– Sykehuset forkortetforkort Forkortet
Statsforvalteren har anmodet Finnmarkssykehuset om å foreta en årsak- og hendelsesanalyse.
De pårørende etter Ole Hagen er svært kritiske til Hammerfest sykehus, etter det de mener er mangelfull helsehjelp. De har studert farens journal og har sendt krav om tilsyn til Statsforvalteren.
Ole Hagen døde 20. januar i år, han rakk akkurat å fylle 75 år i desember.
– De siste to-tre årene før han døde hadde han noen helseutfordringer, og var innom både Hammerfest sykehus og UNN. Men derfra og til at han skulle dø så fort, var det ingen som hadde sett for seg, sier sønnene Stig Gøran og Håvard Alexander Hagen.
Sendt til sykehus
Sønnene forteller at faren ble dårlig 4. januar, og de ble anbefalt en time hos fastlegen. Det ble ikke oppfattet som akutt, men han slet med å gå, og hadde nedsatt almenntilstand. Fastlegen, eller vikaren, besluttet derfor å sende han til Hammerfest.
– Vi hadde tenkt å reise etter, men det var utfordrende fordi det var svært dårlig vær, forklarer Stig Gøran og Håvard.
De avtaler med legen på sykehuset at de skal ha kontakt underveis i behandlingen. De snakket med far på sykehuset, han var tydelig preget og slet med å forklare seg. Fra sykehuset får de opplyst at de mistenker urinveisinfeksjon.
– Det er ikke uvanlig at det skjer med urostomien som pappa hadde fått etter at urinblæra ble fjernet. Sykehuset fortalte at han fikk antibiotika, og han skulle bli på sykehuset over helga, sier Håvard.
– Vi ba om dialog, og var også veldig tydelige på at de måtte kontakte oss før de sendte pappa hjem, sier han.
Det ble ikke gjort.
– Dette bekreftet ansvarlig lege, og han beklager at de ikke tok kontakt med oss før han ble sendt hjem med drosje den aktuelle ettermiddagen, forklarer Håvard.
I et journalnotat heter det at: «Dette avviker med våre rutiner og støtter at pårørende klager på det aktuelle. Meldes internt hos oss i tillegg.»
Stengt vei
Faren blir sendt hjem i drosje, sammen med to andre pasienter, blant annet en eldre dame.
– Pappa satt i baksetet sammen med henne, og de kjører i retning Alta, men blir stående i Akkarfjord fordi en trailer sperrer veien. Jeg mener de sto der i nærmere fire timer, forklarer Håvard.
De kommer seg etterhvert forbi. På Sennalandet, ved Aisaroaivi, blir faren plutselig fraværende og han blir iskald.
– Medpassasjeren har forklart at han var borte i støytene, sier Håvard.
I ettertid har de påvist at det på et tidspunkt var noe med hjertet – et mulig infarkt. Sønnene mener det skjedde under denne drosjeturen.
Da Ole kommer hjem til Kviby må Ole sin kone, Irene Hagen, ringe etter Stig Gøran for å få hjelp til å få faren ut av drosja.
– Han var kritthvit og iskald, og jeg tenkte at nå dør han, sier Stig Gøran, og forklarer videre at hans kone jobber innen helse, og hun sa de måtte ringe ambulanse med en gang.
De møtte ambulansen ved Nipivannet, og det bar rett til legevakten i Alta. Her ble han undersøkt. Ole var uttørket, hadde ikke spist og ikke drukket siden han ble sendt fra Hammerfest, og urinposen var full av mørk urin.
– Pappa er ikke kontaktbar, og snakker ikke. Han konsentrerer seg om å puste. Urinstomi ble tømt etter anmodning fra oss, opplyser Håvard.
– Han begynte å snakke litt da han fikk fuktet halsen, sier Stig Gøran.
Turen fra Hammerfest til Alta tok nesten seks timer, og nå blir han sendt tilbake til sykehuset. Denne gangen er sønnen Håvard med i ambulansen over fjellet.
– Pappa har store smerter i ryggen/nyreparti. Det var dårlig og hullete vei på grunn av stort snøfall, sier han.
Håvard forklarer at faren ble sendt direkte til intensiven. Han får antibiotika og veske og blir litt bedre. Han snakker og er våken. Men det tar ikke så mange timene før han blir dårligere igjen. Han får feber, hoster, og det kommer ikke urin i stomien. CRP-EN øker og det blir påvist nyresvikt.
