Ingalill og Arbeiderpartiets «gode politikk»
Har du fått rose av Arbeiderpartiet?
Det er mange i Alta som ikke vil ha Ap-rose i år. Når AP ber om Alta-stemmer vet mange, men ikke alle, at AP jobber hardt mot Akuttog Fødeavdeling i Alta. Stortingsrepresentant for AP, Ingalill Olsen påstår at Arbeiderpartiet har en «god politikk for Finnmark, også Alta». Når vi er mange i Alta som mener noe annet enn Ingalill, er det ikke Arbeiderpartiet det er noe galt med, men Altaposten. Ingalill har gjort Altaposten til skyteskive, med påstander som uriktige fremstillinger, kampanjejournalistikk og manglende kritisk journalistikk overfor Pasientfokus, FRP og Venstre.
Samtidig som Ingalill skyter på Altaposten dynges vi med partipropaganda. Om man ønsker et velfungerende demokrati og opplyste velgere er ikke partipropaganda løsningen. Løsningen er heller ikke å bevilge mer offentlig partistøtte til seg selv enn de bevilger i pressestøtte.
I fjor utgjorde pressestøtten 370 million kroner. Offentlig partistøtte utgjorde 512 millioner, eller 73,2 % av partienes samlede inntekter. Arbeiderpartiet alene hentet ut 136,5 millioner til seg selv fra vår fellesskapskasse. Når velgere får Ap-roser vet de neppe at de har finansiert det meste av rosen selv gjennom skatteseddelen. Valgkampmaskineriet til AP er grundig regissert og organisert, der overordnede valgkampstrategier og mål ikke handler om redelig informasjon og opplyste valg, men makt og posisjoner til Arbeiderpartiet.
Arbeiderpartiet har mistet kontakt og forståelse for vanlige folk, ikke minst de som trenger gode ombud mest, som syke og eldre. Det gamle Arbeiderpartiet som stod naert folk og var folkets politiske redskap for politikkutforming fins ikke mer. Folket er blitt redskap for partiet, annethvert år, når man trenger folkets stemmer, og velgere betaler roser og partipropaganda selv. Det som er igjen av partimedlemmer sendes ut for å repetere budskap utformet av kommunikasjonsrådgivere. Folk er begynt å skjønne at de blir manipulert og lurt. Jeg kan skjønne Ingalills frustrasjon, det må vaere frustrerende å vaere en del av et slikt opplegg, men det er valgfritt både å vaere en del av det, og forsvare det. Sykdom og å miste noen av sine for tidlig, på grunn av dårlig politikk er ikke valgfritt.
Det er snart 30 år siden jeg startet min første folkevalgte periode i Alta. For Alta har det vaert en evig kamp om det meste for å sikre en voksende befolkning nødvendige helsetjenester på sykehusnivå, som sykestuesenger og fødetilbud. Alta kommune betalte driftsregninger som tilhørte fylkeskommunen. Privatpersoner og naeringsliv har samlet inn penger til dialysemaskin, røntgen, fødeseng og ultralydmaskin. Ingalill vil ha problemer med å finne andre kommuner som har tilsvarende historikk på helseområdet. Jeg har vaert medlem i Arbeiderpartiet i mange år, det har vaert umulig å få Finnmark AP med på en god politikk. I tillegg til mange tidligere Ap-medlemmer har Ingalill også statistikker mot seg i sin «god politikk» påstand. Finnmark kommer dårlig ut på landets statistikker; kort levetid, høy uføregrad og negativ befolkningsutvikling i mange kommuner.
Arbeiderpartiet har vaert landets største parti, med regjeringsmakt i flere perioder. Finnmark AP har sammen med SV hatt posisjonsmakt og fylkesordfører fra 60-tallet. Arbeiderpartiet kan ikke fraskrive seg ansvaret for motviljen overfor Alta, og at den største befolkningskonsentrasjonen med desidert flest fødende i fylket er uten akuttfunksjon og fødeavdeling. Dette er ikke en «god politikk», det er en politikk som invalidiserer og dreper.
