De glem­te syers­ke­ne i Aus­chwitz

BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland - - Innhold -

Mote­his­to­ri­ker Lucy Ad­ling­ton tar en titt inn i sys­tu­ene i Aus­chwitz, der en grup­pe kvin­ne­li­ge fan­ger ble tvun­get til å være

syers­ker for na­zis­te­ne.

Anti­se­mit­tis­men i Hit­lers tred­je rike var ikke bare stats­god­kjent ra­sis­me; den var også dre­vet av per­son­lig grå­dig­het. Noen av dem som sto bak Den en­de­li­ge løs­nin­gen men­te at plynd­ring var vik­ti­ge­re enn jø­dis­ke liv, og høyt­stå­en­de naz­s­ter og de­res fa­mi­li­er bruk­te mer enn gjer­ne klær som var la­get av men­nes­ker som de be­trak­tet som skade­dyr.

Det er in­gen­ting som frem­he­ver den­ne luk­su­sen mer enn etab­le­rin­gen av en sys­tue for mote­klær midt in­ne i Aus­chwitz. Tu­sen­vis av men­nes­ker ble tvun­get til å ar­bei­de i sys­tuer og verk­ste­der som ble etab­lert i get­to­ene og kon­sen­tra­sjons­lei­re­ne un­der and­re ver­dens­krig. I den­ne systu­en skul­le de imid­ler­tid ikke pro­du­se­re el­ler re­pa­re­re mi­li­tær­uni­for­mer. I ste­det ble den etab­lert for å til­freds­stil­le den for­fen­ge­li­ge eli­ten og de­res for­kjær­lig­het for mote, midt i et hel­ve­te på jord.

Hustru­en til kom­man­dan­ten i Aus­chwitz, Hed­wig Hoess, had­de tatt et langt skritt bort fra røt­te­ne på lands­byg­da. Hun an­sat­te to lo­ka­le, pols­ke sy­d­a­mer som skul­le sy for hen­ne i vil­la­en med ut­sikt mot kon­sen­tra­sjons­lei­ren. Hed­wig kal­te li­vet i vil­la­en for et «pa­ra­dis». Her kun­ne hun fråt­se i luk­sus­va­rer fra de frems­te mote­hu­se­ne i Euro­pa. Hun had­de stof­fer og mote­plagg som var valgt ut blant hau­ge­ne av ei­en­de­ler som ble gjen­nom­gått i enor­me la­ger­hal­ler i lei­ren, like i nær­he­ten av den els­ke­de ha­gen hen­nes. Det var fan­ge­ne som måt­te gå gjen­nom ei­en­de­le­ne, og av og til kun­ne de kom­me over ting som had­de til­hørt de­res døde slekt­nin­ger. De and­re of­fi­ser­fru­ene ble etter hvert mis­un­ne­li­ge på gar­de­ro­ben hen­nes, og da åp­net Hed­wig en eks­klu­siv sys­tue in­ne i sel­ve lei­ren.

En sy­nål var en ver­di­full ei­en­del i kon­sen­tra­sjons­lei­re­ne. De de­por­ter­te ble

yd­my­ket ved an­komst, og måt­te kle av seg i of­fent­lig­het og le­ve­re fra seg alle klær­ne før de fikk alt hå­ret bar­bert bort. De var sår­ba­re og for­ned­ret, og kjem­pet for å hol­de fast ved sin iden­ti­tet. De få som over­lev­de ut­vel­gel­sen til gass­kam­re­ne fikk skit­ne, stri­pe­te uni­for­mer til å ha på seg, el­ler til­fel­di­ge si­vi­le kles­plagg. De som var så hel­di­ge å ha en sy­nål kun­ne stop­pe og re­pa­re­re klær, el­ler de kun­ne til og med lage «il­le­ga­le» plagg som bh-er og un­der­tøy. Klær­ne var livs­vik­ti­ge i kaldt og surt vær. Å ta seg bra ut var også en vik­tig fak­tor for mora­len blant fan­ge­ne, som øns­ket å be­hol­de en viss fø­lel­se av men­nes­ke­lig­ver­dig­het. Ble man tatt i å gå med «for­bud­te» klær, kun­ne det imid­ler­tid ende med dø­den.

Systu­en var opp­ret­tet kun for å til­freds­stil­le den for­fen­ge­li­ge eli­tens for­kjær­lig­het for mote, midt i et hel­ve­te på jord.