– Ole blir liggende på intensiven ved Hammerfest sykehus i tre dager, hvor de forsøker å få i gang nyrene, men det klarer de ikke, sier sønnene.
Til UNN
De pårørende spør om sykehuset har vært i kontakt med UNN, men får beskjed om at UNN ikke kan ta imot faren. Samme dag får de beskjed om at det er lite å gjøre og antakelig riktig å la pappa slippe å lide mer. De får imidlertid kontrabeskjed omlag 45 minutter etterpå, og han blir sendt med ambulansefly til Tromsø.
– Da sier de at Tromsø kan ta i mot han. Her må de først tappe ut væske. Lungene dreneres for nesten 2 liter væske. Pappa hadde nok fått for mye væske i Hammerfest, mener Stig Gøran.
På UNN starter de dialysebehandlinger, gir antibiotika og de neste dagene blir faren gradvis bedre. CRP-EN gikk ned, og de registrerer litt urinproduksjon.
Men 19. januar blir han drastisk dårligere. Det er ingen urinproduksjon. På UNN blir det besluttet at det ikke er mer de kan gjøre for Ole, og behandlingen avsluttes.
– Han ble plutselig bare verre. Hjertet og lungene var slitne, og nyrene fungerte ikke. Det gikk bare en dag etter at legene sa at de ikke kunne gjøre mer før han gikk bort, forklarer Stig Gøran.
Sønnene mener faren forsto at han var alvorlig syk, og han fikk med seg at det ikke kom væske i stomien.
– Da han ble sendt til Tromsø, var vi alle håpefulle, også han. Men de fikk ikke i gang nyrene etter flere runder med dialyse. Det var noen triste øyeblikk, medgir brødrene.
Ole dør klokken to på natten 20. januar. Han etterlater seg kone, to barn, seks barnebarn og ett oldebarn.
– Skulle vært med
I ettertid angrer Stig Gøran på at han ikke ble med i ambulansen da faren ble sendt til Hammerfest sykehus den første gangen. Når de leser journalen mener de det er tydelig at faren ikke har vært helt seg selv, og at kommunikasjonen mellom pleiere og leger ikke har vært god.
– Vi skulle vært med for å påse at han fikk den behandlingen han skulle ha, vi skulle stilt spørsmål i forhold til den behandlingen som ble gitt. De behandlet han ikke hele helga, de sendte han bare hjem. Samtidig stoler man på sykehuset, og vi var glade for at han endelig fikk behandling. Det var svært dårlig vær og veien var mer stengt enn åpen, sier han.
Han forklarer at foreldregenerasjonen ikke ønsker å være til bry, og de vil alltid si «det går bra», samme hvor dårlig det egentlig går.
– Når du er pårørende må du være der og følge med. Jeg føler at vi sviktet når vi ikke kom oss til Hammerfest den helga, men vi fikk bekreftet at han fikk behandling, sier Stig Gøran.
Aktiv familiemann
Sønnene minnes en aktiv pappa, som sammen med sin kone drev gården i Kviby. Han var en ivrig sjølaksefisker og var også politisk aktiv på 1980- og 90-tallet, blant annet med fartstid i kommunestyret.
– De sendte de siste dyrene fra gården i 2011. Somrene gikk til laksefisket. Det var det som var livet, fiske, bøting av garn og båten. Så var han en familiemann, sier sønnene.
Ole og kona hadde begynt å legge planer for sommeren og så for seg å kunne få brukt campingvognen de kjøpte for noen år siden.
– Det er tomt, selv om mamma fortsatt er der. Pappa var en praktiker og kunne mye. Om det gjaldt oppussing eller det var feil på bilen, ringte jeg alltid til han, medgir Håvard.
– Mamma er svært skuffet og sint på sykehuset som ikke fungerte, og som frarøvet de en framtid sammen. De har vært bestevenner, livsledsagere, jobbet sammen og vært der hele tiden. De planla dagene sammen. For henne er det tomt, medgir han.
– Den turen i drosje over Sennalandet førte til nyresvikt, som ikke var mulig å gjennomrette. Han fikk nyresvikt, og det forårsaket hans død, fastholder sønnene.
Dårlig pasientbehandling
Håvard har allerede i februar skrevet et leserinnlegg der han skriver om farens siste dager. De ønsker fokus på det de mener er et dårlig pasienttilbud i vår region.