Og spar oss flere leksjoner om hva Alta har fått av spesialistfunksjoner og påstander om at det er Finnmark AP som står bak. Dette er funksjoner som har tvunget seg frem som følge av folketallsøkning, på tross av politisk motvilje i eget fylke og motstand i helseforetaket. Selv i Finnmarksforetaket er det grenser for hvor mange helsekroner man kan bruke på pasientreiser istedenfor behandling.
Arbeiderpartiet er arkitekt og forsvarer av helseforetaksmodellen som ble innført av Stoltenberg-regjeringen i 2002, en politisk retning som er farlig både for demokratiet og mennesker. Arbeiderpartiet har konstruert et system utenfor folkestyring og kontroll, med fokus på foretaksøkonomi, ikke samfunnsøkonomi og mennesker. Makt og styring for våre viktigste verdier, liv og helse, er flyttet fra folkevalgte til direktører, helsebyråkrater og foretaksstyrer. Det søles bort gigantiske beløp fra vår fellesskapskasse i dette systemet. Formelt sitter politikere på en armlengdes avstand fra foretakene og fraskriver seg ansvar. Reelt styres dette av nettverk, venner og bekjente i et sammensurium mellom foretak og politikere.
Folk og organisasjoner i hele landet reiser seg nå for å få avviklet helseforetakene, mens Arbeiderpartiet fortsetter å forsvare modellen sin - joda, man skal kanskje flikke litt er svaret fra Arbeiderpartiet. Flikking er ikke godt nok – foretaksmodellen må skrotes!
Ett av Arbeiderpartiets løfter i årets valg er å bruke mer fellesskapspenger gjennom foretakssystemet. Norge bruker fra før mye penger på helse sammenlignet med de fleste andre land. Det er mulig vi bør bruke mer, men vi kan ikke løse systemfeil med å pøse mer penger inn et feilslått system.
Legeforeningen vedtok i 2017 å jobbe for å avvikle helseforetakene. Begrunnet med at sykehusene har svekket den pasientnaere ledelsen og gradvis sementert beslutningsmyndighet hos helseforetakene. I 2002 hadde de fleste sykehusene to eller tre ledernivåer. Ti år senere har antall ledernivå økt til mellom fire og seks ved flertallet av norske sykehus, som skaper frustrasjonen ute i sykehusene på grunn av stadig lengre beslutningslinjer mellom ledelse og ansatte.
Riksrevisoren konkluderte i 2018 med at Helse Sør-øst har brukt 6,2 milliarder på investeringer i digitale løsninger uten noen effekt. Et vanvittig beløp, vi kunne bygd både Nye Kirkenes og Nye Hammerfest sykehus og hatt mye penger igjen. Vi har åpenbart mer penger enn vett i dette landet.
Det er rimelig strenge utredningskrav for offentlige investeringer med forholdsvis lave terskelverdier for å sikre at offentlige penger brukes riktig og har størst mulig nytteverdi. Men når det investeres milliardbeløp gjennom Helseforetak gjelder ikke samme utredningskrav. Fiffig, hvem har funnet på et slikt system?
Den politiske kursen Arbeiderpartiet har er verken sosial eller demokratisk. Mens Arbeiderpartiet har hatt vakt for vårt demokrati er demokratiet blitt kraftig svekket. Noen av konklusjonene i Maktutredningen (2003), før vi så effektene av Helseforetaksmodellen:
Demokratiet er svekket i alle ledd. Stemmeseddelens kraft er redusert, og den økonomiske ulikheten øker. De politiske alternativene blir utydelige, og et stort flertall av folket mener partiene ikke tar hensyn til hva folk mener. Et representativt system i tillitskrise. Folk er like politisk interessert som før, men de kanaliserer interessen gjennom saksrettede aksjoner og velforeninger.
Folkeopprøret, folketoget og Pasientfokus er ikke et resultat av «kampanjejournalistikk» i Altaposten, det er et resultat av døvhørte politikere som er mer opptatte av parti og posisjoner enn å lytte til vanlige folk.
