Årets begivenheter innen vitenskap
Livet etter døden i det gamle Egypt
Lær om ritualene, demonene og
gudene i underverdenen.
Få kulturer framkaller like mye mystikk og forferdelse som det gamle Egypt. Sivilisasjonen som vokste fram langs bredden av Nilen rundt 3000 år f.Kr., var blant de mektigste på Jorda. Selv om Egypt var en ubeboelig, ufruktbar ørken, var elven en livskilde som ga jorda næring og avlingene vann.
Nilen dannet grunnlag for et samfunn av bønder, leger, bygningsarbeidere og soldater, og deres bragder og oppfinnelser var større enn noe man hadde sett før. De skapte et av de første skriftsystemene, var de første som praktiserte vitenskap, og kunsten deres ble kopiert av renessansens mestere. Men det de gamle egypterne huskes best for, er de mektige pyramidene og de blodige mumifiseringsritualene. Døden var en hel industri, en svært blomstrende sådan.
Religion var bærebjelken som samfunnet var bygget på, og den var veiviser for alle sider av livet. Man mente at det var mange guder, og alle hadde ulike roller – fra Sekhmet, krigsgudinnen, til Hapi, Nilens gud, som skapte flom hvert år. Det viktigste elementet i den gamle, egyptiske religionen var troen på et liv etter døden. Når en person døde, trodde man at sjelen levde videre, men bare dersom den ble ført inn i underverdenen på riktig måte. Først måtte sjelen kjempe mot demoner og portvakter, før den kom til dommens hall der den måtte bevise at den var verdig nok for evig fred. De som klarte testen, kunne fortsette til sivmarkene – en himmelsk kopi av livet på Jorda. De som ikke klarte testen, ville forbli rastløse sjeler for alltid. De satt fast i en skjærsild som var verre enn selve døden.
Siden egypterne trodde på dette, brukte de hele livet på å forberede seg til reisen gjennom underverdenen. De måtte ikke bare unngå å synde så godt det lot seg gjøre, men de måtte også forsikre seg om at den fysiske kroppen hadde et sted å hvile. Den fikk selskap av alle de tingene sjelen måtte ha for å trives i livet etter døden. Rike egyptere brukte mange år på å bygge gravkamre som ofte var mer forseggjorte enn deres egne hus, og de fylte dem med uvurderlige skatter. I det gamle Egypt var døden virkelig et kjempespennende eventyr.