Ke system

rnwall i planleggingen av gruvedrifta. Woodfall viste imidlertid helt fra starten at han var i stand til å tenke både alternativt og enkelt. I 1827 anbefalte ekspertene fra Cornwall at det ble anlagt en jernbane opp til Mitchels og Woolfalls gruver. Woodfall drev imidlertid gjennom at man i stedet skulle bygge en styrtsjakt av tre nedover den sterkt hellende fjellsiden. Hendelsen er et svaert godt eksempel på det man i dag betegner som «flytorientert produksjon» og «det enkle er ofte det beste». – Et annet eksempel på Woodfalls evner til langsiktig tenkning er uten tvil også hans motstand mot å innføre det såkalte tributtsystemet i Kåfjord. Prinsippet, som allerede var i bruk i Cornwall, ble foreslått av rådgiverne i 1832. Det gikk ut på at den enkelte arbeider selv ble overlatt ansvaret for å velge hvor man ville bryte malmen. Prinsippet ble først tatt i bruk i 1846 og seks år etter Woodfall hadde sluttet. Argumentene mot var at systemet var uforenlig med gode tekniske prinsipper og kunne utsette arbeiderne for stor usikkerhet. Etter at driften stoppet opp i 1878 vurderte bergmester A. S. Bachke at tributtarbeidet hadde vaert en av årsakene til at man til slutt mislyktes med driften.

Da Woodfall sluttet som direktør i september 1840, publiserte prost Aall i Hammerfest en avskjedssang i Tromsø Tidende med rosende omtale av Woodfalls innsats i Finnmark: «Naar Grubens Aare vinker, Han Woodfall glemmer ei, Han siger «Aertsen blinker, Og Woodfall viste Vei…». I Altas historie viser Nielsen til at også Laestadius skal ha «uttalt seg svaert anerkjennende om de sosiale forhold ved verket og anbefalt systemet til etterligning i Sverige».

Kanskje kan også mange av dagens bedriftsledere ha utbytte av å sette seg inn i de tenkemåtene og prinsippene som de første lederne av Altens Copper Works praktiserte for snart 200 år siden. «Flytorientert produksjon», «å tenke enkelt», «løpende forbedring» og «langsiktig tenkning» har åpenbart også vaert praktisert tidligere. Henry Woodfall døde i 1869 i Nice i Frankrike 73 år gammel.

Helt til høyre ser vi renna av tre som Woodfall fikk bygd i 1827 for transport av malmen fra Woodfalls gruve og Mitchels gruve og ned til fjorden. I 1833 ble det første knuseverket oppført i Kåfjord nedenfor denne renna. Knuseverket ble senere flyttet naermere Storgruva. Malmen fra Storgruva ble ført ned mot fjorden med en dobbelsporet jernbane. På tegningen kan vi også se deler av den 1,5 km lange vannledningen som ble laget i 1833 fra Kristinebekken lengre inne i fjorden. Ledningen lå over bakken som en akvedukt fram til knuseverket. Ved knuseverket ser vi også vannhjulet som drev knusningen. Midt på bildet, til venstre for knuseverket, ser vi smelteverket som ble bygd i 1836–1838 og var i drift helt til den engelske perioden sluttet i 1878.

Kilder:

1) Arvid Moberg, Kopparverket i Kåfjord, 1968.

2) Jens Petter Nielsen, Altas historie I og II, 1990 og 1995.

3) Samuli Paulaharjo, Kvenene – et folk ved ishavet, 2020.

4) Fredrik Rode, Optegnelser fra Finmarken, 1842, 5) Digitalarkivet/arkivverket over eiendommer, kirkebøker, folketellinger m.v.

Den første direktørboligen ble bygd i 1828 og var i tre etasjer. Der bodde Crowe med sin familie og tjenestefolk i første og andre etasje og Henry Woodfall, som var ugift, hadde sine rom i tredje etasje. I april 1838 brant direktørboligen og Woodfall ble reddet under dramatiske forhold. På bildet ser vi den nye direktørboligen, The House, som ble bygd opp på samme sted som det gamle. Dette huset stod der til det ble brent i 1944.