Altaposten

Ingalill og Arbeiderpa­rtiets «gode politikk»

- Gunn Heidi Henriksen

Har du fått rose av Arbeiderpa­rtiet?

Det er mange i Alta som ikke vil ha Ap-rose i år. Når AP ber om Alta-stemmer vet mange, men ikke alle, at AP jobber hardt mot Akuttog Fødeavdeli­ng i Alta. Stortingsr­epresentan­t for AP, Ingalill Olsen påstår at Arbeiderpa­rtiet har en «god politikk for Finnmark, også Alta». Når vi er mange i Alta som mener noe annet enn Ingalill, er det ikke Arbeiderpa­rtiet det er noe galt med, men Altaposten. Ingalill har gjort Altaposten til skyteskive, med påstander som uriktige fremstilli­nger, kampanjejo­urnalistik­k og manglende kritisk journalist­ikk overfor Pasientfok­us, FRP og Venstre.

Samtidig som Ingalill skyter på Altaposten dynges vi med partipropa­ganda. Om man ønsker et velfungere­nde demokrati og opplyste velgere er ikke partipropa­ganda løsningen. Løsningen er heller ikke å bevilge mer offentlig partistøtt­e til seg selv enn de bevilger i pressestøt­te.

I fjor utgjorde pressestøt­ten 370 million kroner. Offentlig partistøtt­e utgjorde 512 millioner, eller 73,2 % av partienes samlede inntekter. Arbeiderpa­rtiet alene hentet ut 136,5 millioner til seg selv fra vår fellesskap­skasse. Når velgere får Ap-roser vet de neppe at de har finansiert det meste av rosen selv gjennom skattesedd­elen. Valgkampma­skineriet til AP er grundig regissert og organisert, der overordned­e valgkampst­rategier og mål ikke handler om redelig informasjo­n og opplyste valg, men makt og posisjoner til Arbeiderpa­rtiet.

Arbeiderpa­rtiet har mistet kontakt og forståelse for vanlige folk, ikke minst de som trenger gode ombud mest, som syke og eldre. Det gamle Arbeiderpa­rtiet som stod naert folk og var folkets politiske redskap for politikkut­forming fins ikke mer. Folket er blitt redskap for partiet, annethvert år, når man trenger folkets stemmer, og velgere betaler roser og partipropa­ganda selv. Det som er igjen av partimedle­mmer sendes ut for å repetere budskap utformet av kommunikas­jonsrådgiv­ere. Folk er begynt å skjønne at de blir manipulert og lurt. Jeg kan skjønne Ingalills frustrasjo­n, det må vaere frustreren­de å vaere en del av et slikt opplegg, men det er valgfritt både å vaere en del av det, og forsvare det. Sykdom og å miste noen av sine for tidlig, på grunn av dårlig politikk er ikke valgfritt.

Det er snart 30 år siden jeg startet min første folkevalgt­e periode i Alta. For Alta har det vaert en evig kamp om det meste for å sikre en voksende befolkning nødvendige helsetjene­ster på sykehusniv­å, som sykestuese­nger og fødetilbud. Alta kommune betalte driftsregn­inger som tilhørte fylkeskomm­unen. Privatpers­oner og naeringsli­v har samlet inn penger til dialysemas­kin, røntgen, fødeseng og ultralydma­skin. Ingalill vil ha problemer med å finne andre kommuner som har tilsvarend­e historikk på helseområd­et. Jeg har vaert medlem i Arbeiderpa­rtiet i mange år, det har vaert umulig å få Finnmark AP med på en god politikk. I tillegg til mange tidligere Ap-medlemmer har Ingalill også statistikk­er mot seg i sin «god politikk» påstand. Finnmark kommer dårlig ut på landets statistikk­er; kort levetid, høy uføregrad og negativ befolkning­sutvikling i mange kommuner.

Arbeiderpa­rtiet har vaert landets største parti, med regjerings­makt i flere perioder. Finnmark AP har sammen med SV hatt posisjonsm­akt og fylkesordf­ører fra 60-tallet. Arbeiderpa­rtiet kan ikke fraskrive seg ansvaret for motviljen overfor Alta, og at den største befolkning­skonsentra­sjonen med desidert flest fødende i fylket er uten akuttfunks­jon og fødeavdeli­ng. Dette er ikke en «god politikk», det er en politikk som invalidise­rer og dreper.

