– Gnisten ble tent da ingen ville lytte
Hvem er denne Irene Ojala, som vil ta helsekampen til Stortinget?
Irene Ojala var overbevist om at hvis politikerne fikk nok informasjon om Finnmarks befolkning, avstander og sykehustilbud, ville de forstå og sette i gang konsekvensutredning. Da de likevel ikke gjorde det, ble hun veldig overrasket. En gnist var tent.
– Jeg er nysgjerrig av natur. Gir jeg meg for tidlig, vil det alltid plage meg at jeg ikke prøvde å finne løsning. Nytter ikke dette, kan jeg i hvert fall ikke si at jeg ikke prøvde. Det sier Irene Ojala, en alminnelig kibergsvaering født i Vardø i 1960, som har bodd i Kiberg, Båtsfjord, Vadsø, Bodø og Alta, har egna line og jobba i fiskeindustrien. Hun fikk livmorshalskreft i ung alder, med påfølgende sykehusinnleggelse i første svangerskap, og flere hasteturer til sykehus. Det var lange måneder, langt hjemmefra.
Hun har også hatt sykdom i naer familie, med blant annet flere hjertesyke. Ojala kaller det galskap, den usikkerhet og smerte det påfører folk å ha så lang vei til sykehus, men også når lokalsykehuset blir en utrygg omvei.
Det er Finnmark som har skapt Irene Ojala, postkortaksjonskvinnen og nå 1. kandidaten på lista Pasientfokus. Hun hadde aldri trodd de skulle stille egen liste. Men hun har heller aldri trodd hun skulle gi seg i kampen for tre sykehus i Finnmark, fullverdig fødeavdeling og akuttilbud i Alta – og en direktelinje til UNN i Tromsø uten mellomstasjoner.
– Om vi kommer inn på Stortinget? Det viktigste er å gjøre det vi går til valg på. Nemlig å sørge for at kunnskap spres, med sykehus, fødeavdeling og akutt til Alta som mål, slår Irene Ojala fast.
– Vi jobber ikke bare for det, men også at fiskere og husmødre, barn og unge, alle som har flyplass, må sendes direkte til riktig behandlingssted. Og Kautokeino må få beredskapslufthavn så folk kan sendes rett til Tromsø, legger hun til.
En måned igjen
Vi besøker vi Irene hjemme i det gamle bygdehuset i Russeluft. Veien går langt, langt innover, forbi gårder og hus, så opp i skogen der hun har sin idyll med familie og hunder, blomster og kunst og avisene til Pasientfokus. Telefonen ringer ofte. Nå er det mange som vil ha tak i henne, media, pasienter, pårørende. Hun får høre de utroligste pasienthistorier, triste historier som har gått ut over liv og helse. Ojala er tilgjengelig, støtter, samler på historiene. Det er nemlig pasientene som har dannet grunnlaget for hele hennes engasjement.
Slutta på skolen – og begynte igjen
Da Irene var ungdom, flytta familien fra lille Kiberg til store Alta. Fra 60 til over 800 elever på skolen. Hun trivdes ikke, dragningen mot kysten og havet var sterk. Hun gikk til rektor: «Jeg skal slutte nu. Jeg kommer ikke til høsten.» Man kan ikke slutte på ungdomsskolen, sa rektor. Hun gjorde det likevel. Turen gikk etter hvert tilbake til Kiberg og jobb i fiskeindustrien. For ung til jobb ved maskinene. Gammel nok til å pakke og vaske. Siden flytta hun til Båtsfjord. Men da faren døde da Irene var 16, reiste hun til Alta for å hjelpe moren med hennes utviklingshemmede storebror.
Hun klarte å ordne seg plass på handelsskolen på merkverdig overtalelsesvis, uten grunnskoleeksamen. Det tok hun som privatist. Det ble skole døgnet rundt det året. Hun gjorde det bra på alle eksamener. Siden har det blitt ulike utdanninger fra videregående til universitet, blant annet telegrafistskole og reiseliv. Hun har jobbet for SAS på Alta lufthavn i 20 år, og var med på å starte reisebyrået Arctic Express med turer til Bulgaria. Det var artige tider.
