Årets begivenheter innen vitenskap
Slik blir en mumie til
Balsameringsprosessen var lang og grusom, men de gamle egypte egypterne mente det var nødvendig for at sjelen skulle overleve.
Nøkkelen til evig liv gikk ikke bare ut på å bevare sjelen. Egypterne mente den måtte tilbake til kroppen regelmessig for å kunne overleve, så kroppen måtte også være intakt. De mente også at den døde måtte likne så mye som mulig på den levende, slik at sjelen kunne kjenne igjen sitt fysiske hjem. I starten oppnådde man dette ved å begrave den døde i ørkenen, der den varme sanden tørket ut kroppen og utsatte forråtnelsen. Egypterne utviklet etter hvert en kunstig konserveringsmetode som gjorde at levningene varte i tusenvis av år. Dette ble kalt mumifisering.
De første mumiene er tidfestet til 2600 f.Kr., men det var ikke før rundt 1550 f.Kr. at den mest effektive og velkjente metoden for mumifisering ble utviklet. Da fjernet man de indre organene til den døde, tørket kjøttet og pakket hele kroppen i linbandasjer. Denne prosessen tok ca. 70 dager og var ekstremt kostbar, så det var bare de rike som hadde råd til dette. Fattige familier fikk en annen balsameringsbehandling, der organene ble gjort flytende med sedertreolje og tappet ut gjennom rektum, før kroppen ble plassert i natron for å tørke.
På grunn av klimaet måtte balsameringen skje så fort som mulig etter dødstidspunktet. Først ble kroppen tatt med til en «ibu», eller et «renselsessted» – vanligvis et telt nær Nilen. Her ble kroppen «renset» med vann og palmeolje, som representerte de dødes gjenfødsel og gjorde at de luktet søtt lenger. Deretter ble kroppen tatt med til «per nefer», et annet telt der balsameringen ble utført. Det var kun prestene som var kvalifisert til å utføre denne handlingen, og sjefsbalsamereren ble kalt «hery seshta». Denne mannen representerte Anubis, guden for balsamering og de døde, og han brukte ofte en sjakalmaske for å vise hvor viktig han var. Hery seshta hadde ansvaret for å pakke inn kroppen og gjennomføre religiøse ritualer over den døde – et element i balsameringsprosessen som var vel så viktig som den fysiske bevaringen av kroppen.
Takket være de geniale, gamle egypterne kan vi nå se på ansiktene til menn, kvinner og barn som ser ut nesten nøyaktig som de gjorde for 3000 år siden.