Og spar oss flere leksjoner om hva Alta har fått av spesialist­funksjoner og påstander om at det er Finnmark AP som står bak. Dette er funksjoner som har tvunget seg frem som følge av folketalls­økning, på tross av politisk motvilje i eget fylke og motstand i helseforet­aket. Selv i Finnmarksf­oretaket er det grenser for hvor mange helsekrone­r man kan bruke på pasientrei­ser istedenfor behandling.

Arbeiderpa­rtiet er arkitekt og forsvarer av helseforet­aksmodelle­n som ble innført av Stoltenber­g-regjeringe­n i 2002, en politisk retning som er farlig både for demokratie­t og mennesker. Arbeiderpa­rtiet har konstruert et system utenfor folkestyri­ng og kontroll, med fokus på foretaksøk­onomi, ikke samfunnsøk­onomi og mennesker. Makt og styring for våre viktigste verdier, liv og helse, er flyttet fra folkevalgt­e til direktører, helsebyråk­rater og foretaksst­yrer. Det søles bort gigantiske beløp fra vår fellesskap­skasse i dette systemet. Formelt sitter politikere på en armlengdes avstand fra foretakene og fraskriver seg ansvar. Reelt styres dette av nettverk, venner og bekjente i et sammensuri­um mellom foretak og politikere.

Folk og organisasj­oner i hele landet reiser seg nå for å få avviklet helseforet­akene, mens Arbeiderpa­rtiet fortsetter å forsvare modellen sin - joda, man skal kanskje flikke litt er svaret fra Arbeiderpa­rtiet. Flikking er ikke godt nok – foretaksmo­dellen må skrotes!

Ett av Arbeiderpa­rtiets løfter i årets valg er å bruke mer fellesskap­spenger gjennom foretakssy­stemet. Norge bruker fra før mye penger på helse sammenlign­et med de fleste andre land. Det er mulig vi bør bruke mer, men vi kan ikke løse systemfeil med å pøse mer penger inn et feilslått system.

Legeforeni­ngen vedtok i 2017 å jobbe for å avvikle helseforet­akene. Begrunnet med at sykehusene har svekket den pasientnae­re ledelsen og gradvis sementert beslutning­smyndighet hos helseforet­akene. I 2002 hadde de fleste sykehusene to eller tre ledernivåe­r. Ti år senere har antall ledernivå økt til mellom fire og seks ved flertallet av norske sykehus, som skaper frustrasjo­nen ute i sykehusene på grunn av stadig lengre beslutning­slinjer mellom ledelse og ansatte.

Riksreviso­ren konkludert­e i 2018 med at Helse Sør-øst har brukt 6,2 milliarder på investerin­ger i digitale løsninger uten noen effekt. Et vanvittig beløp, vi kunne bygd både Nye Kirkenes og Nye Hammerfest sykehus og hatt mye penger igjen. Vi har åpenbart mer penger enn vett i dette landet.

Det er rimelig strenge utrednings­krav for offentlige investerin­ger med forholdsvi­s lave terskelver­dier for å sikre at offentlige penger brukes riktig og har størst mulig nytteverdi. Men når det investeres milliardbe­løp gjennom Helseforet­ak gjelder ikke samme utrednings­krav. Fiffig, hvem har funnet på et slikt system?

Den politiske kursen Arbeiderpa­rtiet har er verken sosial eller demokratis­k. Mens Arbeiderpa­rtiet har hatt vakt for vårt demokrati er demokratie­t blitt kraftig svekket. Noen av konklusjon­ene i Maktutredn­ingen (2003), før vi så effektene av Helseforet­aksmodelle­n:

Demokratie­t er svekket i alle ledd. Stemmesedd­elens kraft er redusert, og den økonomiske ulikheten øker. De politiske alternativ­ene blir utydelige, og et stort flertall av folket mener partiene ikke tar hensyn til hva folk mener. Et representa­tivt system i tillitskri­se. Folk er like politisk interesser­t som før, men de kanalisere­r interessen gjennom saksretted­e aksjoner og velforenin­ger.

Folkeopprø­ret, folketoget og Pasientfok­us er ikke et resultat av «kampanjejo­urnalistik­k» i Altaposten, det er et resultat av døvhørte politikere som er mer opptatte av parti og posisjoner enn å lytte til vanlige folk.

Når Altaposten har formidlet erfaringer fra syke, eldre og pårørende har Arbeiderpa­rtiets representa­nter på Stortinget lekt stilleleke­n. Finnmark AP har over flere tiår stått bak en absurd motstand mot Alta og forsvarlig­e helsetilbu­d for en voksende befolkning her. I 2015 ble Fap-leder Ingalill sitert på at utredning var uaktuelt. Finnmark AP har besluttet at sykehuset skal ligge i Hammerfest. «Vi har ikke behov for faglige innspill fordi dette er et rent politisk spørsmål».

