Observer det usynlige

Oppdag den mystiske verdenen til sorte hull og prosjektene som prøver å observere dem.

Sorte hull er noen av de mest imponerende, komplekse og merkelige astronomiske raritetene som finnes. Det var Albert Einstein som så for seg at det fantes sorte hull allerede i 1916, med sin generelle relativitetsteori. Det var imidlertid ikke før i 1967 at astronomen John Wheeler utpekte navnet «sorte hull», som er et ganske presist kallenavn, gitt at ikke engang lys kan unnslippe gravitasjonsfeltet til et sort hull.

GALAKTISKE KJEMPER

Stellare sorte hull, den minste typen sort hull, dannes når massive stjerner dør, ved at stjernens masse kollapser. Stjerner konverterer hydrogen til helium gjennom fusjon i sentrum av stjernen. Strålingen forårsaket av denne reaksjonen presser utover, mens stjernens gravitasjonskraft trekker innover. Så lenge det er en balanse mellom stråling og gravitasjonskraft, forblir stjernen som den er. Men ettersom strålingen reduseres over tid, reduseres også kampen mot gravitasjonskraften. Til slutt tvinger gravitasjonskraften stjernens masse til å kollapse innover seg selv og danne et sort hull. Den resulterende singulariteten er rundt 30 eller flere ganger Solas masse (Sola er ikke massiv nok til å kunne bli et sort hull). Selv om stellare sorte hull er ganske store, finnes det andre, større sorte hull som får dem til å se små ut.

I hjertet av galakser finnes et supermassivt sort hull. Med masse på mer enn 1 million ganger Solas masse er disse sorte hullene virkelig galaktiske kjemper. Mens deres opprinnelse er uklar, antyder noen at de er resultatet av massive skyer av gass som kollapset under dannelsen av galaksen.

Det som er spesielt interessant ved supermassive sorte hull, som forskerne er ivrige etter å studere, er hendelseshorisonten. Dette er punktet eller grensen der ingenting kan unnslippe gravitasjonskraften til det sorte hullet. Denne grensen kaster en «skygge» over det sorte hullet. Bruker du for eksempel en penn til å tegne en sirkel på et stykke papir, er det blekket som avslører en sirkel, på samme måte som hendelseshorisonten avslører et sort hull. Ved hendelseshorisonten blir selv tiden påvirket av det sorte hullets gravitasjonskraft. Sorte hull virker imidlertid ikke som en støvsuger som suger opp stjernestøv, men n heller som en dyp brønn som om nære objekter kan falle ned d i.

Foreløpig er eksistensen n av sorte hull slik vi kjenner dem em hovedsakelig teoretisk.

«Albert Einstein så for seg at det fantes sorte hull allerede i 1916, med sin generelle relativitetsteori»