SUPERSANSNING

En firedel av befolkningen kan kjenne smaker andre ikke merker.

Tungen er dekket av klumper som feilaktig kalles smaksløker. De er egentlig små forhøyninger av vev, som kalles papiller, og de finnes i fire ulike former. En av dem kan ikke smake i det hele tatt, men de andre inneholder smaksløker i hundretalls, ja tusentalls. Disse smaksløkene gjør at vi kan kjenne de fem smakene: søtt, surt, salt, bittert og umami.

Såkalte «supersmakere» kan kjenne bitre molekyler bedre enn alle andre. Det finnes også ikke-smakere som ikke enser enkelte bitre forbindelser overhodet, og normalsmakere, som befinner seg mellom disse to.

Variasjonen antas å stamme fra et par mutasjoner i nøkkelgener for tungen. Det første er TAS2R38, som koder en reseptor for bitter smak (et molekyl som fanger opp bitter smak og igangsetter prosessen med å sende signaler til hjernen). Det andre er gustin, som koder et enzym som finnes i munnen. Takket være genene har supersmakere flere reseptorer for enkelte bitre forbindelser, og dermed bedre smakssans.

Den beste måten å finne ut om du er en supersmaker på, er å smake på en papirstrimmel dekket av en kjemisk forbindelse kalt n-Propylthiouracil, eller PROP. For en supersmaker vil strimmelen smake intenst bittert, men for en ikke-smaker smaker den ingenting. En annen lavteknologisk måte å finne ut dette på er å dekke tungen med matfarge og telle papillene. Supersmakere har ofte flere enn normalt.

«Supersmakere kan kjenne bitre molekyler bedre enn alle andre»