Svangerskap på sykehus og i luftambulanse
Irene fikk selv livmorhalskreft da hun var ung. Da hun så ble gravid måtte hun ligge på sykehus fra uke 22 til 36. Med nummer to fikk hun vaere hjemme, men måtte ofte til Hammerfest med luftambulansen. Strekningen fra Russeluft til Hammerfest var lang.
Men det er ikke bare egen erfaring som har skapt det vanvittige kraftige ønsket om å gjøre noe med sykehusstrukturen, selv før de mange pasienthistoriene kom frem. Hun hadde en syk mor, med vaskulaer demens, – en egen historie. I tillegg kommer hun fra en familie med mye hjertesykdom.
– Den uroen man føler når en i familien blir hjertesyk, veiene er stengt, og man ikke kommer seg til sykehus, er ikke god, sier hun.
Postkortaksjonen i 2017
Summen av alt dette gjorde at hun i 2017, mange år etterpå, da mange historier var kommet frem og folk var begynte å fortelle, tenkte:
– Er det ikke blitt bedre nå enn det var før? Og hvorfor kan ikke Alta få fullverdig fødeavdeling, der damer, sånne som meg, som for eksempel har hatt livmorhalskreft kan få ligge i Alta og ikke i Hammerfest? De har jo uansett ikke mulighet til å gjøre noe med sånne pasienter i Hammerfest. Da tenkte jeg – jeg tror vi starter en analog postkortaksjon! Og så sender vi eposter til Stortinget!
Det måtte vaere så enkelt at det var gjennomførbart og at folk ville vaere med.
Etter det hadde hun tenkt de skulle vaere ferdige med saken, at politikerne etter tre måneder ville sette i gang konsekvensutredning. Når politikerne fikk kunnskap, ville de gjøre noe med det, tenkte hun. Men så fikk de kunnskap, men gjorde likevel ikke noe.
– Jeg ble veldig overraska, og tenkte; det er ikke mulig, sier hun.
– Partiene har faktisk ikke levert
Pasientfokus-kandidaten trekker frem en papirhatt, bretter, forklarer.
De begynte å reise til Stortinget. Hun fikk med seg flere. De sto på stand med postkortene sine.
– For meg er det saken som er viktig. Det handler ikke om partiene. For partiene har faktisk ikke levert da de hadde sjansen! Det er så store krefter som jobber i mot. Og hvorfor er det så store krefter som jobber i mot?
– Hva er det med Hammerfest som gjør at alle på Stortinget skal beskytte Hammerfest? Er det fordi Røkke fikk kjøpe Findustrålerne med konsesjoner av Ap-regjeringa, lovte å opprette 300 arbeidsplasser men ikke gjorde det? Var det da de lovte at Hammerfest aldri skal mangle sykehus? Jeg har skrevet et innlegg om dette, og da har folk ringt fra Vestlandet og bekreftet: «Ja, vi gjorde det. Og det var ikke rett mot Altas befolkning.»
Hva med andre saker enn helse?
Ojala forteller at hun i alle andre saker vil høre på velgerne. Det kan bli mange avstemminger. Hva hvis de er uenige?
– Det er jo det demokratiet handler om. Jeg vil høre på velgerne, og ellers jobbe hardt for vårt arbeidsprogram.
– Jeg kan si; dette mener jeg, men nå er det dere som skal bestemme. Det viktigste er å gjøre det vi går til valg på. Nemlig å sørge for sykehus, fødeavdeling og akutt til Alta. Irene Ojala er ikke viktig. Nå er det folket som er viktig.
Hun forteller et eksempel. Historien kan hentes fra Alta, Lakselv, Hammerfest, Kautokeino eller Vardø. De er nemlig ganske like.
