Årets begivenheter innen vitenskap
MASKINENE TAR OVER
SLIK VIL KUNSTIG INTELLIGENS OG ROBOTIKK FORANDRE VERDEN!
For de fleste av oss kan ordene kunstig intelligens (AI) gi oss et glimt av dommedag. På film har vi har tross alt sett menneskeheten søke nye horisonter, og resultatet er alltid det samme. Alt som skal til, er at en av oss skaper en maskin som virkelig kan tenke selv, en som kan utvikle en egen bevissthet og «våkne opp», og dermed er det slutt for menneskeheten. Hva om denne smarte maskinen ikke liker måten vi gjør ting på? Hva om den har andre ideer?
Det er tanker som dette som har vært kimen til mange fantastiske science fiction-filmer i årenes løp, men til tross for det bildet som males i Terminator, er det større sjanser for at AI vil hjelpe oss enn skade oss. Men med tanke på at velansette forskere og teknologieksperter som Stephen Hawking og Elon Musk advarer mot de potensielle farene ved AI, er det forståelig at du er skeptisk.
For til fulle å forstå det utrolige potensialet i AI må vi først rydde opp i de mange misforståelsene som omgir dette spennende feltet innenfor teknologien. Først må vi tenke på hvordan vi kan gjøre maskinene intelligente, og hvordan de i så fall vil tenke. Begrepet «kunstig intelligens» ble skapt i 1956 og representerer etter hvert et bredt spekter av datamaskinenes ferdigheter. Ordene slynges ukritisk ut av teknologiselskaper i reklamene for deres nyeste produkter, men det er svært variabelt hva denne «intelligensen» er i stand til å levere.
Som regel blir begrepet kunstig intelligens brukt som lokkemiddel når man beskriver en heftig programvare, men noen maskiner er faktisk i stand til å lære. De mest avanserte av disse begrenser seg foreløpig til aksjemarkedet, forskningens verden, krigføring og dessuten de mest komplekse dataspillene. Du tenker kanskje at å forutsi verdien av et selskap, utvikling av modeller basert på genetiske koder eller å bli en supergamer krever ulike typer AI, men alle tre kan oppnås ved bruk av de samme byggeklossene.
Ekte AI baserer seg på læringsprinsippet for maskiner, og vi skal se på de ulike typene i denne artikkelen. Dataprogrammer som bygger på maskinlæring, skiller seg markant fra de fleste andre programmer, fordi du ikke trenger å fortelle dem hvordan de skal utføre ting – du viser dem det. Se for deg at du vil ha en programvare som kan oppdage avvik i hjerneskanninger. Med et vanlig program må man skrive et veldig strengt og detaljert regelsett som må følges. Men med et maskinlæringsprogram trenger du bare å vise det noen få tusen normale hjerneskanninger og la programmet selv lære seg hvordan det skal gjenkjenne avvik.
Maskinlæringsmetoden har klare fordeler sammenliknet med konvensjonell programmering, ettersom maskinen godt kan bli enda dyktigere enn programmereren i å utføre oppgaven den er satt til. Og det mest spennende er at forskere arbeider med slike programmer akkurat nå.
Men den typen intelligens som kan hjelpe oss i hverdagen, tilhører ikke bare morgendagen. Faktisk nyter vi allerede godt av fordelene med kunstig intelligens. De intelligente
«Begrepet ‘kunstig intelligens’ representerer etter hvert et bredt spekter
av datamaskinenes ferdigheter»
programmene, fra Microsofts Cortana til megatjenestene Google og Facebook, arbeider i kulissene for å lose oss gjennom internett. De lærer om interessene våre, hva vi liker og misliker, og skreddersyr annonser og anbefalinger for hver og en av oss, noe som faktisk er ganske snedig. Og likevel, til tross for alt de kan utrette, er de fortsatt bare hva man kan kalle «smal AI». Det betyr at de er veldig dyktige til å utføre en spesifikk oppgave, mye dyktigere enn et menneske noen gang kan bli, men de er ubrukelige til alt annet.
