Hvem feilinformerer om finnmarksloven?
NSRS politiske rådgiver Eirik Larsen hevder i et innlegg i Altaposten 4. september at avisas redaktør Jarle Mjøen har spredt feilinformasjon og skremselspropaganda om Finnmarksloven. Mjøen beskyldes også for å forsøke å gjøre rettighetskartlegginga i Finnmark til valgkamp, og det på en spekulativ måte.
Fortellinga om Finnmarksloven som Larsen presenterer, er misvisende. Det samme er hans bagatellisering av konsekvensene for Finnmarks befolkning om Finnmarkskommisjonens vurdering av eiendomsretten til utredningsfeltet Karasjok skulle bli stående.
Høyesterettsdommer, professor dr. juris Jens Edvin A. Skoghøy, som var medlem i folkerettsgruppa under Samerettsutvalget, har tidligere uttalt seg usedvanlig klart om hva som lå til grunn for den rettighetskartlegginga som ble vedtatt i Finnmarksloven. Redegjørelsen nedenfor er i stor grad basert på hans synspunkter.
Alternative forvaltningsmodeller
Forut for Finnmarksloven ble rundt 95 % av arealet i Finnmark forvalta av Statsskog. Målet med loven var å overføre eiendomsretten til dette arealet til felles forvaltning for de som bodde i fylket.
Under forberedelsen av loven var to forvaltningsmodeller aktuelle: Ei felles grunnforvaltning for heile fylket (Finnmarkseiendommen) eller to forvaltningsordninger (Finnmark Grunnforvaltning og Samisk Grunnforvaltning).
Samisk Grunnforvaltning skulle i tilfelle omfatte Karasjok, Kautokeino og en del av Tana (fra Tana bru og oppover Tanadalen). For disse områdene hadde folkerettsgruppa under Samerettsutvalget (NOU 1997:5) antatt at samene hadde utøvd en så vidt dominerende bruk at de etter Ilo-konvensjonens artikkel 14 nr 1 hadde krav på å få anerkjent eiendomsrett. I tillegg antok folkerettsgruppa at det kunne finnes områder i Ytre Finnmark som samene etter Ilo-konvensjonen hadde krav på eiendomsrett til. Hvis man endte opp med to forvaltningsordninger, måtte eventuelle slike områder identifiseres.
Finnmark Grunnforvaltning skulle omfatte resten av Finnmark, med unntak av de områder som måtte bli identifiserte som områder undergitt samisk eiendomsrett.
Valg av modell
Folkerettsgruppa foreslo ei felles grunnforvaltning. Gruppa vektla at to forvaltningsordninger ville skape motsetninger mellom folk. I tillegg tok gruppa hensyn til at reindriftsnaeringa var sterkt imot ei oppdelt forvaltning.
Ei felles grunnforvaltning ville etter folkerettsgruppas syn vaere i samsvar med Ilo-konvensjonens krav hvis man la til grunn et makeskiftesynspunkt og Sametinget samtykka i ordninga. Makeskiftet innebar at samene ga fra seg en ideell halvpart av eiendomsretten i Indre Finnmark mot å få en tilsvarende halvpart i Ytre Finnmark. Formelt og reelt kunne dette makeskiftet skje ved at styret i den felles grunnforvaltninga ble sammensatt av like mange representanter oppnevnt av henholdsvis fylkestinget i Finnmark og Sametinget.
Et flertall i Samerettsutvalget slutta seg til folkerettsgruppas forslag om ei slik felles grunnforvaltning. Det samme gjorde Justisdepartementet. Sametinget ønska primaert to forvaltningsordninger, men kunne må med på ett organ hvis det ble lik styrerepresentasjon for fylkestinget og Sametinget.
Et flertall på Stortinget gikk seinere inn for et felles organ – Finnmarkseiendommen.
Rettsklarleggingsordning
Justisdepartementet hadde ikke selv foreslått noen ordning med rettsklarlegging. Men under behandlinga av saka i Justiskomiteen meddelte departementet at om Stortinget ønska det, var det ikke noe i vegen for å supplere loven med ei ordning etter modell fra Utmarkskommisjonen for Troms og Nordland. Dette for å avklare eventuelle tingsrettslige rettigheter som måtte vaere opparbeida.
Og slik ble det. Det var imidlertid aldri tale om at den vedtatte rettsklarleggingsordning skulle erstatte Finnmarkseiendommen som felles grunnforvaltning. Den felles grunnforvaltning skulle bestå.
At Finnmarkseiendommens felles grunnforvaltning skulle kunne smuldre bort gjennom ei seinere rettsklarlegging, var det ingen som forutså. For hvis resultatet av rettsklarlegginga kunne bli at man i praksis likevel fikk to grunnforvaltninger – ei for Indre Finnmark og ei for Ytre Finnmark, ville det jo ikke vaere noe poeng å etablere Finnmarkseiendommen som ei felles grunnforvaltning.
Stortingets behandling
Både justiskomiteens flertall og flertallet på Stortinget la til grunn at det i all hovedsak bare ville vaere bruksrettigheter som ville bli tilkjent andre enn Finnmarkseiendommen. At resultatet kunne bli at eiendomsretten til store områder, enn si til heile kommuner, ville bli tilkjent andre, var det ingen i Stortinget så muligheten av. Justiskomiteens flertall uttalte følgende i si innstilling:
«På bakgrunn av det kollektive preg som mye av utmarksbruken i Finnmark har, og de ulike brukergruppene og bruksmåtene som ofte er representert i det samme området, er det imidlertid etter flertallets mening god grunn til å tro at det bare i meget beskjeden grad vil bli kartlagt privat, individuell eiendomsrett til utmark. Det dominerende vil etter flertallets oppfatning trolig vaere kollektive bruksretter av ulike slag.»
