Skuddvekslingen ovenfor
I boka «Med Alta bataljon mot tyskerne» skriver Arne D. Dahl at han ved firetiden på morgenen 25.4. sendte ut en oppklaringspatrulje med oppdrag å undersøke om Moangårdene var besatt av tyskerne. I følge ulike kilder oppstod det da en skuddveksling mellom soldater i patruljen og soldater fra Trønderbataljonen. Noen av kritikerne mot Dahl og Alta bataljon bruker utsagn fra personer som var med i denne oppklaringspatruljen som dokumentasjon på at bataljonen har skutt mot trønderbataljonen også i andre sammenhenger. Denne artikkelen har derfor til formål å klarlegge hva som skjedde da oppklaringspatruljen og soldater fra I/IR 12 skal ha skutt på hverandre nord for Moangårdene og hva ulike kilder har sagt om dette.
Kilder tilknyttet Alta bataljon
Berg/vollan skriver i 1990 at de i Riksarkivet har funnet en rapport fra Kp 3/Altabataljon om kompaniets deltakelse i felttoget i Nord-norge og siterer bl.a. følgende fra rapporten:
«25. april kl. 0430: Angrep mot et hus i Gratangsbotn med en tropp. (To tropper var detasjert). Meget uklar situasjon. Vi skjøt og ble beskutt, men var ikke klar over hvor fienden var og hvor trønderne, I/IR 12, var. Soldater og befal var dødstrette. De fleste var snøblinde og lite skikket for observasjon og ildgivning».
I boka «Sørøya 1940-1945» siterer Britt Sonja Olaussen fra et intervju hun hadde hatt i 2001 med Åge Ellingsen (f. 1915) fra Dønnesfjord. Her forteller han om hans opplevelse av trefningen:
«Vi trodde at det var tyskere som var der nede, og dermed begynte vi å skyte, og trønderne kom under dobbelt ild. På den ene siden lå tyskerne og skjøt på dem. På den andre siden lå vi. Hele 3. kompani var med. Det var et vilt kaos. Vi sluttet ikke å skyte på hverandre før vi var så nær at vi hørte trønderne rope til oss; «ikke skyt, vi er norske!». Det var en forferdelig tragedie. Hele kompaniet returnerte sammen til forlegningen. Mange var sjokkskadd».
I en telefonsamtale med Olaussen har jeg spurt henne om hun er sikker på at Ellingsen sa «hele 3. kompani». Hun mente at han hadde sagt «kompani» og ikke «tropp» eller «lag». Ut fra rapporten i riksarkivet må vi derav legge til grunn at patruljen bestod av to tropper på til sammen 60-80 mann.
Kilder tilknyttet Trønderbataljonen
I ulike kilder har jeg funnet fram til noen sitater hvor soldater eller befal i Trønderbataljon har skrevet eller uttalt seg om skyting bakfra eller fra nord ved Moangårdene om morgenen 25.4. Et av disse sitatene er fra fenrik Helge Brinchmann som var troppssjef for 2. tropp i Kp 2 I/IR 12. Han var i følge Helge Husby i nattkvarter enten i gården hos Simonette og Thomas Moen eller i gården hos Berntine og Albert Hansen. I en rapport av 28.5.48 skrev han følgende i forbindelse med det tyske angrepet på Moangårdene:
«Med en helvetes larm begynte det å falle bombekastergranater over gården hvor vi lå. Like etter suste mitraljøsekuler gjennom veggene fra to sider. Vi viste jo at tyskerne skjøt fra den ene siden og trodde derfor at kulspruten fra den andre siden var fra norske våpen. Men denne kulespruten gjorde at vår snødekning nærmest ble illusorisk og det var bare en liten flekk på gården som gav oss dekning…». (Husby, s. 177)
Også en av lagførerne i 2. tropp i Kp 2, korporal Bjarne Tveeikrem, skriver om skyting bakfra i hans dagbok. Tveeikrem hadde vært i nattkvarter på gården til Berntine og Albert Hansen:
«En bombe tar ned like utenfor huset. Jeg tar bandolær og gevær og går ut. Bombe på bombe faller ned like bak huset der jeg står, fire til sammen… Jeg får mitt lag ut for å beskyte de som ligger og skyter på oss fra elveskråningen like ved. To av mine gutter blir såret. Den ene får en kule bakfra gjennom ryggen og faller om, vi bærer han inn og får han forbundet…». (Husby, s. 180).