Det neste steget innenfor kunstig intelligens er å skape generell AI. Og det er her det virkelig blir spennende, eller veldig skremmende, avhengig av hvem du spør. Generell intelligens vil ligge mye nærmere menneskelig intelligens enn dagens AI-systemer. Den vil kunne lære selvstendig, løse ulike problemer og håndtere ulike oppgaver. For øyeblikket er vi langt unna å virkeliggjøre denne drømmen, men AlphaGo fra Google DeepMind er så langt vi har kommet for øyeblikket. Denne AI-en brukte sitt dype nevrale nettverk til å bekjempe verdens beste Go- spiller, Lee Sedol. Dette anses som et historisk øyeblikk for kunstig intelligens, ettersom det bokstavelig talt finnes kvintillioner av mulige trekk i Go, og dermed ville det være umulig å programmere inn alle disse i én datamaskin. I stedet ble AlphaGo skapt intelligent, slik at den kunne spille Go mot seg selv mange ganger og lære av sine feil. Og etter å ha øvd gjennom flere millioner runder av spillet var den god nok til å utfordre en mester – og vinne.
AlphaGo har et utrolig potensial. Dens skapere snakker opprømt om programmet som tilpasser ferdighetene til å assistere leger, slik at deres AI kan redde liv, og at dens sammensatte læringsform kan danne grunnlaget for mange smarte maskiner.
Med dagens teknologi er denne svært nyttige, men temmelig begrensede AI-en så langt vi kommer. Dette kommer av at vi på veien fra generell AI mot mer menneskelig intelligens vil
trenge stadig kraftigere datamaskiner, og det gjenstår ennå å skape noe som ligger på samme nivå som den menneskehjernens prosessorkraft.
Men vi ville ikke vært mennesker om vi ikke tok utfordringen, og forskere utarbeider nå nye datamaskiner som potensielt er ekstremt kraftige. Disse er kjent som kvantedatamaskiner, og de utnytter naturens «skremmende» egenskaper på en utrolig måte. Hastigheten i deres kalkulasjoner er helt vanvittig.
En god måte å sammenlikne en vanlig datamaskin og en kvantedatamaskin på, er å forestille seg midten av en labyrint. Når oppgaven er å komme ut av labyrinten, vil en vanlig datamaskin prøve hver eneste rute, én om gangen, til den finner riktig vei og kommer seg ut. Men en kvantedatamaskin kan prøve ut alle rutene samtidig. Dette innebærer at den er langt raskere og mye kraftigere, og den kan være nøkkelen til å åpne opp for en kraft av samme størrelse som, eller større enn, menneskehjernens, når den kobles til en avansert kunstig intelligens. Vi vet ikke riktig hva som venter oss på utsiden av kvantedatamaskinens labyrint. Kanskje vi oppnår en intelligens på menneskenivå, eller kanskje noe langt større? Kanskje vi til og med skaper en superintelligens, en som går langt hinsides vår kognitive kapasitet? Dette lyder nok både spennende og skremmende, men vi trenger ikke å engste oss så mye for dette,
så lenge vi går fornuftig fram med denne utviklingen, naturligvis.
En super-AI vil ikke i seg selv utgjøre en trussel mot oss, i hvert fall ikke på den måten vi forestiller oss. I mange av fiksjonens apokalyptiske scenarioer tenker AI-ene som oss, og av og til føler de også som oss. De deler våre ambisjoner og søker frihet og dominans. Dette vil ikke være tilfellet i virkeligheten. Hjernen til en datamaskin virker fullstendig ulikt vår, og dette vil også gjelde en spesielt sinnrikt designet kunstig hjerne.
Det er lett å forestille seg at den organismen som er smartest, vil klatre til topps i næringskjeden, særlig med tanke på hvordan vi selv kom dit. Men datamaskiner er ikke skapt gjennom evolusjon, noe som betyr at de har lite til felles med oss. Våre ønsker og behov stammer fra vårt genetiske fingeravtrykk, og heldigvis for oss (og kanskje også for maskinene) vil de ikke besitte disse ønskene. Dette kan det være forvirrende å tenke over, og tross alt er det uansett vanskelig å betrakte noe utenfor ens eget perspektiv. Men en datamaskin vil bare eksistere for å tjene sin egen programkode, og den vil være det vi bestemmer at den skal være. Så dette er en side av saken vi ikke behøver å bekymre oss over.
Dette betyr dessverre ikke at vi er helt trygge. Sett at vi én dag klarer å skape en superintelligens, og at vi beordrer den til å terraforme Mars til et passelig tilholdssted. Da kan den komme med løsninger det ville tatt oss århundrer å skape selv, slik at våre drømmer kunne bli virkeliggjort. Men den kan også bestemme seg for at den beste måten å terraforme Mars på, er å frakte med seg Jordas ressurser og atmosfære dit. Intelligensen ville ha fulgt ordren, men det ville likevel vært til skade for oss. Å sørge for at den forstår hva vi ber den om på riktig måte, kan være forskjellen på å nå ut i solsystemet og å risikere utryddelse.