Kristelig Folkepartis Finn Kristian Marthinsen sa følgende i Stortinget:
«For det andre vil jeg minne om at identifikasjonsordningen kun innebaerer at den bruk av grunnen i Finnmark som har foregått gjennom lang tid, nå blir formalisert gjennom rettigheter til individer og grupper. Alle som kjenner fylket, vet at det først og fremst blir snakk om å anerkjenne kollektive bruksrettigheter.»
Arbeiderpartiets Knut Storberget uttalte dette:
«Etter Arbeiderpartiets oppfatning er det nettopp slik at når man snakker om de eksisterende rettigheter i Finnmark – og det er det vi snakker om – vil den styremodell som er valgt, bidra til at denne eiendommen i størst mulig grad vil vaere samlet, og at rettighetshaverne føler at det blir ivaretatt, fordi man nettopp har den makta man har i styret.»
Høyres Erna Solberg sa det slik:
«På grunnlag av ny rettspraksis er det grunn til å forvente at det kan bli fastslått atskillige selvstendige bruksrettigheter på Finnmarkseiendommens grunn, men det er lite trolig at det skjer noen sterk oppdeling av eiendomsrett til mesteparten av utmarksarealene i fylket.»
Og til slutt kan det vaere grunn til å referere hva Finnmarks egen stortingsrepresentant Karl Eirik Schjøtt-pedersen (A) sa i debatten:
«Er det så grunn til å frykte at det finnes mange slike eierrettigheter? Nei. I Troms og Nordland har en slik kommisjon vaert i arbeid i årevis. I ett eneste tilfelle har det blitt slått fast eiendomsrett.»
Schjøtt-pedersen var krystallklar om konsekvensene hvis hans forutsetning mot formodning ikke skulle slå til:
«Dersom det skulle bli identifisert rettigheter knyttet til tradisjonell samisk bruk og forvaltningen av disse blir lagt utenom Finnmarkseiendommen, vil derfor et vesentlig premiss for organiseringen av Finnmarkseiendommen vaere borte.
Det er altså ikke mulig først å begrunne den styresammensetning som nå vedtas ut fra mulige ikke-identifiserte rettigheter, og så legge forvaltningen av påviste rettigheter til andre organer. Da rakner hele konstruksjonen.»
Samisk blod
NSR og Larsen prøver å ro seg bort i fra at det i realiteten er samiske rettigheter som ligger til grunn for konklusjonen til flertallet i Finnmarkskommisjonen.
Kommisjonen brukte tid og plass på å drøfte forholdet til Ilo-konvensjon nr 169. Dette ville vaert unødvendig hvis samiske rettigheter ikke hadde vaert et tema.
For det andre kan det vises til at to av de fire gruppene som gjorde krav på eiendomsrett, Sohpar-gruppa og Guttorm-gruppa, begge anførte at det var den samiske befolkningas bruk som var grunnlaget for eiendomsrett. Sohpar-gruppa anførte i tråd med dette at eiendomsretten kun tilkom «alle samiskaettede». Guttorm-gruppa anførte at bare den samiske befolkninga hadde etablert rettigheter med grunnlag i alders tids bruk. - Jeg har ikke registrert at NSR har tatt avstand fra slike avgrensninger.
For det tredje framgår det eksplisitt at Finnmarkskommisjonen la vekt på de praktiske vanskelighetene med å trekke et skille mellom hvem som er same og hvem som ikke er det. Kommisjonen har også vektlagt at det ikke vil bli oppfatt som rettferdig og heller ikke vil vaere det, om bare samene fikk del i eiendomsretten til grunnen i Karasjok. Det underliggende budskapet er likevel ikke til å ta feil av:
Det er egentlig bare samene som har rettighetene. Men det vil bli for mye bråk om man slår det fast.
Dette er for øvrig samme resonnement som lå til grunn for innføringa av ordninga med egne samekvoteer i fisket. Det var påståtte samiske rettigheter som lå til grunn for ordninga som Smith-utvalget i sin tid foreslo. Samene hadde angivelig større rett til fiske enn andre sjøl om de rodde fra samme støa. Men av praktiske og politiske grunner var det ikke mulig å gjennomføre ei slik etnisk forskjellsbehandling.
I pose og sekk
Det er ikke noe nytt at NSR krever å få både i pose og sekk. Men hvis Eirik Larsen virkelig tror at egne grunnforvaltninger utenfor Finnmarkseiendommen for Indre Finnmark ikke vil få konsekvenser for NSR og Sametingets styrerepresentasjon i den samme Finnmarkseiendommen, så gjør han opp regning uten vert.
For det var jo nettopp den antatte samiske eiendomsretten til områdene i Indre Finnmark som lå til grunn for at Sametinget ble likestilt med fylkestinget når det kom til styrerepresentasjon i Finnmarkseiendommen. Hvis Indre Finnmark ikke lenger skal vaere undergitt Finnmarkseiendommens eiendomsrett og forvaltning, vil heile grunnlaget for denne likestillinga vaere borte.