Den tredje som har fortalt om skyting bakfra er korporal Egil Hoff. Han var lagfører i 4. lag i 1. tropp i 1. kp og var om natta i et av fjøsene på Moangårdene. I følge Helge Husby hadde Hoff, sammen med en orkdaling, prøvd å komme seg opp i lia for å kunne gå til angrep ovenfra. De lyktes med å komme seg opp i et dalsøkk hvor de fikk laget seg gode stillinger. Herfra håpet de å få bedre oversikt og ta opp kampen mot tyskerne. I et lydopptak har Hoff selv fortalt om det som så skjedde til O.B. Flakne fra Melhus:
«Vi ordna oss med stillinga og låg klar te å skyt, og det vist sæ da, dessverre at vi itj leng ættepå fikk angrep bakfra. Vi vart ganske overraska og vesst itj kolles vi skull grei os vesst at vi skull få angrep både forfra og bakfra. Vi hadde itj anna å gjørra enn å komm oss i dekning – og ant at det mått varra norske styrker som skaut på oss, og som trudd at det var tyskera som kom imot dom. Det skulle vis sæ at Altabataljon låg bak oss…vi kom oss imidlertid ætte en ganske spennende marsj opp mot Altabataljon og gjord dem oppmerksom på at det va norske styrker som kom imot dem.» (Husby, s. 183)
Major Bøckmans rapport
I boka til Berg/vollan gjengir de på s. 176 følgende utdrag fra rapporten til Bøckman datert 24.08.48. Bøckman skriver her om hva bataljonsledelsen på morgenen kunne observere fra sitt KO på Dalås da angrepene startet ved Moangårdene:
«Plutselig ser vi en rekke personer komme gående på en rekke på nordsiden av bygden opp i lia et stykke ved Moangårdene. Rekken har kommet vestfra og går østover. De forreste 9 til 10 personer har hendene i været… Vi drar fram kikkertene og ser at det er tyskere som driver sivile foran seg. Fenrik Schrøder drar av sted for å varsle sersjant Lian mitraljøsetropp som ligger vest for bataljonsstaben. Han ga troppen ordre om å legge sperreild foran kolonnen så den ikke skal komme lengre østover. Like etterpå legges det en effektiv ildsperring og kolonnen må stoppe opp. Tyskerne brøler men kommer ikke videre. De forsøker noe senere å montere en mitraljøse i en slukt omtrent ved de østligste av Moangårdene… Tyskerne angriper til fots. Den forreste linje markerer de ved signallys. To hus skytes i brann og norske soldater strømmer ut. Tyskerne ligger klar med maskinpistoler og en del av de norske soldatene blir truffet…»
Senere omtaler
I boka «Krigen i Norge 1940», bind 1, 1965, skriver Trygve Sandvik om forsøk fra Alta bataljon «om å gripe inn»:
«Oppe fra eidet forsøkte fremskutte ledd av Alta bataljon å gripe inn med ild og kom kan hende i skade for å skyte på sine egne, da det i bygeværet ikke var lett å skjelne mellom venn og fiende».
I NOU 1998:12 «Alta bataljon» skrives det om at det under helseundersøkelsene av veteraner i Alta bataljon framkom opplysninger om slik skyting:
«Tidlig om morgenen 25. april ble trønderne overfalt av styrker fra 13. KP/BEB Jäg Rgt 139 og påført store tap. Alta bataljon var ikke direkte involvert i denne striden, men ifølge det «offisielle» historieverket kan fremskutte ledd ha kommet i skade for å skyte på norske styrker istedenfor tyske. Dette kom også fram fra flere av veteranene i forbindelse med utvalgets helseundersøkelser i Finnmark i august 1997. Det foreligger også opplysninger om at en patrulje fra 4. kompani ble beskutt av trønderne».
