Alle kvinnfolkene jeg kjente en navnesøster i fjfjøset Kjente hadde
Frank Simensen har vært sauebonde i 50 år, og har ingen planer om å trappe ned.
Det lille lammet er bare noen minutter gammelt før det er på beina og forsøker å finne spenene til mora. To blå streker over søyas rygg viser bonden at det er enda et lite lam på tur.
– Jeg har et greit system. Jeg tenger de med fargekoder på ryggen, én blå strek er et lam, er det to blå streker er det to og én grønn strek betyr tre lam, forklarer Frank Simensen, som kan se tilbake på 50 år som sauebonde.
Erfaringen tilsier også at det kan gå litt tid mellom hvert lam.
– Noen ganger går det veldig kjapt, men andre ganger kan det gå flere timer, forklarer han.
240 lam
Denne våren venter bonden på Raipas 240 lam, og de er til stede på hver fødsel. Enten bonden selv, eller barnebarnet som har vært nattevakt de fire siste årene. Dagens to lam er nummer 47 og 48 i rekken. I år er det fem som ikke har klart seg.
– Det blir litt trykk fram mot 17. mai, men så avtar det, forklarer Simensen.
I tillegg har han hatt om lag 100 sauer i fjøset over vinteren.
– Jeg hadde 115 fra høsten, men så var det noen små som ikke kom i brunst, og de som ikke var drektige er stort sett slaktet. Men det er noen interessante avlskandidater som er holdt igjen. I år er det fire ett-åringer som ikke har lam, forklarer Simensen.
Den brutale sannheten er at hvilke lam som skal få leve videre til neste år, er allerede er bestemt.
– Det skjer når sauen blir inseminert. Det er ganske brutalt, medgir bonden.
«Godsauen» var imidlertid en svart sau som ble hos bonden i 13 år.
– Den var så gjennomfrisk og fin, og fikk så kjempestore lam. Jeg mener den kom hjem med 35-36 lam. Selv det året jeg tok den bort var den frisk, men da begynte den å få litt dårlige tenner, så lammene ble mindre, forklarer Simensen.
– Navnesøster i fjøset
Sauebonden har sluttet å gi navn til hvert lam, det begynner nemlig å bli svært mange av dem. Men han gjorde det helt opp til 150 lam.
– Jeg hadde det litt moro med å sette navn på alle lammene, og hver høst repeterte jeg navnene og jeg kunne igjen alle de 150 sauene på ansiktet når de kom hjem om høsten.
– Alle kvinnfolkene jeg kjente hadde en navnesøster i fjøset, humrer Simensen.
Simensen begynte i det små med to sauer som han kjøpte fra naboen Trygve Kvålshagen i 1974.
– I begynnelsen gikk det ikke så fort, men når man har fått et visst antall så vokser saueflokken raskt, sier Simensen.
Simensen startet saueholdet i det gamle ku-fjøset til svigermor, i 1986 bygde han et tilbygg, og i 2005 sto kaldfjøset ferdig.
– Nå har jeg veldig god plass til dyrene, og det er gjør det meste veldig mye enklere, mener bonden.
32 år i skoleverket
Simensen har også 32 år bak seg i skoleverket. Samme år som de første sauene kom til gårds, begynte han å jobbe på skolen i Lerresfjord. Det ble også 14 år på skolen i Kviby, før han de siste årene jobbet som rektor ved Øvre Alta skole. Han sluttet i 2005, samme år som kona Else gikk bort. Dessuten begynte også hørselen å svikte litt.
– Nå er det lenge siden. Men jeg synes det var trivelig å jobbe på skolen, og livet går videre, sier Simensen, som har fått seg ny samboer.
Selv om bonden har rundet 71 år, har han ingen planer om å trappe ned.
– Det er jo trivelig å holde på med dette. Jeg har ikke vært syk en dag i hele mitt liv. Jeg har hatt noen skader, men ikke syk. Jeg har hatt kjempeflaks, sier han.
Topp-vær
Simensen forteller at han har fått være med på mye oppgjennom årene som bonde. Han har blant annet jobbet for Norsk Sau og Geit (NSG) med saueavl og som avlsrådgiver i Nord-norge, og rådgiver for Nortura.
Det er særlig avlsarbeidet som gjør at jobben blir interessant. I 1980 startet de en værring i Alta, og Simensen har vært leder av vær-ringen siden. Selv har han fire værer i fjøset, som blir spredd rundt blant medlemmene i vær-ringen.
– Men det måtte gå 50 år før jeg selv fikk en «topp-vær», som gikk til semin-stasjonen for tapping av sæd. Det er de aller, aller færreste og beste værene som går dit. Det er et tålmodighetsarbeid, men like mye et nøyaktighetsarbeid, sier Simensen.
Han forklarer at i dag Dna-testers både på ku og sau for å finne ut hvilken Dna-sammensetning de forskjellige har.
– Jeg har lokalisert en del Dna-profiler som ser ut til å være gunstig. Man ser på arvestoffet, og det er ingen tvil om at sauen er forandret siden den gang jeg startet med sau, sier han.
– Politikerne skuffer
Han er ikke imponert over signalene som har kommet fram i årets jordbruksoppgjør. Simensen viser til at politikerne var samlet på Stortinget og bestemte at jordbruket måtte få et løft for å få opp selvforsyningen, etter både pandemi og krigsutbrudd.
– Det rare er at det var fullstendig enighet om å løfte bøndene. Men nå, når det skal bevilges penger, viser det seg at dette er vanskelig å følge opp. Da blir det for dyrt, det svir i lommeboka.
– Jeg synes det er litt snålt at man skal tenke at det er for dyrt å betale noen for å produsere mat til folk. De politikerne skuffer stort, medgir Simensen.
Resultatet er en voldsom nedgang i antall bønder.
– Nord-norge har vært stor på sau. Nå er det svære områder hvor det er helt fritt. Signalene er ikke gode. Så var det i tillegg
Arbeiderpartiet og Senterpartiet som skulle være de som borget disse løftene, sier han.
Frykten ar at regjeringspartiene søker støtte på høyresiden, slik de gjorde de med fisken.
Bøndene har lagt fram et krav på 3,9 milliarder kroner, mens Staten sitt tilbud ligger på 2,62 milliarder kroner.