Alta bataljons opple Evelser 25.4.40
Natten til den 25.4. var tilnærmet hele Alta bataljon i bivuakk i fjellsida ca. 400 meter over havet på nordsida av Gratangsdalen. Trønderbataljonen var den samme natten gått i nattkvarter i gårdene nede i den øvre delen av dalen. Dette hadde de fått godkjenning til under forutsetning om kraftig vakthold og at de skulle være tilbake i sine stillinger ved riksveien fra dagen før innen kl. 0600. For å forstå hvordan offiserene og soldater i Alta bataljon opplevde det som skjedde nede i dalen og hvorfor de handlet som de gjorde, redegjøres det i denne artikkelen for hvordan menig Helge Helgesen i kp 1, fenrik Leif Kjeldsberg, nestleder i kp 1, og bataljonsjefen, oberstløytnant Arne D. Dahl, har beskrevet denne dagen.
Bakgrunnen
Kp 1 hadde kommet fra Tennevold til nordsiden av Fjordbotneidet på morgenen den 24.4 og hadde sitt leirområde ved bokstaven «a» i «Heia» på kartet. Den øvrige bataljonen ankom fra Tennevold på kvelden den 24.4. og lå øst for kp 1. Ovenfor kp 1 sto det halve bergartilleriet som major Bøckman i Trønderbataljonen disponerte. Tilknyttet det lå også en tropp av Trønderbatajonen. Stabskompaniet og Dahl lå like øst for kompani 1 og de øvrige geværkompaniene lå kompanivis på samme høyde over havet videre mot øst og med en ytterste sikringspatrulje helt øst ved Sølvelva ovenfor Gratangensvingene.
Skyting i Gratangsdalen
I følge Helge Helgesen, soldat i kp 1, våknet han klokken fem om morgenen 25. april av voldsom skyting nede i dalen. Snøstormen holdt fortsatt på. Soldatene hadde ikke forbindelse med resten av bataljonen og hadde ikke fått noen nye ordrer. De ble derfor værende i leiren og fulgte med på det som foregikk 3-4 km fra dem. Solblindhet og værforholdene gjorde at de hadde vansker med å se særlig mye. I dagboka beskrev han situasjonen slik:
«Vi ser ikke meget, men hører desto mer. Om vi hadde fått ordre om å gå til angrep, ville det ha vært selvmord i den forfatningen vi nu er i. De andre kompaniene er kommet over fjellet og ligger østenfor oss. De ligger nærmere trønderne enn vi. Når det er klart mellom snøelingene, hører vi lange mitraljøseserier både fra trønderne og tyskerne. Enkeltskudd hører vi også. Noen tunge drønn. Antakelig fra bombekastere. Tyskernes mitraljøser har større skuddhastighet enn våre. Så vi hører når de skyter. Vi synes det er en underlig skyting. Det høres ut som alle der nede er blandet om hverandre. Det høres ikke ut som to faste frontlinjer. De av våre avdelinger som ligger nærmest deltar visst også i kampene… Vi tror hele tiden at det er våre tropper som har initiativet. – Ut på dagen kan vi se store troppesamlinger på riksveien på andre siden av dalen. Vi ser ikke om det er tyskere eller nordmenn. Kampen er nu slutt. Det er antakelig fanger som er oppstilt. Snøkovet ligger over oss så vi ikke kan følge med lenger i det som foregår».
Også nestkommanderende i kp 1, løytnant Leif Kjelsberg, har beskrevet hvordan han opplevde situasjonen på morgenen den 25.4.:
«Kl. 5 om morgenen… våknet vi av en voldsom skyting nede i dalen. Vi tenkte med en gang at det var trønderbataljonen som var gått til angrep. Vi lå spredt i stillingene og speidet. Det hadde gitt seg litt med været, og så ut til å klarne opp. Skytingen der nede fortsatte, men den beveget seg oppover dalen istedenfor nedover som vi hadde ventet… Ut på dagen stilnet skytinga av, og nå var det helt opplyst… vi hadde dalen liggende under oss og veien som gikk langs lia på andre sida… Av og til kunne vi se en hvit skikkelse som beveget seg i den motsatte dalsida… Noen dumpe drønn bak oss fortalte at nå hadde våre kanoner åpnet ild. Vi hørte plystring av granatene etter hvert som de fløy over hodene på oss og eksplosjonene når de slo ned nede i dalen».
Artilleriet beskyter tyskerne
Også Helge Helgesen skriver om at artilleriet overfor leirområdet til kompani 1 ut på dagen begynte å beskyte tyskernes stillinger lenger nede i dalen. Helge beskriver det som skjedde slik:
«De skyter rett over hodene på oss. Vi får melding fra et av lagene som ligger til høyre for oss, at tyskerne angriper oss fra den kanten og sannsynligvis prøver å ta artilleriet. Det blir vill forvirring inne i teltet vårt. Snødraktene og bandolærene blir funnet i en fart. Deretter geværene som vi har utenfor teltet. Så springer vi ut og tar stilling. Vi hører ikke noe fra artilleriet og tror det er tatt av tyskerne».
I følge Helgesen fikk Anders Kristoffersen etter dette i ordre å ta med seg noen mann for å finne ut hva som hadde skjedd. Helge Helgesen og Sama Johansen ble med han. De gikk opp etter et elvefar og havner rett framfor kanonene i det en av dem blir avfyrt. Helge skriver i dagboka:
«Artilleristene roper og gjør tegn til oss at vi må gå til side. Vi går til side og helt til dem og forteller dem hvorfor vi kommer. De tar alt med ro og tror visst ikke på noen tyske angrep her oppe».