Jan P. Pettersen
I Jan P. Pettersens bok fra 2021 skriver han, i innledningen av avsnittet hvor han fremsetter sin kritikk om skyting fra Alta bataljon, også om den skytingen som skjedde på morgenen ovenfor Moangårdene:
«Det synes å være en omforent oppfatning at det ble avgitt ild mot egne styrker om morgenen 25. april 1940 fra både Alta- og Trønderbataljonen, og at de skuddene som ble avfyrt mot venn i stedet for fiende kom som følge av omstendighetene. Det har heller aldri vært noen som er blitt bebreidet for disse episodene denne fatale morgenen…»
Det problematiske er at Jan P. Pettersen i 2021 bruker uttalelser som gjelder denne episoden til å begrunne andre beskyldnin
ger om slike beskytninger. Pettersen skriver i fortsettelsen av sitatet ovenfor:
«Det er lite omtalt i historien at deler av to av Trønderbataljonens kompanier iverksatte angrep opp mot den tyske styrken som var gruppert i området Turiststasjonen. Begge angrepene stoppet opp som følge av at avdelingene ble tatt under ild både i front fra fienden og bakfra – angivelig av Alta bataljon…» (jfr. artikkel 5 hvor dette tilbakevises).
Og så i samme kapittel (s. 120) skriver han igjen om patruljen fra 3. kompani som er omtalt ovenfor:
«En annen episode som aldri har vært omtalt i krigshistorien, utspant seg om morgenen 25. april i tiden 04.30 og 05.00. I forbindelse med 50-årsmarkeringen av krigsutbruddet var en rekke veteraner fra både Alta bataljon og Trønderbataljon samlet i Gratangen. Noen av trønderne fortalte at de i alle år etter krigen hadde undret seg over at flere av de norske soldatene som falt ved Moan-gårdene… ble funnet på baksiden av husene, opp mot fjellsiden».
Den forklaringen som Berg/vollan beskrev i deres bok i 1990 var slik:
«Den ene tyske troppen som kom langs veien trakk nå opp i lia mot Fjordbotneidet. Dette gjorde de for å kunne gi ilddekning for den andre troppen som gikk fram langs veien. Dette medførte også forsøk på å avskjære muligheten for nordmennene som prøvde å komme seg unna denne veien».
Pettersen avviser at de som falt på nordsiden av Moangårdene kan ha vært skutt av den tyske troppen som Berg/vollan omtaler; «Det har ikke vært mulig å tidfeste når denne (troppen i lia ovenfor bygdeveien) kunne være i posisjon til å beskyte Moangårdene, men det antas at det er en tid etter at angrepet startet…». I stedet lanserer Pettersen en opplysning om at Einar Fjelldal, en av veteranene i Alta bataljon, overfor en person i Gratangen skal ha sagt at han skal ha vært nede ved Moangårdene denne natten, og at han ved en senere anledning også skal ha sagt at de «hadde fått ordre om å skyte på husene en halv meter over grunnmuren».
Pettersen skriver at Einar Fjelldal og Jonas A. Langaas var henholdsvis lagfører og kompanisjef i kompani 3 og konkluderer følgelig med at Fjelldal må ha vært med i troppene som ble sendt ned til Moangårdene kl. 0400. Einar Fjelldal har både i «Minneskrift over Alta bataljons innsats ved krigsutbruddet 1940» (1990) og i «Alta bataljons historie 1898-1995» (1996) fortalt om sine opplevelser den 25.4.40. Her skriver han kun om at han var med i oppklaringspatruljen som ble sendt ned ved midnatt. Om denne patruljen ved midnatt forteller han i boka «Alta bataljons historie 1898-1995» bl.a.:
«Jeg, som lagfører, gikk foran, med luker mellom hver, og i det tette snøfallet som gikk i bølger, mistet jeg kontakten med laget mitt, til jeg befant meg der skogbandet består av selje og bjørkekratt, rett over Moangårdene. Der jeg lå mer eller mindre nedsnødd i det lave krattet, dukket det opp en tysker, som kunne gått rett på meg. Jeg reiste meg og skyter på kloss hold. Liv for liv og sjokket som gjorde at jeg mer krøp enn gikk oppover fjellet…»