Vi må snakke om Finnmarksloven
Det var Stortinget som 2005 vedtok Lov om rettsforhold og forvaltning av grunn og naturressurser i Finnmark.
Prosessen forut for lovvedtaket var lang og konfliktfylt. Finnmarkslovens hensikt er å legge til rette for at grunn og naturressurser i Finnmark forvaltes på en balansert og økologisk baerekraftig måte til beste for innbyggerne i Finnmark og saerlig som grunnlag for samisk kultur, reindrift, utmarksbruk, naeringsutøvelse og samfunnsliv. I utgangspunktet kan en jo mene at dette er et godt formål og greit å forholde seg til, men slik er det ikke.
Når en peker på at noe skal gjøres til beste for innbyggerne i Finnmark, er det store forskjeller i synet på hva som er til det beste. Hva som er til det beste for noen er kanskje ikke like bra for andre. Hvem er det da loven peker på? Politisk er det tydelig at det er store forskjeller mellom det samisk politiske miljøet og det ikke-samisk politiske miljøet. Forskjellene og konfliktnivået kommer tydelig fram i styremøtene i Fefo, hvor det de siste årene har vaert to tydelige fløyer.
Den største konflikten er i saken om Finnmarkskommisjonens konklusjon om at alle innbyggerne i Karasjok er rettmessige grunneiere til arealene innenfor Karasjok kommunes grenser. Denne saken skal nå avgjøres i rettsapparatet, men om konklusjonen fra Finnmarkskommisjonen blir stående, vil dette i realiteten bety en oppstykking av Finnmark i mange forskjellige forvaltningsområder med egne grunneierstyrer. Grunneier
styrer som kjent retten til jakt og fiske og kan sette prisen slik de ser seg tjent med å sette den. Det koster å forvalte et område – det er en rekke lover som stiller krav til forvaltning av naturressurser og en må ha faglige ansatte for å gjennomføre en tilfredsstillende forvaltning. Og med forvaltning følger et byråkrati.
Grunneierene må derfor ha inntjening og det får de gjennom å ta betalt for naturressursene de styrer over. Det gjør Fefo i dag, men de har en samlet forvaltning for hele Finnmark. Samtidig handler Karasjoksaken om rettigheter og samiske rettigheter. Det er viktig og nødvendig å få endelige avklaringer på slike spørsmål, men det er tydelig om en leser forarbeider til loven, at lovgiver ikke så for seg at avklaring av rettigheter skulle handle om alle innbyggerne innenfor en kommune. Det er helt klart at det er innbyggere i alle kommuner i Finnmark som ikke har rettigheter til overta grunn i Finnmark med utgangspunkt i nasjonal rett. De får likevel en rett av Finnmarkskommisjonen.
Et slikt grep kan synes å ha politikk i seg, og ikke bare juridiske begrunnelser. For den øvrige befolkningen i Finnmark betyr en eventuell etablering av Karasjokeiendommen at befolkningen får ulike rettigheter. Mens innbyggerne i Karasjok blir grunneiere i Karasjok, fortsetter de også å vaere grunneiere i resten av Finnmark og har dermed flere rettigheter enn innbyggerne som ikke bor Karasjok.
Mens resten av Finnmark skal styres etter Finnmarksloven, utgår Karasjokeiendommen av Finnmarksloven. Og da må vi snakke om Finnmarksloven – vil den stå seg i et slikt scenario? Hva vil lovgiver gjøre i forhold til en lov som kan vaere ribbet for lovgivers intensjoner etter 15 år?
Alta Arbeiderparti og Finnmark Arbeiderparti ønsker ikke en oppsplitting av Finnmark og vi ønsker ikke at Finnmarksloven svekkes, men vi er klare på at lovgiver må se på loven på nytt, om Karasjokeiendommen blir en realitet.
i