Gulowsens alternative sannheter
Svar til Truls Gulowsen i Naturvernforbundet.
Hei Truls. Du har et innlegg i flere nordnorske medier denne uka der du iherdig forsøker å forklare at aksjonistenes rot med utslippstall av kobber i Repparfjorden er helt ok og uproblematisk. De fleste ville vel tenkt at det bare er en tidligere president «over there» som ville klart å bortforklare forskjellen på 1340 tonn (1,34 millioner kilo) og 40 kg kobber per år i utslipp til miljøet. Det var i sin tid fylkets miljøvernavdeling som blandet sammen begrepene for utløst kobber og kobber låst inne i mineraler, noe de i ettertid også har innrømt.
I Nord-norge så har vi en tradisjon i det å stå oppreist med rak rygg og innrømme feil man har gjort og så gå videre. Grunnen til det er nok harde levekår og at vi ikke er så mange her i Nord Norge, så vi måtte jobbe sammen og løse uenigheter. Hvis du skal delta konstruktivt i debatten om framtidens gruvedrift og behovet for metaller, så er det bedre at du rydder opp i feilene enn å forsøke å tviholde på desinformasjonen.
Når forskere og eksperter fra hvilken som helst institusjon snakker om utslipp av metaller til miljøet, så snakker man om det som er miljøtilgjengelig. Dette faktum må du gjerne sjekke opp med nasjonens beste hoder på forurensning, eller vi kan organisere et møte med representanter for de viktigste forskningsinstitusjoner i Norge der de forklarer deg dette.
På grunnskolen laerte vi alle forskjellen på mineral og metall. Kobber som er innelåst sammen med jern og svovel i et mineral og forblir innelåst er altså IKKE en miljøtrussel, men det er derimot kobber som blir løst ut i fri form og kan inngå i naeringskjeden. Så må det vaere en viss mengde for at det skal bli et problem for miljøet. Mindre mengder miljøtilgjengelig kobber er ikke farlig, men tvert imot nødvendig for kroppens funksjoner.
Når vi snakker om utslipp av kobber fra bunnsmøring av båter, impregnering av bruk i oppdrett og fiskeri eller fra tidligere gruver på
Løkken, Røros og Sulis, så snakker forskerne alltid om utslipp av miljøtilgjengelig kobber og ikke om hvor mye kobbermineraler som ligger innelåst i fjellet, i grusen eller i sanda. I Sulis er årlig utslipp av utløst kobber til Langvatn på cirka 20.000 kg per år. Fisken der er ikke ansett som helseskadelig å spise.
Du skriver videre at innholdet av miljøtilgjengelig kobber vil vaere svaert høyt nede i sedimentet, at det også for dyr som lever oppå havbunnen vil vaere svaert skadelig, at utlekkingen er giftig og vil vedvare i flere hundre år.
Vi lurer på om du kan vise oss de dokumentene du sitter på som viser et høyt skadelig innhold av kobber i sedimentet eller der dyr som lever oppå bunnen skades. Vi vil gjerne også at du viser fram dokumentasjonen på at giftig utlekking vil vedvare i flere hundre år, da dette er ukjent for oss. De mange tester som er gjort på vår avgang i inn og utland viser at utlekkingen av kobber til miljøet er svaert lav på noen titalls kilo per år og at den avtar kraftig etter noen måneders tid.
Din alternative sannhet om utlekking rimer veldig dårlig med at det ikke i en eneste av de mange undersøkelser i Repparfjorden er påvist forhøyede verdier av metaller i organismer. Det er også verdt å vite at Repparfjordelva slipper ut 500 kg miljøtilgjengelig kobber per år til Repparfjorden uten at det har medført store protester og aksjoner. I tillegg slipper den ut mye større mengder kobber innelåst i mineralene den frakter ut i fjorden hvert år, men det er vel ikke så viktig fakta for Naturvernforbundet.
Det er på tide å stige ned fra din høye hest og heller vaere med å bidra til en god og opplyst debatt der både behovet for kobber i overgangen fra fossilsamfunnet til fornybarsamfunnet belyses og hvordan vi fra Finnmark kan gi vårt bidrag med så lavt fotavtrykk som mulig. Å fornekte behovet for gruver og økt behov for kobber blir bare å parkere hodet nede i sanden mens temperaturen øker både i atmosfaeren og i FN’S klimapanel.