Årets begivenheter innen vitenskap
Strålebehandling
Strålebehandlingen ble utviklet tidlig på 1900-tallet og fungerer ved at man bombarderer kreftcellene med stråler. Når vannmolekylene inne i cellene blir truffet, river de seg løs i en prosess kalt radiolyse. Dette skaper svært reaktive frie radikaler som har et uparet elektron som angriper forbindelser som tilhører andre molekyler. Dette setter i gang en kjedereaksjon som skader DNA-et.
Strålebehandlingen gjør at begge trådene i DNA-et knekker tett ved hverandre, en skade som kalles «dobbelttrådbrudd». Dette gjør DNA-spiralen ustabil, og den begynner å strekke seg ut. Celler kan reparere litt av denne typen skade, men jo mer strålebehandling cellene får, jo mer sannsynlig er det at de dør.
Den vanligste måten å gi strålebehandling på er å bruke en lineærakselerator (LINAC). Den bruker mikrobølger til å lage elektroner, som treffer et tungmetall slik at det dannes røntgenstråler. Man bruker CT- eller MRundersøkelser for å finne nøyaktig plassering av svulsten i kroppen, og røntgenstrålene formes slik at de passer til omrisset av svulsten. Det gjøres ved at deler av strålen blokkeres med metallark som kalles flerbladskollimator.
Strålene går tvers gjennom kroppen, så maskinen roterer for å sende stråler fra alle vinkler. Slik kan man gi maksimal dose der strålene krysser over svulsten, og man minimerer strålemengden på det friske vevet rundt.
«CT- eller MR-undersøkelser finner nøyaktig plassering av svulsten i kroppen, og røntgenstrålene formes slik at de passer til omrisset av svulsten»