Lykken rullet på etter drømmebryllup
Nylig feiret Cato Tubez og Lise Holm Tubez sølvbryllup. I 1999 fikk endelig paret bryllupet de ønsket seg. I full offentlighet!
– Jeg skjønte ingenting. Cato hadde organisert alt uten at jeg mistenkte noe som helst, forteller Lise i dag. Og ja; paret er fortsatt godt gift!
Full pakke
24. april 1999 ville alle få med seg hvilken «gærning» som skulle fri til sin kjære i rulletrappa på Parksenteret. Det var nemlig avslørt, uten å nevne navn, gjennom en sak i Altaposten to dager tidligere.
– Så klart jeg var der. Jeg ville jo også se hvem som skulle gifte seg, sier Lise og ler.
Men bak frieriet lå det uendelig mye lyging fra samboer Catos side. Mer om det lenger ned. Dagen ble til som et slags reklamestunt fra senterets side. Derfor fikk paret påspandert det aller meste. Frisør, klær, ringer, mat og overnatting. Alt dekket.
– Vi måtte betale cirka 5000 kroner for alkoholen. Det var det nemlig ikke lov til å gi bort, forklarer Cato. I dag ser paret tilbake på bryllupet med blanke øyne. – En dag vi aldri kommer til å glemme. Helt fantastisk, slår de fast.
Uker med løgner
For Catos del, som var baker hos Svendsens bakeri på den tiden, gikk mye av tiden i ukene før bryllupet med til planlegging - og løgner. Om hverandre. – Huff, ja. Det måtte til for at ikke Lise skulle lukte lunta. Men det gikk jo fint, sier han fornøyd.
Lise hadde ymtet frempå om bryllup. De hadde vært kjærester fra 1980 da Cato var 18 og hun 19, og nå nærmet de seg slutten av 30-årene.
– Jeg sa at når vi har bygd hus, så kan vi gifte oss. Huset i Skaialuft sto ferdig i 1996, så hvis jeg skulle holde løftet mitt, måtte jo noe skje. Så kom jeg over en reklame på TV Finnmark. Om en åpnbar
rose med en ring inni. Et opplegg som Parksenteret reklamerte for. Jeg tok kontakt med Tove Pettersen på Alta bok- og papirhandel på senteret og sa jeg var interessert. Et par dager etter ringte de meg. Nå var opplegget utvidet med frieri i
rulletrappa, med påfølgende vielse tre timer etterpå. Jeg sa så klart ja. Dette måtte bli bra, mye bedre enn et klassisk frieri med en åpnet ringboks på en av de lokale restaurantene, tenkte jeg.
Men så måtte invitasjoner sendes ut, kaker planlegges, riktig antrekk til han - og henne - plukkes ut. Mat og drikke ordnes og alt annet som trengtes. Alt uten at hun fikk snusen i at noe var på gang.
– Hun ville på hyttetur til Bollo den helga med kolleger fra Åsen barnehage. Det måtte jeg avverge, for det ble vanskelig å få henne ned derfra på lørdag. Så jeg fant opp et liksom-opplegg i Tromsø vi kunne bli med på. Dagen før ble så klart dette avlyst, men da var hun jo hjemme, så da ble det tur på Parksenteret i stedet.
Det store sjokket
Lise måtte overtales til å bli med da dagen kom.
– Jeg tenkte at i lille Alta får jeg vel høre hvem som giftet seg, så det var kanskje ikke så viktig å dra dit
likevel, sier hun og humrer. Men til Parksenteret bar det likevel.
I trappa på Parksenteret ble paret høytidelig «presentert» for folkemengden, riktignok uten navn. – Så tok Cato steget frem og gikk opp i trappa. Da kom det store sjokket. Det var oss to det var snakk om. Jeg ville rømme, men det var fullpakket med folk, så det var bare en vei jeg kunne bevege meg. Jeg havnet oppi trappa jeg også, og svarte så klart ja til frieriet, skynder hun seg å understreke.
Så bar det rett til frisøren og videre til sminking. Alt timet og tilrettelagt.
– Cato hadde til og med plukket ut pene klær i riktig størrelse. Alt falt i smak. Han hadde vært så flink med alt. Et drømmebryllup. Han hadde til og med ordnet med forlovere. Vårt vennepar Willy og Alfhild Hågensen stilte så klart opp, roser hun.
Og tre timer senere, klokken 15 sto de der igjen. Ved rulletrappa. Området var omgjort til en slags kapell. Prest i Frikirka, Lloyd Tryland, loste vielsen i havn. Og siden har de vært hverandres største støttespillere i livet.
– Ja, vi har hatt det veldig godt. Vi har vel som alle andre møtt på noen motbakker, men alt i alt hatt det fantastisk fint, understreker paret.
24. april i år feiret de faktisk sølvbryllup. 25 år som mann og kone.
Mer tid til hverandre
Cato har forresten belgisk avstamming. Pappa Maurice kom til Alta på 1950-tallet hvor han traff Catos mor Alfhild.
I dag er deigene fra Svendsens bakeri byttet ut med sikkerhetskontrollen på flyplassen for Cato som forøvrig uttaler etternavnet med stum z. – Jeg er det som omtales som sikkerhetskontrollør. Så ja, når du skal ut og reise, så sjekker jeg at alt som skal gjennom sikkerhetskontrollen er innenfor kravene, bekrefter han.
Lise, datter av Sverre og Liv Holm, jobbet i godt over 20 år ved Åsen barnehage, men valgte å gå av som pensjonist i fjor sommer.
– Så deilig å ha fri, jeg elsker det selv om jeg elsket jobben min i barnehagen også, påpeker hun.
Også Cato trapper nå ned på arbeidsmengden.
– I juli går jeg ned til 50 prosent stilling. Jeg må prøve dette med å jobbe mindre før jeg går helt av, flirer han. – Men altså, vi har planlagt dette prosjektet økonomisk. Det skal bli veldig godt å jobbe mindre og få mer tid sammen.
Familien vokser
Etter at sønnene Christian (42) og Even (37) flyttet hjemmefra ble det i overkant god plass i huset i Skaialuft. Etter noen år med grubling,
fant paret det mest hensiktsmessig å selge i 2013.
– Det ble jo mye hus som skulle holdes i orden. Derfor syntes vi det ble mer praktisk å bo i leilighet. Derfor kjøpte vi en bolig i Tollevikbergan. Det har vi ikke angret
på. Vi stortrives, slår Lise fast. I 2020 kjøpte de også hytte ved Kviby.
– Der er vi så ofte vi kan. Nesten hver helg, et nydelig sted, forteller Cato.
Da paret giftet seg i 1999 var søn
nene 17 og 12 år gamle. I dag er de begge voksne og har egen barn. – De har gitt oss fire nydelige barnebarn. Christian har Johanne på 10 og Fredrik på ni år, mens Even har Lina på 10 og Sverre på åtte år, røper den stolte bestemora Lise. Når det gjelder Cato og hans fa
milie i Belgia, har han i årenes løp truffet dem flere ganger.
– Men det begynner å bli en stund siden vi møtte dem nå. Derfor reiser hele gjengen her nedover neste sommer. Det blir veldig trivelig å sees igjen, det blir litt for sjelden vi treffes dessverre.