Alkymi

Den eldgamle praksisen med å gjøre bly om til gull var en protovitenskap som la grunnlaget for moderne kjemi.

Opprinnelsen til alkymien ligger dels i Kina og dels i det gamle Egypt, der kulturen til de gamle grekerne og araberne smeltet sammen. De første alkymistene begynte å lage glass, medisiner og metaller, men deres hovedgeskjeft var å lage gull av uedle metaller som bly og jern. Alkymistene så på gull som fullkomment og mente det hadde helbredende virkning, kunne forlenge livet og gi udødelighet. De ville gjerne forstå hemmelighetene i verden rundt seg og var på leting etter det de kalte «prima materia», grunnstoffet som var opprinnelsen for alle andre grunnstoffer. Svovel, kvikksølv og salt ble sett på som de tre «himmelske substansene».

Da araberne erobret Spania på 700-tallet, kom alkymien til Europa, og en av de tidlige alkymistene var araberen Jãbir ibn Hayyãn (721–815). Han blir ofte referert til som kjemiens far. Jabir blir kalt Geber på latin. Geber fant opp kongevann og kalte det aqua regia. Det er en blanding av saltsyre og salpetersyre, og er et av få stoffer som faktisk kan oppløse gull. Det brukes den dag i dag når man skal gjenvinne og rense gull. De neste to–tre hundreårene ble alkymistiske skrifter oversatt til latin, samtidig som de ble mer og mer mystiske, hemmelige og beskrevet med symbolske bilder.

Opus alchymicum

De alkymistiske skriftene var symbolske og vanskelige å tolke. Hemmelige, magiske formler ble skrevet i svarte bøker, og alkymistene holdt sine ritualer og seremonier for seg selv. De avla taushetsløfte, ingen måtte fortelle om deres magiske ritualer, seremonier og symboler. Dette utviklet seg til en hemmelig doktrine: Opus alchymicum. Det var et hierarkisk system med innvielse og taushetsløfte, med flere grader, og det høyeste er en mester i filosofenes tempel. Dette ble sett på som en spiralformet oppstigning: opus curculatorium, det sirkelformede arbeid eller rota philosophica, det filosofiske hjul. For hver omdreining fødes alkymisten på ny, enda renere, klokere og en grad nærmere Gud.

I tidlig middelalder ble alkymien spredt over hele Europa. Man mente at alle metaller besto av kvikksølv og svovel, og at kobber, bly, jern, sølv og tinn kunne omformes til gull ved hjelp av «de vises stein» – et konsept kalt chrysopoeia.

De vises stein

Forestillingene og historiene om denne steinen er mange og gåtefulle. Sammen med livseliksiren var jakten på «de vises stein» som en slags hellig gral i vestens magiske kjemi. Den som hadde en slik stein, ville bli «opplyst», og den som kunne framstille et slikt stoff, ville ifølge åndelig alkymi kunne fullende mesterverket.

Dette var egentlig ikke en stein, slik vi ser det for oss, men en eliksir eller et pulver man kunne strø over bly og andre uedle metaller, og metallet forvandlet seg til sølv eller gull. Ideen om at det finnes et slikt stoff, kan stamme fra kinesisk alkymi og kom til Europa med araberne. I oldtiden ble denne eliksiren også kalt diamantsjelen.

Grunnlaget for moderne kjemi

Bak myten og magien til alkymistene lå det faktisk litt reell vitenskap. Geber lærte å lage sterke syrer ved å destillere eddik og fjerne overflødig vann. Den sveitsisk-tyske alkymisten Paracelsus (født Theophrastus von Hohenheim) fant opp et smertestillende opium kalt laudanum, og i 1669 kokte den tyske alkymisten Hennig Brand (avbildet til venstre) urin og oppdaget det hvite stoffet som gløder i mørket: fosfor.

Alkymister i Kina og India hadde også eksperimentert og funnet opp svartkrutt, og de hadde smidd i stål og oppdaget at flammer endret farge avhengig av hvilket metall som ble brent. Det var i 1661 at alkymien begynte å endre seg.

Den skeptiske kjemikeren

Den irske alkymisten Robert Boyle ga ut en bok med tittelen Den skeptiske kjemikeren, der han etterlyste en mer vitenskapelig tilnærming til arbeidet deres, og etter flere tiår med studier begynte kjemien endelig å framstå i sin moderne form. På 1800-tallet lanserte den franske kjemikeren Antoine Lavoisier teorien om konservering av stoffer, og forklarte at grunnstoffer ikke kan skapes eller ødelegges. Med det la han alle alkymiens myter døde en gang for alle.

«Svovel, kvikksølv og salt ble sett på som de tre himmelske substansene»

Den tyske alkymisten Hennig Brand kokte urin og oppdaget fosfor. Han kalte den glødende væsken fosfor etter det greske ordet for lysbærer, phos. Oppdagelsen ble holdt hemmelig, slik det var vanlig på 1600-tallet.