Personlig mestring og gruppelaering i Finnmark
Ifølge Peter Senge må laerende organisasjoner også beherske ferdighetene personlig mestring og gruppelaering dersom de skal lykkes. Erik Lorange, som først var leder av gjenreisningsplanlegginga i Vest-finnmark og senere av Brente Steders Regulering på landsbasis, vektla tilnaermet det samme når han beskrev metoden regionplanlegging:
«Skal planleggingen virkelig føre til nye verdier, skal den stimulere befolkningens interesse for sitt samfunn, og skal den vaere demokratisk i ånd og sak, så må planleggingen begynne nedenfra med de enkelte mennesker og de enkelte steder. En planlegging som drives ovenfra vil aldri oppnå den kontakt med befolkningen som må til, og en slik planlegging vil fort smake av dirigering og tvang…»
Personlig mestring er av Senge definert bl.a. slik:
«Å mestre noe betyr at man har kunnskap og kan utøve bestemte ferdigheter. Mennesker som kan sitt fag og har høy grad av personlig mestring, er til enhver tid i stand til å forstå hvilke resultater som betyr mest for dem. De gjør det ved å vie seg til sin egen livslange laering.» - «Nøkkelen til personlig mestring er «kreativ spenning», det vil si spenningen mellom visjon og virkelighet. De mest effektive menneskene er de som kan holde på visjonen samtidig som de ser den nåvaerende virkeligheten klart og tydelig».
Etter å ha arbeidet med begrepene personlig mestring og kreativ spenning i ulike sammenhenger og over år har jeg opplevd at svaert mange finnmarkinger har lett for å forstå hva som menes med disse begrepene. Mange har dette som livsstil både i forhold til ulike hobbyer, friluftsliv og yrkesliv. En dyktig fisker, jeger, håndverker er som regel det fordi han kontinuerlig har arbeidet med å øke sin personlige mestring og vaert dyktig med å sette opp kreative spenninger – vaert dyktig til å se samtidig både nåsituasjonen og målet.
Ferdigheten gruppelaeringer er av Peter Senge definert bl.a. slik:
«Gruppelaering…begynner med «dialog»: gruppemedlemmenes evne til å sette tidligere overbevisninger til side og på en genuin måte å engasjere seg i å «tenke i fellesskap» - Gruppeferdigheter er enda vanskeligere å utvikle enn individuelle ferdigheter. Dette er grunnen til at laerende grupper trenger…å trene sammen…(for å) utvikle sine kollektive laereferdigheter.»
Ferdighetene personlig mestring og gruppelaering er lett å forstå betydningen av i en bedrift eller en organisasjon. Men det er åpenbart at det også i regioner må fokuseres på disse ferdighetene dersom man skal vaere laerende. I Finnmark har man, med basis i fylkesplanleggingen, gjennom utviklingsprogram og satsinger innen ulike bransjer (oppdrett, reiseliv) og ulike kulturfelt (sang, musikk, museum) oppnådd store resultater. Suksessen med slike programmer og satsinger er trolig et resultat av at Finnmark er en naturlig region hvor befolkningen i stor grad har innsikt og kunnskap om bosettingen, utfordringene og mulighetene i de ulike kommunene.
Hovedargumentet til de som argumenterer for større regioner er at flere av de gamle fylkene var for små til å få overført nye statlige oppgaver. Det paradoksale er at prosessene med å finne fram til oppgaver som kan overføres til de nye storfylkene, hittil har resultert i minimalt med nye oppgaver til de nye fylkene. Et annet argument er at kostnadene med å drive de videregående skolene og andre fylkeskommunale oppgaver blir for høye i små fylker. Heller ikke her har man klart å framvise saerlige holdbare resultater. Større avstander og mindre lokal innsikt hos fylkesadministrasjonene i problemene og utfordringer i de ulike skolene synes derimot å bidra til økte totalkostnader.
Når Høyre og Frp primaert ønsker å avvikle regionene som helhet, har de åpenbart forkastet troen på at fylkeskommunene har en viktig rolle i forhold til å oppnå regional utvikling. I boka «Regional tenkning – betingelse for god planlegging» skrev Erik Lorange i 1977 i forordet:
«For å videreføre og foredle det beste i vår kultur er det nødvendig…å gjenreise forståelsen og respekten for den regionale sammenheng og de regionale verdier. Regional tenkning må i langt større grad enn hittil få prege vår planlegging på alle nivåer, våre økonomiske disposisjoner og praktiske politikk. Helhet, allsidighet og naturlig egenart må etterstreves i enhver region, ikke gjennom materiell og økonomisk satsing alene, men gjennom bred og positiv tilrettelegging av regionens selvstendige kulturelle utvikling».
Analysen til Lorange har siden 1977 ikke blitt svekket, tvert i mot styrket seg kraftig. I en globalisert verden, i en verden med store miljøutfordringer, med en eksplosiv teknologisk utvikling m.v. er behovet for regional tenkning økt vesentlig. Behovet for å ha en befolkning som satser på personlig mestring og regioner som satser på gruppelaering er viktig for et hvert land og enhver region. En nedbygging av regionene tyder på at noen fortsatt har tenkemåter som tilhører industrisamfunnet.