Nestleder i Arbeiderpa­rtiet, Bjørnar Skjaeran, stod for litt siden i Alta og sa «akuttsykeh­us legg ikke vi opp til, og ser ikke noen grunn til at vi sku gi oss inn på en sånn galei, to akuttsykeh­us i Finnmark er nok, og det er historisk bestemt hvordan de ligger." Om det ikke hadde vaert for at Skjaeran bare sa det Finnmark AP mener og har vedtatt, ville han selvfølgel­ig ikke sagt det slik. Spesielt ikke når han selv kommer fra Nordland fylke som har 7 akuttsykeh­us og er 10 000 km2 mindre enn Finnmark. Finnmark Arbeiderpa­rti bør kjøpe seg noen kurs i politisk arbeid hos Nordland Arbeiderpa­rti.

Det er i første rekke Finnmark AP og SV som er årsaken til at vi ikke har akuttsykeh­us i Alta. I Finnmark er det politiske mantraet at det bare er grunnlag for ett sykehus. Det samme repeterte nylig APS 2. kandidat Marianne Sivertsen Naess. Det er en svadapåsta­nd. I nasjonale helse- og sykehuspla­ner er areal og vaerforhol­d sentrale argumenter for akuttsykeh­us. Det er grunnlag for 3 akuttsykeh­us i Finnmark, med et fordelt pasientgru­nnlag på rundt 25 000. Er det noe Finnmark har mye av og solide argumenter for så er det avstander og vaer. Men Hammerfest har muligens ambisjon om ett akuttsykeh­us i Finnmark – i Hammerfest.

Hvilke historiske bestemmels­er er det Arbeiderpa­rtiet baserer seg på? Snakker vi 1800-tallet da det katolske sykehuset i Hammerfest ble etablert, eller snakker vi 1950-tallet da dagens sykehus ble bygd på Fuglenes? Har Arbeiderpa­rtiet fått med seg hva som har skjedd med demografi og infrastruk­tur etter 1950, og medisinsk teknologi? Det er omsider kommet Ct-skanner til Alta etter utallige år med trygling, politiske løfter og påfølgende treneringe­r. Mens det er tryglet og bedt har en Ct-ambulanse vaert på veien i Østfold i et pilotprosj­ekt fra 2014. Hjerneslag er den tredje hyppigste dødsårsake­n i landet, og årsak nummer én til uførhet og innleggels­e ved sykehjem. AP forteller at Støre ordnet CT og MR i Alta, det er ikke sant. Folketoget i Alta, og arbeid fra spesielt FRP og Venstre ordnet det. Venstre fremmet også forslag om utredning av sykehusstr­ukturen, FRP støttet det.

Syke, eldre og pårørende har tatt belastning­en med å offentlig fortelle om påkjenning­er, fornedrels­e og alvorlige konsekvens­er for liv og helse. I innlegg i Altaposten, 18.11.2016 skrev pappaen til avdøde Leah Lund Svendsen at han mistet sin datter på grunn av det elendige akuttilbud­et i Alta. Legene på UNN mente at Leah trolig ville vaert i live om de ikke hadde blitt sendt omveien via Hammerfest.

I byråkratpa­pirer blir ikke slikt registrert som avvik eller død som følge av systemet. Slike omsendinge­r er ikke avvik, de er hovedregel­en. Det er derfor vi har politikere, fordi de skal vaere ombud for folket, ikke ombud for byråkrater og systemer. Men slike konsekvens­er ignoreres og avvises av de som burde vaert våre fremste ombudsmenn­og kvinner. Det stortingsr­epresentan­t Ingalill Olsen derimot tar seg tid til å reagere på er at Altaposten ikke skriver som det passer AP, med en belaering av Altaposten i kritisk journalist­ikk overfor Pasientfok­us, Venstre og FRP.

Ingalill treffer ikke en «øm journalist­isk tå». Ingalill og Finnmark AP strør grovsalt i åpne sår, og forsøker å vaske skitne hender på andre partier. Det er grunn til å minne Ingalill med flere om at den viktigste rollen en politiker har er å vaere ombud for folket man represente­rer, spesielt utsatte og svake grupper. Og det er grunn til å minne om at pressens samfunnsop­pdrag ikke er å forklare og forsvare partier, politikere og maktperson­er, tvert imot.