Den andre trusselen fra AI er mer umiddelbar, og det er å bruke dens egenskaper til å løse en annen utfordring; å knekke koder. Hvis en slik intelligens kommer i gale hender, kan den læres opp til å bryte seg inn i all slags passordbeskyttet programvare. Så dette er noe vi helt opplagt må være oppmerksomme på. Men til tross for de potensielle problemene kan trolig kunstig intelligens omforme livet vårt til det bedre.
Å ha et intelligent, dyktig og fullstendig
«I fiksjonen tenker AI-ene som oss, og av og til føler de også som oss»
engasjert teammedlem ville vært en fordel for enhver gruppe, enten dette er en menneskelig intelligens eller noe annet. Til slike formål kan AI snart samarbeide med oss og hjelpe oss innenfor ulike bransjer som blant annet kommunikasjon, kommersiell luftfart, medisin, og senere også innenfor forsvar og romforskning.
Faktisk kan AI bli så nyttig at den vil vise seg å gjøre jobben mer effektivt enn vi kan, og flere av oss vil kunne bli erstattet – det inkluderer forfatteren av denne artikkelen. Om noen år kan det hende du leser et blad der research, tekst og korrektur i sin helhet er utført av smarte maskiner. De fleste eksperter er enige om at framveksten av kunstig intelligens vil føre til vesentlige endringer innenfor mange typer stillinger. Men meningene er delte omkring et vesentlig spørsmål; vil vi noen gang kunne skape en AI med bevissthet?
I dag har vi den søte kompanjongen Cozmo, en liten robot som elsker å leke. Han kan juble når han vinner og sutre når han taper, men fortsatt være like sjarmerende. Han er en god begynnelse, men vil vi en dag ha en kompanjong med en ekte bevissthet? Vil vi få en kunstig intelligens som kan tenke selv, en som på eget initiativ kan komme til konklusjonen: «Jeg tenker, altså er jeg». Dette vil være den ultimate AI-testen, og i tillegg til at selve oppgaven er ekstremt vanskelig å utvikle, er det en lakmustest av om vi faktisk har skapt ekte bevissthet, eller noe som bare gjør en veldig god etterlikning av det.
Alan Turing, de tenkende datamaskinenes store pioner, utviklet for over et halvt århundre siden en test vi ennå bruker i dag som et referansemål for måling av kunstig intelligens. I hovedsak involverer Turingtesten et dommerpanel som kommuniserer over et datanettverk, enten med en annen person eller med et dataprogram. I en variant av testen vil et dataprogram vurderes som «intelligent» dersom dommerne fortsatt tror det er en virkelig person etter fem minutter.
Dette ble utrolig nok oppnådd i 2014 av et program kalt Eugene Goostman, som klarte å overbevise 33% av dommerpanelet om at det var en 13 år gammel gutt. Men det å vurderes som intelligent er ikke nødvendigvis det samme som å være bevisst, så det er lite trolig at vi gjennom Turingtesten kan avgjøre selvbevissthet. Og dette er et nytt hinder vi må komme over, for ennå vet vi ikke hvordan vi kan avgjøre om vi har skapt et tenkende individ.
Faktisk kan det hende vi aldri får vite om våre framtidige maskinvenner har bevissthet, selv om vi skulle lykkes i å skape dem. Men gjør det noe, egentlig, når de er for like oss til at vi kan avgjøre dette? Men det er en ting vi med sikkerhet kan si, nemlig at når vi endelig lykkes i å skape kunstig «liv», vil det bli et barn av en helt annen virkelighet enn den vi kjenner i dag. Den tidsepoken som den vil kjenne som sin egen, vil være en tid da mange arbeidsområder og viktige deler av samfunnsmaskineriet håndteres av maskiner. Så kanskje AI vil ta over, tross alt, men kanskje ikke på den måten vi venter oss. Den kunstige intelligensens tidsalder har allerede begynt, og framskrittene innen dette feltet vil bare øke i hastighet. Det eneste spørsmålet er hvordan dette påvirker oss.
«En robot som bedømmes som
intelligent, er langt fra bevisst»