Når Altaposten har formidlet erfaringer fra syke, eldre og pårørende har Arbeiderpartiets representanter på Stortinget lekt stilleleken. Finnmark AP har over flere tiår stått bak en absurd motstand mot Alta og forsvarlige helsetilbud for en voksende befolkning her. I 2015 ble Fap-leder Ingalill sitert på at utredning var uaktuelt. Finnmark AP har besluttet at sykehuset skal ligge i Hammerfest. «Vi har ikke behov for faglige innspill fordi dette er et rent politisk spørsmål».
Nestleder i Arbeiderpartiet, Bjørnar Skjaeran, stod for litt siden i Alta og sa «akuttsykehus legg ikke vi opp til, og ser ikke noen grunn til at vi sku gi oss inn på en sånn galei, to akuttsykehus i Finnmark er nok, og det er historisk bestemt hvordan de ligger." Om det ikke hadde vaert for at Skjaeran bare sa det Finnmark AP mener og har vedtatt, ville han selvfølgelig ikke sagt det slik. Spesielt ikke når han selv kommer fra Nordland fylke som har 7 akuttsykehus og er 10 000 km2 mindre enn Finnmark. Finnmark Arbeiderparti bør kjøpe seg noen kurs i politisk arbeid hos Nordland Arbeiderparti.
Det er i første rekke Finnmark AP og SV som er årsaken til at vi ikke har akuttsykehus i Alta. I Finnmark er det politiske mantraet at det bare er grunnlag for ett sykehus. Det samme repeterte nylig APS 2. kandidat Marianne Sivertsen Naess. Det er en svadapåstand. I nasjonale helse- og sykehusplaner er areal og vaerforhold sentrale argumenter for akuttsykehus. Det er grunnlag for 3 akuttsykehus i Finnmark, med et fordelt pasientgrunnlag på rundt 25 000. Er det noe Finnmark har mye av og solide argumenter for så er det avstander og vaer. Men Hammerfest har muligens ambisjon om ett akuttsykehus i Finnmark – i Hammerfest.
Hvilke historiske bestemmelser er det Arbeiderpartiet baserer seg på? Snakker vi 1800-tallet da det katolske sykehuset i Hammerfest ble etablert, eller snakker vi 1950-tallet da dagens sykehus ble bygd på Fuglenes? Har Arbeiderpartiet fått med seg hva som har skjedd med demografi og infrastruktur etter 1950, og medisinsk teknologi? Det er omsider kommet Ct-skanner til Alta etter utallige år med trygling, politiske løfter og påfølgende treneringer. Mens det er tryglet og bedt har en Ct-ambulanse vaert på veien i Østfold i et pilotprosjekt fra 2014. Hjerneslag er den tredje hyppigste dødsårsaken i landet, og årsak nummer én til uførhet og innleggelse ved sykehjem. AP forteller at Støre ordnet CT og MR i Alta, det er ikke sant. Folketoget i Alta, og arbeid fra spesielt FRP og Venstre ordnet det. Venstre fremmet også forslag om utredning av sykehusstrukturen, FRP støttet det.
Syke, eldre og pårørende har tatt belastningen med å offentlig fortelle om påkjenninger, fornedrelse og alvorlige konsekvenser for liv og helse. I innlegg i Altaposten, 18.11.2016 skrev pappaen til avdøde Leah Lund Svendsen at han mistet sin datter på grunn av det elendige akuttilbudet i Alta. Legene på UNN mente at Leah trolig ville vaert i live om de ikke hadde blitt sendt omveien via Hammerfest.
I byråkratpapirer blir ikke slikt registrert som avvik eller død som følge av systemet. Slike omsendinger er ikke avvik, de er hovedregelen. Det er derfor vi har politikere, fordi de skal vaere ombud for folket, ikke ombud for byråkrater og systemer. Men slike konsekvenser ignoreres og avvises av de som burde vaert våre fremste ombudsmennog kvinner. Det stortingsrepresentant Ingalill Olsen derimot tar seg tid til å reagere på er at Altaposten ikke skriver som det passer AP, med en belaering av Altaposten i kritisk journalistikk overfor Pasientfokus, Venstre og FRP.