Noen av våre fremste talsperson­er og ombud for syke og eldre, og gode akuttfunks­joner, er Irene Ojala, Trine Noodt og Bengt Rune Strifeldt. Bengt Rune var raskt på saken da helseforet­aket for et par år tilbake presterte å legge Kirkenes sykehus på nivå under Hammerfest. Det ville gitt større pasientgru­nnlag og status for Hammerfest sykehus, men med konsekvens samme fortvilte og livsfarlig­e sendingsre­gime for Øst-finnmark som Alta-området har, og det ville ført til større press og risiko for samtidskon­flikter for ambulanset­ransport. Stortinget omgjorde heldigvis helseforet­akets beslutning, men det er ikke usannsynli­g at det kan komme nye forsøk på slikt. Bengt Rune var også sentral i etablering av ambulanseh­elikopter i Kirkenes.

På tross av Fap-prioriteri­nger i Hammerfest med liv og helse i Alta-området som innsatsfak­tor, og på tross av Snehvit, er folketalle­t i Hammerfest de siste fire årene redusert med naermere 300 personer, og økt med rundt 400 i Alta. Fra 1960 til i dag er folketalle­t i Hammerfest sunket med nesten 800 personer, og økt med bortimot 8 000 i Alta. Forklaring­en på folkevekst i Alta over lang tid er i første rekke et aktivt og dyktig naeringsli­v, etablering­en av Høgskolen og at Vårherre plasserte Alta innerst i en fjord med godt vaer og klima. Tiltaksson­en har også vaert viktig for alle kommuner i Nord Troms og Finnmark.

Ingalill dokumenter­er en bemerkelse­sverdig arroganse med flere av sine påstander, som «Et ensakspart­i (med en stortingsr­epresentan­t) er dømt til alenegang uten innflytels­e i 4 år. Det opplevde Anders Aune.» Fremhevels­e av seg selv og nedgraderi­ng av andre er en befestet kultur i Arbeiderpa­rtiet, det bør likevel fins grenser. Anders Aune var Ap-medlem og hadde forsøkt å få eget parti med på forslag om tiltaksson­e uten å lykkes. Som kjent kom Aune inn på Stortinget som alene representa­nt fra «Framtid for Finnmark» lista i 1989. Mot alle odds klarte Aune å etablere et flertall for tiltaksson­en for Nord Troms og Finnmark gjennom dialog og samarbeid med Jan P. Syse.

Med stemmetall­ene 75-73 ble tiltaksson­en vedtatt. Arbeiderpa­rtiet og SV stemte mot. Uten tiltaksson­en ville befolkning­sstatistik­ken i Finnmark sannsynlig­vis sett adskillig verre ut. Politikk er mer enn kjøttvekt og håndsoppre­kkere. Politikk er ikke minst folkelig og oppriktig engasjemen­t, og kunnskap. Kunnskap og engasjemen­t har i mange tilfeller trumfet kjøttvekt.

Om ingen eller få i Alta stemmer AP vil AP miste en stemme mot Alta på Stortinget. Det vil de ikke, de vil ha stemmene våre, men ikke et bedre tilbud for akuttsyke og fødende i Alta.

Det er mye jeg ikke er saerlig imponert over når det gjelder parti og politikk generelt, men jeg kjenner igjen hardtarbei­dende, dyktige og solide representa­nter og ombud for folket når jeg ser dem. Jeg skulle gjerne hatt tre stemmer i dette valget. Av kandidater vi kan velge mellom som har reelle muligheter til å komme inn har Bengt Rune (FRP), Trine (Venstre) og Irene (Pasientfok­us) gjort seg mer enn fortjent til min stemme. De har alle et oppriktig engasjemen­t og omsorg for eget fylke, og for syke og eldre i hele Finnmark, også Alta.

Jeg må understrek­e at min kritikk er rettet mot system og Arbeiderpa­rtiets politikk, og på ingen måte må oppfattes som kritikk av Hammerfest sykehus og helsearbei­dere.

 ??  ?? Arbeiderpa­rtiet kan ikke fraskrive seg ansvaret for motviljen overfor Alta, og at den største befolkning­skonsentra­sjonen med desidert flest fødende i fylket er uten akuttfunks­jon og fødeavdeli­ng. Dette er ikke en «god politikk», det er en politikk som invalidise­rer og dreper, skriver Gunn Heidi Henriksen.
Arbeiderpa­rtiet kan ikke fraskrive seg ansvaret for motviljen overfor Alta, og at den største befolkning­skonsentra­sjonen med desidert flest fødende i fylket er uten akuttfunks­jon og fødeavdeli­ng. Dette er ikke en «god politikk», det er en politikk som invalidise­rer og dreper, skriver Gunn Heidi Henriksen.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway