Festene vi ikke klarer oss uten
Altaturneringen i fotball for aldersbestemte lag var endelig tilbake i helga. De brede smilene og den åpenbare idrettsgleden forteller det meste om hvor viktig denne type arrangementer er for små og store. Korona-pandemien har lagt sin klamme hånd over små og store i en hel verden i ett og et halvt år og omkostningene er kanskje større enn vi tror, også i en fredelig krok av verden der velstanden er bedre enn hos de aller fleste. Likevel; det har sine omkostninger å bli fratatt helt naturlige og normale aktiviteter, de som skaper bolyst og trivsel i hverdagen. Inaktivitet har sin pris, både fysisk og sosialt. Nå er det for tidlig å fastslå at det ble en problemfri og smittefri helg i Alta, men med noen tilpasninger og restriksjoner var det mulig å lage en betinget idrettsfest med korhorter, nyordet som peker i retning begrensninger i atferden.
Vi tror imidlertid de fleste skjønner at det fortsatt handler om å begrense en smittebølge og sykdom som i ytterste konsekvens kan vaere fatal. Vi har godt inntrykk av hvordan små og store håndterte dette i helga, men vi må ha i mente at det spås mer smitte blant barn og unge utover høsten. Håpet er at vaksineringen gjør at omfanget blir mindre enn i fjor høst. Kommuneoverlegens regler og formaninger er en ting, men det handler også om sunn fornuft og det ansvaret vi alle tar. Den blir vel så viktig kommende helg, når Alta Live går av stabelen med sine restriksjoner. Vi håper og tror voksne altavaeringer er like moden og ser verdien av klok tilnaerming, slik at veien videre blir enklere for alle. De som har kjent på kroppen hva ensomhet og mangel på frihet innebaerer i hverdagen, bør se fordelen av å ta skrittene sammen, med respekt for hverandre.
Det er mulig vi er godt vant og tar det meste som en selvfølge, men vi tror møtestedene er langt viktigere enn vi tror. Frihetsfølelsen er kjaer her til lands, blant annet det å se en fotballkamp og høre konserter sammen. Det er fullt mulig å både høre og se idrett og kultur på tv, men felles opplevelser minner oss gang på gang om at vi er et sårbart flokkdyr som får åndenød uten fellesskap. Det må vi ta med oss når pandemien slipper litt av taket.