Mister håpet for hjemlandet
Habib og Hussaindad i Alta frykter det verste i Afghanistan etter Talibans overtakelse.
Habibollah Qaderi har blitt en kjenning i Alta-samfunnet, og har satt sitt preg på matkulturen i byen gjennom Fellini, Bukta restaurant og ikke minst Det Lille Kjøkken. Sistnevnte tok han over i 2009, og la deretter til det mer kjente kallenavnet Habib.
Flyktet som 17-åring
Men spoler man bare ti år tilbake, til 1999, levde Habib en helt annen hverdag. Som 17-åring skjønte han at det var på tide å forlate hjemlandet Afghanistan. Den ferske islamistiske bevegelsen Taliban hadde nylig tatt over.
– Jeg var der den første tiden. Jeg var veldig ung, men jeg husker det veldig godt. Det var veldig skummelt, jeg har sett mye, mange som ble drept, forteller en reservert Qaderi, en liten time før Lille Kjøkken skal åpne for dagen.
Sammen med onkler og søsken flyktet han til Pakistan, deretter til Iran og Tyrkia. I flere år levde han uten oppholdstillatelse, og betalte for å bli smuglet fra land til land. Ferden gikk videre til Hellas, Italia og Frankrike.
– I 36 timer var jeg inni en ben- sintank, fra Hellas til Italia. Vi var fire personer uten mat og vann. Vi satt og sov, satt og sov.
Mens Habib gjenforteller hvordan de årene var, dukker det også opp noen groteske bilder i hodet.
– Inne i et stort vogntog var det en mindre bil. Vi så bilen begynne å bevege seg, og gikk over hodet til en mann, som døde der og da.
Folket er slitne
I Frankrike ble Habib fortalt at han burde reise til Norge, fordi det er mye bedre for tenåringer. Det var da han bestemte seg.
– Det er mye frihet, mange rettigheter og det er veldig trygt. Derfor valgte jeg Norge. Men det er ikke lett å komme til Europa når man ikke vet språket eller kulturen, og ikke har penger eller papirer. Det er veldig tungt i begynnelsen.
Men sammenlignet med å bo i et Taliban-styrt Afghanistan, var det å flykte det rette valget.
– I Afghanistan vet man ikke hva som kan skje. Man har sett video av folkene som springer etter flyene, der flere døde. Men hvis de blir i landet, dør de uansett. Derfor prøver de seg på den ene sjansen de har. De er slitne, etter massevis av år med krig i landet.
Nye toner
Like etter at Taliban igjen tok over makten tidligere denne måneden, var talsmann Zabihullah Mujahid kjapt ute med lovnader om amnesti, kvinnerettigheter og trygge utlendinger. Samtidig får FN troverdige rapporter om at sivile og medlemmer av regjeringsstyrkene henrettes, kvinners bevegelsesfrihet blir hindret og jenter nektes å gå på skolen.
Både Habib og kona har familie i hjemlandet, og veldig bekymret for deres liv og helse.
– Hvis vi klarer, har jeg lyst å ta dem ut av landet, hvert fall til Tyrkia. Akkurat nå er det umulig. De bor i en liten by, litt som Alta. Det er lite krig der, men jeg har hørt at det er mye av Taliban sine regler.
Slik man kjenner Taliban fra slutten av 90-tallet, var ikke pisking, avkutting av fingre og tortur uvanlige straffemetoder.
Lå under bussen
– Jeg husker da det var krig, jeg husker alt. Faren min ble drept av Taliban da jeg var 12 år.
Hussaindad Ibrahimi er en annen afghaner som har slått seg til rette i Alta. Også han flyktet fra hjemlandet i ung alder, som 16-åring i 2009.
Flukten inneholdt en busstur på 32 timer, der Ibrahimi hadde krøpet opp under bussen. Med seg hadde han kun en flaske vann og en pakke kjeks.
I dag er han gift og har tre barn å forsørge, og bor også sammen med sine to brødre. De siste seks årene har han jobbet på Alta Integreringsog Kompetansesenter. Men moren og onkelen bor enda i Afghanistan.
Penger til syk mor
– Jeg sender penger hver måned, hun er litt syk og må bruke medisiner. Men hun kan ikke ta Paracet fra Afghanistan, der er det bare dårlige medisiner. Så hver gang jeg besøker henne har jeg med Paracet og Ibux fra Norge.
Men nå er alle bankene i landet stengt, i forrige uke meldte pengeoverføringsbedriften Western Union at de stoppet sine tjenester i Afghanistan inntil videre.
Ibrahimi snakker med moren hver dag, foreløpig er det mulig. Han kan ikke huske én dag de siste 11 årene hvor han ikke har snakket med henne.
– Hvis jeg ikke ringer, ringer hun, og spør om det går bra og om hvorfor jeg ikke ringte. Jeg tror vi er litt mer avhengige av foreldrene enn det norske folk. Når jeg prater med henne blir jeg litt roligere, stresset blir borte, smiler han.
Lite håp om fred
Ibrahimi har også brukt å besøke Afghanistan en gang i året, sist gang tidligere denne måneden. Han reiste hjem tre dager før Taliban tok over hovedstaden Kabul.
– Jeg snakket med mange, og ingen trodde, ingen tenkte at Taliban skulle komme seg så fort til Kabul.
Også han har et stort ønske om å få familien ut av landet, blant annet en mor som savner sine sønner svaert mye.
– Jeg bruker å spørre noen av mine norske venner: Hadde du turt å sende din sønn på 17 år til et annet land? Vi er utlendinger her på senteret med familie i Sudan, Eritrea, Somalia, Lebanon, Syria og Afghanistan. Jeg har norsk statsborgerskap, men hadde landet mitt blitt rikt og trygt, så hadde jeg sagt hvor takknemlig jeg er for Norge og det norske folk, og så hadde jeg reist tilbake. Sånn er det med nesten alle andre flyktninger også, understreker Ibrahimi. Hos Lille Kjøkken vil ikke Habib at USA eller europeiske land skal komme til Afghanistan, men han vil heller ikke at Taliban skal ta over landet hans. Folket i Afghanistan er satt sammen av mange ulike folkegrupper. Over 42% av befolkningen i landet anslås å vaere pashtunere, og Taliban-bevegelsen anses å ha sin opprinnelse fra dette folket.
– Blir ikke folkegruppene enige, kan det uansett ikke bli fred i Afghanistan. Nå tenker alle på sin egen sak. På en måte er jeg glad for at det ikke ble krig. Hele Syria er ødelagt, heldigvis skjedde ikke det i Afghanistan, sier Habib.
– Men for meg er Afghanistan død nå, jeg har ingen håp for landet.