– Jeg er overrasket over at det er Hammerfest kommune som setter beredskap når veien er stengt, når det egentlig er nabokommunene som burde gjøre det. De kommunene som er uten tilgang til sykehustjenester. Det er lite fokus på de pasientene som ikke får den behandlingen de skal ha, sier Håvard.
Stig Gøran og Håvard mener dagens pasientbehandling kun styres av økonomi, og det er nedverdigende for pasienten. De sitter også igjen med inntrykket av at sykehuset var underbemannet.
– Pasientbehandling må løftes på dagsorden, nå handler det kun om økonomi, sier Stig Gøran.
De mener også helseforetaksmodellen er moden en kritisk gjennomgang, og pasientene må sikres umiddelbar tilgang til det sykehuset hvor de faktisk får nødvendig behandling.
– Det må gjøres noe med måten man finansierer sykehus og pasientbehandling, særlig i grisgrendte strøk der helsehjelp ikke er like tilgjengelig. Med begrenset økonomi blir det spart inn på behandling og pasienteiser. Denne turen der medpasientene måtte ta seg av pappa på turen over fjellet er ikke verdig, mener de.
Mye støtte
Håvard har fått mye støtte etter at hans leserinnlegg ble publisert. Han har også skjønt at det er svært mange som har tilsvarende historier.
– Det er mange som kunne skrive tilsvarende innlegg. Mange familier har en lignende historie, sier han.
Verken Stig Gøran eller Håvard ser fram til å bli gamle i dette systemet.
– Vi må jobbe for å få det bedre. Mamma støtter veldig at vi forteller om dette, og hun var glad for at Pasientfokus har tatt kontakt og vil fortelle historien. Det betyr mye at man får støtte og respons. Det gjør godt, medgir Håvard.
Han tenker at de som bor i kommunene utenfor Alta er enda verre stilt.
– Hva koster denne transporten, og så får man i tillegg dårlige tjenester i andre enden. Noe er alvorlig feil, og jeg tviler på at dette er i tråd med grunnleggende pasientrettigheter, sier Håvard, som mener at alle piler peker på at Alta burde hatt bedre helsetjenester.
– Det tror jeg nabokommunene støtter oss i, avslutter han.
Rutiner for hjemreise
Kommunikasjonsrådgiver Malene Nicolaysen ved Finnmarkssykehuset opplyser at de ikke kan kommentere denne saken, så lenge saken er sendt til Statsforvalteren.
På generelt grunnlag forklarer hun at det avdelingen og behandlende lege som gjør en medisinsk vurdering før transport og avgjør hvilken transport som skal benyttes for innlagte pasienter som skal returnere til sitt hjemsted.
– Det sendes så en rekvisisjon til Pasientreiser. Om det skulle oppstå hendelser underveis i transporten med pasienten så vil transportøren kontakte Pasientreiser. Om dette skjer utenfor vår åpningstid, så kan transportøren ta direkte kontakt med legevakt eller AMK. Pasientreiser er ansvarlig for pasienten fra reisen starter til den slutter, om det er til eller fra behandlingssted, klargjør Nicolaysen.
Årsak- og hendelsesanalyse
Statsforvalteren har bedt Finnmarkssykehuset HF om å foreta en årsak- og hendelsesanalyse, eller annen strukturert gjennomgang av hendelsen.
Opplysningene Finnmarkssykehuset gir, vil Statsforvalteren bruke som grunnlag for å vurdere eventuell videre tilsynsmessig oppfølging av saken.
Statsforvalteren skriver at de ber spesielt om at virksomheten vurderer og svarer ut følgende:
■ Mangelfull helsehjelp
■ Utskrivningsprosedyrer med redegjørelse for kommunikasjon med pårørende
■ Rutiner for valg av hjemtransport
■ En redegjørelse for om behandling og utskrivelse var i tråd med god praksis
Statsforvalteren viser til virksomhetens plikt til å gjennomgå hendelsen som ledd i sin interne avvikshåndtering, særlig forskriften som pålegger enhver som yter helsetjenester etter denne loven å sørge for at virksomheten arbeider systematisk for kvalitetsforbedring og pasientsikkerhet.
(Statsforvalteren peker på forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring i helse- og omsorgstjenesten, jf. særlig §§ 8 og 9, og spesialisthelsetjenesteloven § 3-4 a)