– Om folk sier at Pasientfokus «bare jobber for Alta», så stemmer ikke det. I hjemkommunen Vardø kan en hjertesyk pasient oppleve at det blir diskusjon mellom legen i Vardø og AMK. Det blir bestemt at han skal sendes med ambulansebil til Kirkenes, forbi to flyplasser, byttes om til ny ambulansebil i Varangerbotn. Tida går, prognosetapet blir større. Når de kommer til Kirkenes kan pasienten bli sendt til Tromsø med fly, eller bli liggende, så blodproppen blir stor og må fiskes ut. Da er det ikke sikkert de klarer det, forteller hun.
Om pasienten da dør i Tromsø, vil det stå i epikrisen at han døde på operasjonsbordet. Ifølge Ojala vil det ikke stå noen steder at han ble lagt inn på feil sykehus i åtte dager først.
– Men det er jo et avvik! Det må jo registreres et sted, sier hun meget irritert.
– Det tar godt over fire timer langs veien fra Kautokeino til Hammerfest. Det er visst helt greit å sende gravide kvinner, eldre demente, folk brukket lårhals, hjerneslag og hjerteinfarkt over landeveien i storm og stille og kolonnekjørte veier. Det er ikke rett mot pasientene, synes hun.
Kort tid til valget
Det er bare noen få uker igjen til valget. Stadig flere velger å forhåndsstemme. Meningsmålingene har ikke vaert så gode for Pasientfokus. Det tar hun helt med ro.
– Det blir som det blir. Vi har sett før at meningsmålingene har tatt feil.
– Men hvorfor skal folk stemme på dere?
– Hvis sykehus er viktigst for dem, og fødeavdeling. Da skal de stemme Pasientfokus.
Noen sier: Men dere har aldri fått vise at dere kan noe. Men det har jo alle de andre partiene vist at de ikke kan!
Om hun kommer på Stortinget
– Hvordan skal du jobbe om du kommer på Stortinget? Vil du lage et skriv som Anders Aune gjorde i sin tid, eller vil du ta ordet fra talerstolen så ofte du kan?
– Vi skal involvere folket i Alta og Kautokeino og de distriktene som har stemt på oss. Når det er en høring om fødeavdelinger, er ikke jeg viktig. Da må vi få noen unge folk i Alta til å komme til Oslo og fortelle. Jeg tror ikke alle på Stortinget vet alt, men det gjør de som er berørt. Og da jeg så Erna Solberg med alle de rådgiverne, sto med sykehuskartet over Norge og hele Øst-finnmark var borte, da kan det heller ikke vaere så ille om vi i Pasientfokus gjør en liten feil på Stortinget, ler hun.
I arbeidsprogrammet har de mange andre helsesaker, folkehelse generelt, et institutt for kvinnehelse, og å jobbe for vaksine mot prostatakreft.
Det var aldri en tanke at Pasientfokus med postkortaksjonen skulle stille egen liste til stortingsvalget 2021. De jobbet tett opp mot Helse Nord, Finnmarkssykehuset, Klinikk Alta, politikere. Oppfordret dem til å si opp avtalen med Helse Nord i 2019. Politikerne turte ikke. Så kom oppfordringen om å stille egen liste til Stortingsvalget. Underskrifter ble samlet inn.
– Dette gjør vi for pasientene i Finnmark sin del. Alle i Finnmark vil møte et sykehus en eller annen gang.
Den sterke og klare førstekandidaten ville helst ikke ha verken intervju, bilder eller fokus på henne selv. Hun forstår at hun må, ellers vet jo ingen hvem hun er, kvinnen som nekter å gi opp kampen.
Om litt over tre uker får vi vite hvordan det gikk. Idet vi forlater henne i Russeluft, mellom aviser, nydelig eplekake, pasienthistorier og kart over Finnmark, så kommer hun på at hun har glemt å fortelle at hun har trua på legene i distriktene. De som vil sende pasienter med fly direkte til Tromsø, men som ofte blir stoppet av systemene.
– Legene skal slippe å akkodere med AMK! er det siste vi hører fra henne, idet hun igjen får en telefon fra en ulykkelig pårørende.