Pyramider og gravkamre

I starten ble faraoer og andre rike medlemmer av samfunnet i det gamle Egypt begravet i mastabaer. Det var flate, rettvinklede strukturer med skrånende sider, som beskyttet graven mot rovdyr og tyver. Under det tredje dynastiet fikk arkitekten Imhotep ideen om å stable flere mastabaer oppå hverandre for å lage en høy bygning med «trinn». Disse fungerte som en enorm trapp og ga den avdøde mulighet til å nå himmelen. Den første var Djoserpyramiden, og den ble bygget rundt 2680 f.Kr.

I løpet av de neste hundreårene ble pyramider vanlig for faraoenes begravelser, og etter hvert ble sidene glatte, ikke trinnvise. Konger og dronninger konkurrerte om å bygge de høyeste, mest storslåtte monumentene, men det kostet. Man trengte enorme mengder stein for å bygge dem, for ikke å snakke om arbeidskraft. Pyramidene ble også offer for gravrøvere. I det sjuende dynastiet var det blitt mer vanlig å gravlegge faraoene i gravkamre som var hogget inn i berget.