Woodfalls og Mitchells
På gruvesteder er det naturlig at navnene på de ulike gruvene blir sentrale stedsnavn. Denne ukens hovedartikkel om navn med tilknytning til gruvetida i Kåfjord tar derfor utgangspunkt i navnene på to gruver som var sentrale både i den engelske og den svenske perioden. Woodfalls gruve og Mitchells gruve var to av de første gruvene som kom i drift etter oppstarten i 1826. De har fått navn etter henholdsvis skotten Henry
Dick Woodfall, som var kompanjong med John Rice Crowe fra 1823 og direktør ved Alten Copper Works fra 1826 til 1840, og Joseph Mitchell, som var en gruvekyndig mann fra Cornwall som Crowe og Woodfall engasjerte i 1825 for å bistå dem med gruvedrifta i Alta. Han var overstiger ved gruvene mens Woodfall var direktør.
Det spesielle med et navn på en gruve er at det for de som aldri har vaert inne i gruva eller har studert kart eller tegninger av gruva, lett knyttes kun til åpningene inn til gruva. Etter hvert som årene har gått er det svaert få som derfor har en forestilling om hvor Woodfalls og Mitchells eller andre av de gamle gruvene reelt ligger i fjellene overfor Kåfjord. Et av de tidligste kartene som er tegnet av kobberverket i Kåfjord er fra 1834. Kartet var da tatt inn i Fredrik Rodes bok Optegnelser fra Finnmark. På kartet er Woodfalls gruve anmerket med bokstaven f på et punkt i fjellsida overfor bukta mellom Strømsnes og Gabrielsnes. Mitchels gruve er anmerket med bokstaven e ca. 200 alen ovenfor Woodfalls gruve. Åpningene inn til Mitchels gruve er åpenbart de gruveåpningene som i dag er gjaeret inn på høyre side av veien opp til det gamle nordlysobservatoriet på Halde. Åpningene inn til Woodfalls gruve i 1834 er delvis senere blitt overfylt av tipphaugen nedenfor for Mitchels gruve og nye adkomster er laget via andre gruver.
Kart over gruveområdene
I Altas historie, bind 1, er det på s. 355 tatt inn som illustrasjon et engelsk geologisk kart over gruveområdene i Kåfjord. Her er de eldste gruvene tegnet inn som streker og med engelske navn: Wilsons, Wards, Woodfalls, Mitchels, Mancurs, Old Mine og Rypers. Kartet viser også de ulike geologiske områdene og hvilke av dem som inneholder ganger med kobber.
I 1902 laget Otto Witt ei enkel skisse over malmgangene og gruvene i Kåfjord da han begynte som direktør i Kåfjord. Denne skissa illustrerer at malmgangene ligger i ulik avstander og ulik høyder i fjellsida på vestsida av fjorden. Mellom den øverste malmgangen og de lavereliggende malmgangene ligger et markert «skiferparti». I følge skissen er Mitchells gruve da en 360 m nordsørgående gruve overfor skiferpartiet. Witt har i skissen oppgitt at den tilhører den samme malmgangen som Rypers gruve lengst nord, Mancurs gruve mellom Rypers og Mitchells og som Wilsons gruve lengst sør overfor The House. I følge Witt er Woodfalls gruve en ca. 200 meter nordsørgående gruve nedenfor skiferpartiet. Woodfalls ligger mellom Bachkes gruve i nord og Consulens gangkompleks og den øverste av Karl Johans gruver i sør.
Skissen til Witt gir imidlertid lite informasjon om hvordan de ulike gruvene var bundet sammen med hverandre. Jeg antar at en forklaring på at den gamle inngangen til Woodfalls gruve senere er havnet under nye tippmasser, er at man har laget en ny inngang via Wards gruve. Wards gruve er inntegnet i kartet fra 1934 med bokstaven g og betegnet «Nye Opdagelse». Moberg skriver om dette på s. 37: «Wardgruva, som tilhører det sentrale feltet og etter hvert kom til å tilhøre de forenede gruvene (United mines), blev aldri utbygd som…opptegnet, men ble de facto to gruver, en øvre og en nedre», og på s. 102: «De forenede Petherichks, Wards og Woodfalls ganger, som tidligere gjennom en stoll hadde blitt sammenbundet til en gruve».
Hvordan folk i Kåfjord oppfattet hvor Woodfalls gruve var for vel 100 år siden, er dokumentert ved oppmålingen av eiendommen «Berghagen» som laerer Ole Nalki kjøpte fra Laurits Heitmann i 1919. Her oppgis det at Heitmann og Nalki «…påviste grunnstykket som ligger i vest for den øvre vei og oppunder fjellet med Woodfalls gruver». Fjellet ovenfor den aktuelle eiendommen er den sørligste delen av Lillefjellet med den høyste toppen 145 m.o.h. og som vi runder i starten når vi går opp veien til Halde.
Woodfalls gruve kan regnes som den første gruven som kom i drift i 1826. I følge Moberg startet man 1. juli 1826 først med fire sjakter; Woodfalls, Wards, Crowes og Nellens. Deretter ble det fra bergets side drevet inn en stoll, Woodfalls stoll, inn mot Woodfalls sjakt. Denne ble beregnet å møte sjakten på 30 favners dybde. Pr. 31.7. hadde man drevet inn 26 favner av Woodfalls stoll og bare påbegynt de tre øvrige sjaktene.
Transporten av malmen fra Woodfalls gruve og Mitchells gruve foregikk i den første tiden med hest og vogn eller slede på en vei som ble bygd rundt høyden sør for gruvene. Eksperter fra Cornwall anbefalte i 1827 at man lagde en jernbane fra gruvene og ned fjellet, men Woodfall drev gjennom at man heller bygde en styrtsjakt av tre nedover bergsida og denne løsningen ble brukt helt fram til 1878.
Moberg beskriver at gruvearbeidet i Kåfjord ble bedrevet i hovedsak som ortdrivning, horisontale tuneller. Bare i mindre utstrekning forekom såkalt sjaktsenkning. Når muligheten var til stede hadde man i Kåfjord en forkjaerlighet for å ta ut større arealer. Tydelig som følge av at den rike malmen som fantes i dagen kunne følges ned mot dypet og senkningen opphørte først noen favner under det nivået hvor malmet opphørte. Man gikk så over til gjennom orter å søke etter nye malmganger. Da avstandene mellom gruvegangene ble relativt små, ble gruvene etter hvert sammenkoblet ved forbindelser mellom de ulike brytningslokalene.
Moberg skriver også at berget i den engelske perioden ble løsgjort ved boring og sprengning med svartkrutt. Borene var av jern og hadde en diameter på en tomme. Noen jern var i spissen laget med en innsparing for å anbringe en egge av stål. Jernforbruket ved gruvene var i følge Moberg ganske betydelig. Belysningen i arbeidsområdene oppnåddes gjennom bruk av talglys.
Woodfalls og Mitchells gruver ligger sentralt i det gamle gruveområdet og er åpenbart godt egnet til formidling av gruvehistoria i Kåfjord både til nye generasjoner og besøkende. Kanskje kan tilrettelegging for dette gjøres i forkant av en markering av oppstarten i 2026 og ved en videreutvikling av det eksisterende «Fotefar mot nord»-prosjektet i Kåfjord.