sle­per de inn til kai, og de er vel­dig glad for at vi hjel­per. De tun­ge opp­dra­ge­ne kan pre­ge oss, men det er gleden med å hjel­pe folk som sit­ter mest i for min del, for­tel­ler Pedersen.

Står sam­men

In­gen fra trio­en har opp­levd at de har blitt stå­en­de ale­ne et­ter å ha va­ert ute på tun­ge opp­drag.

– De tun­ge opp­dra­ge­ne, de sit­ter jo i oss selvfølgel­ig, men vi blir fulgt opp der­som det trengs, for­tel­ler Wil­helm­sen.

– Vi er vel­dig flin­ke på å ta de­bri­fin­ger når vi kom­mer til­ba­ke til ba­sen et­ter opp­dra­get. I til­legg har Sjø­red­nings­sen­tra­len en tje­nes­te som skal kon­tak­te oss og føl­ge oss opp der­som vi er ute på opp­drag som kan va­ere ut­ford­ren­de for oss å hånd­te­re i etter­tid. Det er ikke sånn at vi blir put­tet i si­tua­sjo­ner som kan va­ere ek­kel for oss, så må vi kla­re oss selv i etter­kant, vi blir vel­dig godt tatt vare på, til­føy­er Pedersen.

– Vi får til­bud om psy­ko­log, så har vi kol­le­ga­støt­te som går ut på at no­en fra nabo­korp­set kan kom­me og hjel­pe. En gang kom nabo­korp­set og ble sit­ten­de med fri­vil­li­ge som had­de va­ert ute på opp­drag, de kom med to­bakk og kaf­fe. Det be­tyr mye å føle at man blir tatt vare på når man har va­ert ute på tun­ge opp­drag, kon­sta­te­rer Wil­helm­sen.

Hå­per på å re­krut­te­re fle­re

I til­legg til sjø­red­nings­korp­set har de en egen or­ga­ni­sa­sjon for ung­dom. Red­nings­sel­ska­pet Ung hvor ung­dom fra 13 år kan dri­ve med ma­ri­ti­me ak­ti­vi­te­ter, la­ere om båt, sjø­vett og få uli­ke kurs.

– Man­ge i RS Ung har de sam­me kur­se­ne som vi har, så får de hjelp med båt­fø­rer­prø­ven, for­tel­ler Hans­sen.

– Ja, de har det. Vi hå­per vir­ke­lig at vi kan re­krut­te­re der­fra når den ti­den kom­mer, kon­sta­te­rer Wil­helm­sen.

Til tross for at de har 13 fri­vil­li­ge, er det vans­ke­lig å få vakt­pla­nen til å gå rundt, og Wil­helm­sen er be­kym­ret for be­last­nin­gen det kan ha på de som er med.

– Ak­ku­rat nå har vi i ut­gangs­punk­tet fire vakt­lag. Et vakt­lag be­står av tre styk­ker, og man har vakt hver fjer­de uke. Men nå er vi så­pass få, at vi sli­ter med å fyl­le opp vakt­lis­te­ne og det kan va­ere vel­dig be­las­ten­de, suk­ker Wil­helm­sen.

Ide­elt sett så skul­le de gjer­ne ha sett en dob­ling av an­tall fri­vil­li­ge.

– Red­nings­sel­ska­pet har vel­dig gode kurs, og er flin­ke på å for­bre­de oss men­talt på hva vi vil gå gjen­nom, og in­struk­tø­re­ne er dyk­ti­ge. Det er man­ge dyk­ti­ge folk i Redn­ins­sel­ska­pet, av­slut­ter Hans­sen.

Bør­ge Pedersen, Tor Ar­ne Wil­helm­sen og Lene Hans­sen om­bord på RS Vek­te­ren. Foto: Anas­ta­si­ya Fe­doto­va

For Tor Ar­ne Wil­helsem (tv), Bør­ge Lun­ga Pedersen og Lene Hans­sen så var det en­gang ikke et spørs­mål om de skul­le va­ere fri­vil­li­ge el­ler ikke. Foto: Anas­ta­si­ya Fe­doto­va

Red­nings­skøy­ta Vek­te­ren un­der øvel­se i Bergs­fjord. Foto: Arkivfoto/therese Sta­brun

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.