Nasjonalmuseet neste
Følelsesladet farvel til utstillingen Pile O`sapmi Supreme. Nå overtas det av det nye Nasjonalmuseet som finner sentral plass til kunstverket.
Fredag åpnet Maret Anne Sara sin største samleutstilling av verksserien hun har laget gjennom familiens rettskamp mot den norske stat. Hovedverket, Pile O`sapmi Supreme, som består av 400 reinhoder, overtas nå av Nasjonalmuseét, så det ble en verdig avskjed ladet med følelser for både kunstneren og andre tilstede.
I noen korte dager har en kunnet se og oppleve Sara hovedverk, Pile O`sapmi Supreme før den tas ned, pakkes og sendes til den nye eieren, Nasjonalmuseèt. Fredag kulminerte dette i en rørende seremoni på Diehtosiida, samtidig som andre del av utstillingen, ”Ruoktot Roasuin” hadde offisiell åpning på Gilišillju.
Produsert under brorens rettskamp
Denne verksserien ble produsert under broren Jovsset Ante Saras rettskamp mot den norske stat, som vil tvandslakte hans rein og fjerne familiens rettigheter til reindrift, og har vaert vist rundt om i verden og vakt internasjonal oppsikt.
Nå vendte kunsten endelig hjem til hjertet av Sápmi, hjemlandet til reinen som skal slaktes og Saras hjemkommune. Verkene er politisk ladede og vekker mange reaksjoner, både anerkjennelse og provokativt.
Under seansen på Diehtosiida kunne man merke at følelsene lå smurt tykt utpå mange, spesielt kunstnerens, som lot tårene komme.
Følelsene bare kom
– Det ble så sterkt. Å se disse verkene i hjembygda og samtidig ta farvel, eller på gjensyn, med mitt hjertbarn og ho
vedverk Pile O`sapmi Supreme. Da kom følelsene bare, smiler Maret Anne Sara, etter panelsamtaler og avslutning med sterk sang og joik av Mari Boine og Georg Buljo.
– Det er litt vemodig, men samtidig godt. Jeg er både beaeret og ydmyk over at mitt verk er innkjøpt av Nasjonalmuseèt sammen med navn som John Savio og Theodor Kittelsen.
Gitt sterke inntrykk
Samlingsdirektør for Nasjonalmuseèt, Stina Högkvist var for føste gang sameland (Kautokeino red.anm.) og var full av sterke intrykk.
– Det har vaert så mye. Var en tur på kirkegården og fikk mange historier om hendelser, spesielt kampen for å få tilbakeført hodeskallene. Det å vaere tilstede og kjenne alt på kroppen gir en helt annen forståelse. Seansen på Diehtosiida var også utrolig flott og full av følelser. Høre den sterke familiejoiken så kraftfull og rørende, så det ble mye tårer. Så man er litt full av inntrykk nå. Man sanser inn åpne sår og fornorskningspolitikken i møtet med menneskene her. Jeg er stolt, glad og ydmyk over å vaere her og gjøre dette sammen med kunstnerne. Det har vaert et fantastisk besøk så langt, smiler Högkvist i storlavvuen ved museèt.
– Hvorfor kjøper dere inn dette verket?
– Vi kjøper inn det som er viktig og er en del av norsk kulturhistorie. Dette var et selvsagt kjøp, da det er viktig for Norge og internasjonalt, også er det et referanseverk for urfolksdebatten og noe å se tilbake på historisk, forteller samlingsdirektøren.
Og legger avslutningsvis til.
– Det var utrolig sterkt å se utstillingen her med sitt historiske bakteppe, så det var viktig å sette det opp her i samarbeid med kunstneren, kunstnerkollektivet og det lokale museèt, slik at folk her kan føle på det.
Fra 11. juni neste år kan det sees permanent i vestibylen på nasjonalmuseèt og er det første man ser og det er vi stolte over. Men verket kan fortsatt lånes ut og vil således leve videre for folk andre steder, smiler Högkvist.