De tre går deretter bort til det laget som meldingen hadde kommet fra. Da de kommer dit, får de vite bakgrunn for alarmen. En av soldatene i laget hadde blitt skremt av granatene som hadde kommet over dem. Han kom springende og ropte at tyskerne skjøt på dem. En annen i laget kastet seg rundt og skjøt flere skudd mot artilleristene, før de oppdaget feiltakelsen.
Patrulje ned mot Gratangen
Etter at de tre var kommet tilbake til teltene, kom noen kusker endelig med mat på en skikjelke. Med det var også forbindelsen med bataljonsstaben gjenopprettet og kompaniet fikk raskt en ny ordre. Kompaniet skulle gå ned i dalen og innta Moangården. Kompanisjefen og et stort antall soldater var imidlertid så rammet av snøblindhet at en operasjon som omfattet hele kompaniet var umulig.
På kvelden sendte kompanisjefen i stedet en mindre patrulje nedover mot Gratangen. Patruljen ble ledet av fenrik Jakobsen og Helge Helgesen var en av soldatene i patruljen. Helge skrev om dette i dagboka:
«Det er så dyp snø at det går over knærne, selv om vi har skiene på oss. Det er litt mørkt, men vi kan likevel se en del av bebyggelsen under oss. Internatet som vårt artilleri beskjøt ser vi også. Vi er alle sammen i en voldsom spenning. Fenrik Jakobsen går et stykke lenger ned i lien for å se bedre. Da han kommer tilbake hvisker han at det er klart farvann. Vi kan ikke snakke for høyt og heller ikke gå for åpent. Og går etter en stund tilbake til de andre».
Forflytting lenger ned i lia
Da patruljen er tilbake i leiren, møtes de av et kompani i oppbrudd. Det er tatt beslutning om at kompaniet skal forflyttes lenger ned i lia. Helge skriver i dagboka:
«Vi går straks i gang med flyttingen. Vi lesser på skikjelkene det vi kan få med i en omgang og renner ned til et tett skogholt hvor vi skal telte. Flere ganger må til før vi får alt med oss. Etterpå må de som ikke blir satt til vakt, hugge ris og måke teltplasser. Vi er nå omtrent nesten døde av overanstrengelse. Blindheten er gått litt over hos de fleste, men ennå svir det i øynene. – Vi har holdt på i flere timer før vi endelig er ferdig med teltene og har fått opp teltovnen. Teltovnen som vi hadde fått over fjellet er meget god. Her nede i skogen er det lunt og vi får endelig litt søvn mellom hver vakt.»
Helge oppgir at det bare ble 2-3 timer mellom hver vakt, men at de korte hvilene gjorde underverker.
Soldater fra Trønderbataljonen
Informasjon om hva som hadde skjedd med Trønderbataljonen fikk ledelsen og soldatene i kompani 1 først på ettermiddagen etter at de hadde flyttet til den nye leirplassen. Helge Helgesen beskriver at det under en av hans vakter på det nye leirstedet kom to trøndere opp til stedet hvor han hadde sin post:
«Jeg holdt nesten på å skyte på dem, men så ropte de på norsk, og da hørte jeg hvem de var og lot dem passere».
Leif Kjeldsberg omtaler det samme i sin beretning: «Utpå ettermiddagen og kvelden kom noen spredte grupper av soldater fra trønderne, og nå fikk vi forklaring på det som hadde foregått nede i dalen om morgenen og utover formiddagen».
Han siterte så hva en av trønderne fortalte: «Vi våknet av at kulene pep om ørene på oss, og håndgranater fløy inn gjennom vinduene. Vi var dødstrette da vi kom inn i hus om kvelden. Vi la oss på golvet og sovnet. Vi vet ikke hvor de andre er. Vi kom oss ut i mørket. Vi måtte komme oss unna. Flere av befalet er drept»
Samsvar med Dahls beskrivelse
Opplevelsene til Helgesen og Kjelsberg samsvarer godt med det Dahl skriver i boka «Med Altabataljon mot tyskerne». Dahl redegjør for at han kl 0400 på morgenen hadde sendt en ny oppklaringspatrulje med oppdrag å undersøke om Moengårdene var besatt av tyskerne. Dette gjorde han trolig fordi en av de to patruljene han hadde sendt på kvelden hadde rapportert at det hadde vært tyskere på disse gårdene. Om oppstarten på skytingen skriver han:
«Klokken 5 hørtes plutselig en voldsom ildgivning fra dalen. Jeg trodde først det var min egen patrulje, som hadde gått rett i fiendens gap, men skjønte snart at her var større ting i gjære og antok at trønderne hadde påbegynt angrepet på Fjellhøgda. For første gang hørte vi tyske automatvåpen i aksjon. De hadde en meget iltrere skuddtakt enn våre, som var dumpere og langsommere. Det var fremdeles mørkt».
Han forteller så at en kar fra staben hadde funnet en nedsnødd torvgamme og at de brukte tid på formiddagen til å flytte dit. Først etter dette kom i følge Dahl de første meldinger inn om hva som har skjedd: «Trønderne hadde vært i hard kamp nede i dalen. Det var mange døde og sårede. Etter hvert kom en del flokker bakover gjennom vår vaktlinje, 2-3 mann ifølge, senere flere. Mange av dem var såret».