Ingalill treffer ikke en «øm journalistisk tå». Ingalill og Finnmark AP strør grovsalt i åpne sår, og forsøker å vaske skitne hender på andre partier. Det er grunn til å minne Ingalill med flere om at den viktigste rollen en politiker har er å vaere ombud for folket man representerer, spesielt utsatte og svake grupper. Og det er grunn til å minne om at pressens samfunnsoppdrag ikke er å forklare og forsvare partier, politikere og maktpersoner, tvert imot.
Noen av våre fremste talspersoner og ombud for syke og eldre, og gode akuttfunksjoner, er Irene Ojala, Trine Noodt og Bengt Rune Strifeldt. Bengt Rune var raskt på saken da helseforetaket for et par år tilbake presterte å legge Kirkenes sykehus på nivå under Hammerfest. Det ville gitt større pasientgrunnlag og status for Hammerfest sykehus, men med konsekvens samme fortvilte og livsfarlige sendingsregime for Øst-finnmark som Alta-området har, og det ville ført til større press og risiko for samtidskonflikter for ambulansetransport. Stortinget omgjorde heldigvis helseforetakets beslutning, men det er ikke usannsynlig at det kan komme nye forsøk på slikt. Bengt Rune var også sentral i etablering av ambulansehelikopter i Kirkenes.
På tross av Fap-prioriteringer i Hammerfest med liv og helse i Alta-området som innsatsfaktor, og på tross av Snehvit, er folketallet i Hammerfest de siste fire årene redusert med naermere 300 personer, og økt med rundt 400 i Alta. Fra 1960 til i dag er folketallet i Hammerfest sunket med nesten 800 personer, og økt med bortimot 8 000 i Alta. Forklaringen på folkevekst i Alta over lang tid er i første rekke et aktivt og dyktig naeringsliv, etableringen av Høgskolen og at Vårherre plasserte Alta innerst i en fjord med godt vaer og klima. Tiltakssonen har også vaert viktig for alle kommuner i Nord Troms og Finnmark.
Ingalill dokumenterer en bemerkelsesverdig arroganse med flere av sine påstander, som «Et ensaksparti (med en stortingsrepresentant) er dømt til alenegang uten innflytelse i 4 år. Det opplevde Anders Aune.» Fremhevelse av seg selv og nedgradering av andre er en befestet kultur i Arbeiderpartiet, det bør likevel fins grenser. Anders Aune var Ap-medlem og hadde forsøkt å få eget parti med på forslag om tiltakssone uten å lykkes. Som kjent kom Aune inn på Stortinget som alene representant fra «Framtid for Finnmark» lista i 1989. Mot alle odds klarte Aune å etablere et flertall for tiltakssonen for Nord Troms og Finnmark gjennom dialog og samarbeid med Jan P. Syse.
Med stemmetallene 75-73 ble tiltakssonen vedtatt. Arbeiderpartiet og SV stemte mot. Uten tiltakssonen ville befolkningsstatistikken i Finnmark sannsynligvis sett adskillig verre ut. Politikk er mer enn kjøttvekt og håndsopprekkere. Politikk er ikke minst folkelig og oppriktig engasjement, og kunnskap. Kunnskap og engasjement har i mange tilfeller trumfet kjøttvekt.
Om ingen eller få i Alta stemmer AP vil AP miste en stemme mot Alta på Stortinget. Det vil de ikke, de vil ha stemmene våre, men ikke et bedre tilbud for akuttsyke og fødende i Alta.
Det er mye jeg ikke er saerlig imponert over når det gjelder parti og politikk generelt, men jeg kjenner igjen hardtarbeidende, dyktige og solide representanter og ombud for folket når jeg ser dem. Jeg skulle gjerne hatt tre stemmer i dette valget. Av kandidater vi kan velge mellom som har reelle muligheter til å komme inn har Bengt Rune (FRP), Trine (Venstre) og Irene (Pasientfokus) gjort seg mer enn fortjent til min stemme. De har alle et oppriktig engasjement og omsorg for eget fylke, og for syke og eldre i hele Finnmark, også Alta.
Jeg må understreke at min kritikk er rettet mot system og Arbeiderpartiets politikk, og på ingen måte må oppfattes som kritikk av Hammerfest sykehus og helsearbeidere.