Knallrosa & beksvart
Tatovørene i Actic Ink digger svart og rosa.
Med unntak av klistremerkene som pryder vinduene i andreetasjen og kundeparkeringen på siden av bygget er det fint lite som forteller det bedrives kroppskunst i det ikke veldig moderne verkstedbygget sørøst i Alta sentrum. Inn hovedinngangen og opp en sliten trapp, bak en anonym dør, der er alt beksvart og knallrosa.
Her har Arctic Ink Tattoo og de fire tilknyttede tatovørene nå etablert seg.
Mersmak
Cerine Hammari Bjørnaes og Steve Eriksen holder på med hver sin kunde i arbeids-delen av det romslige lokalet. Damen som sitter i stolen foran Cerine skal friske opp en gammel, blek og utvisket tatovering med nye linjer og friske farger, for så å få påført en ny en.
– Denne tok jeg på 90-tallet, i Oslo, hos en tatovør som jobbet på et sterilt kontor. Dette er noe helt annet. Veldig stilig, kule kontraster. Skikkelig bra, lyder dommen fra damen i stolen.
Rett ved jobber Steve med venstrearmen til Eskil Nilsen. Han har tatt turen fra Hammerfest for å sikre seg tre nye kunstverk på kroppen denne dagen.
– Totalt har jeg åtte, forteller han.
Det startet med en hyllest til favorittlaget Liverpool, for halvannet år siden.
– Jeg er blodfan. Og det å ta tatovering ga jo mersmak. Det var lett å ta flere tatoveringer etter at jeg hadde fått den første, forteller han.
Den første tok han i Trondheim, nummer to til fem i Bergen, og de foreløpig tre siste altså i Alta.
– Hvordan er dommen over lokalene?
– Det ble tøft! Veldig stilig. Synes det ser proft ut, sier Nilsen.
Egen «vibe»
I likhet med kundene er tatovørene godt fornøyde med det endelige resultatet. De overtok i februar og har stått på natt og dag siden da.
– Vi har gjort alt selv, snekret, malt og styrt. Parallelt har vi jobbet i det gamle studioet i Løkkeveien. Det har tatt på, men vi er skikkelig godt fornøyde, sier Steve.
At det ble rosa og svart, har sin forklaring.
– Det er viktig å skille seg ut. Det skal vaere en egen «vibe» når du kommer inn i et tatoveringsstudio. Det synes vi at vi har fått til, sier Cerine.
– De to dere har her nå virker rimelig fornøyde, men hvordan har andre kunder respondert på de nye lokalene?
– Vi har fått veldig bra tilbakemeldinger, jevnt over bare godt å høre. Det er vi selvsagt glade for, sier tatovørene.
Fra sterilt til knaesj
I ventekroken, selvsagt utstyrt med to rosa sofaer og en svart puff, rosa blomster på svart bord, forteller duoen at de så langt trives veldig godt etter flyttingen.
– Vi har fått det akkurat som vi ville ha det! Det var parkett og hvite vegger,
sterilt og kjedelig, men samtidig åpent og fint. Vi så at det kunne bli noe, sier Cerine.
– Vi har jo malt absolutt alt. Jeg vil ikke se en kost igjen, skyter Steve inn.
Veggene har de dekorert med både egenprodusert og innkjøpt kunst.
Tilreisende kunder
Det er Cerine som har tyngden av erfaring blant de to. Hun ble tilknyttet Arctic Ink og tok etter hvert over.
– Jeg startet for meg selv, og jobbet der Arctic Ink var. Jeg tok over lokalene etter ett år cirka, og har drevet under Arctic Ink-navnet siden.
Steve har ikke like lange erfaringen, men en kjapp gjennomgang forteller at han har rundet hundre tatoveringer på fornøyde kunder.
De to er begge selvstendig naeringsdrivende med hvert sitt foretak, og utgjør sammen med to andre tatovører Arctic Ink, som ikke er annet enn navnet på tatoveringsstudioet de driver i.
– Hvordan er omsetningen?
– Vi er jo selvstendig naeringsdrivende, med enkeltpersonsforetak, så det er litt vanskelig å snakke omsetning. Det er en arbeidsplass hvor man kan tjene penger. Vi er booket langt i forveien, og har lang venteliste på de store jobbene. Noen småjobber blir det tid til, innimellom de store prosjektene. Men vi har mye å gjøre. Og vi ser at folk kommer langveis fra for å besøke oss. Det synes vi er kult, selv om det ble merkbart faerre tilreisende under koronaen, sier Steve og Cerine.
Avhengighetssakapende
Selv er de to stolte baerere av tatoveringskunst. Sist Cerine telte over, tidlig på sommeren, kom hun til 93 tatoveringer, og har siden tatt såpass mange nye at hun har rundet 100. Steve har ikke telt over.
– Hvorfor så mange tatoveringer?
– Det er jo fint! Men jeg må innrømme at når jeg ser meg i speilet tenker jeg ikke over at jeg har tatoveringer engang. Det er eventuelt når noen spør, sånn som nå, at man tenker over det. Man blir litt avhengig av tatoveringer når man først setter i gang, sier hun.
– Og bra er det! For det gjør jo også at folk kommer tilbake!