En mu­lig­het til å over­le­ve

En jobb i lei­ren in­ne­bar en li­ten mu­lig­het for å over­le­ve. De som ikke kun­ne ar­bei­de ble raskt hen­ret­tet. Ge­ne­relt kun­ne ikke kvin­ne­ne skry­te av fag­kunn­ska­per som gjor­de dem nyt­ti­ge for over­gri­per­ne – på 1940-tal­let var det for ek­sem­pel få kvin­ner som var elek­tri­ke­re el­ler sne­k­ke­re. Hel­dig­vis var hånd­ar­beid og tekstil­kunn­skap en del av en ung kvin­nes opp­dra­gel­se og dan­nel­se, og det kom til nyt­te i lei­re­nes vas­ke­ri­er og sys­tuer. Systu­en i Aus­chwitz var en unik og svært etter­trak­tet ar­beids­plass. Den lå in­nen­dørs, den had­de sa­ni­tær­fa­si­li­te­ter, og ikke minst ut­vik­let syers­ke­ne et sterkt sam­hold, noe som var livs­vik­tig for å over­le­ve.

Det ar­bei­det rundt 23 kvin­ner i systu­en, med en dyk­tig og om­sorgs­full, slo­va­kisk fan­ge som het Mar­ta Fuchs som le­der. Kvin­ne­ne ble valgt ut på grunn av fer­dig­he­te­ne sine, mens noen, som for ek­sem­pel Ire­ne Reichen­berg, ble valgt ut for­di de drep­te søst­re­ne hen­nes had­de kon­tak­ter blant kjole­syers­ke­ne. Syers­ke­ne var ikke skjer­met fra syk­dom el­ler juling, men de had­de i det mins­te et fri­sted en del av da­gen.

De fles­te kjole­syers­ke­ne i Aus­chwitz var jø­dis­ke kvin­ner. His­to­ri­ker­ne kjen­ner bare for­nav­ne­ne el­ler kalle­nav­ne­ne de­res, li­ke­vel duk­ker det sta­dig opp his­to­ri­er fle­re ti­år etter kri­gen.

Det er ikke len­ge si­den his­to­ri­en om Rez­sin Ap­fel­baum ble kjent. Hun ble smug­let inn i systu­en om nat­ten av en SS-vakt. Etter en lang dag med hardt ar­beid syd­de hun an­trekk for vak­tens kjæ­res­te. Det hem­me­li­ge ar­bei­det sik­ret Rez­sin nok brød til å hol­de liv i ti men­nes­ker, der­iblant to søst­re, mo­ren og to tan­ter.

Blant syers­ke­ne var det minst to kvin­ner som var med­lem­mer av den frans­ke mot­stands­be­ve­gel­sen: Ali­da Vas­se­lin, en kor­sett­ma­kers­ke som ble ar­res­tert i 1942 for å ha skjult an­ti-na­zis­tis­ke bro­sjy­rer i kor­set­te­ne hun syd­de, og Ma­rie-Loui­se Co­lom­bain, som gjenn­m­før­te mi­li­tær­ak­sjo­ner mot na­zis­te­ne før hun ble ar­res­tert i 1941.

De for­ak­tet kun­de­ne sine. En mo­dig, un­garsk-jø­disk syers­ke, Lulu Gruen­berg, vå­get en gang å håne Hoess’ unge sønn

med en renne­løk­ke hun la­get av måle­bån­det sitt. Hun sa: «Dere kom­mer alle til å ding­le snart: fa­ren din, mo­ren din og alle de and­re.»

Den jø­dis­ke over­le­ve­ren Her­mine Hecht for­tal­te at på lør­da­ger, «nøy­ak­tig klok­ken 12, kom de høye SS-her­re­ne for å hen­te ek­te­fel­le­nes kjo­ler». Til­pas­ning og prø­ving skjed­de i sys­tu­ene. Syers­ke­ne måt­te pro­du­se­re to an­trekk per kun­de hver uke. De de­sig­net nye og syd­de om gam­le plagg som de de­por­ter­te jø­dis­ke fan­ge­ne had­de med seg til Aus­chwitz. Man­ge SS-kun­der re­kvi­rer­te ny­de­li­ge sel­skaps­kjo­ler med mote­rik­tig snitt, til bruk i mid­dags­sel­ska­per, på kon­ser­ter og kino­be­søk. De had­de ty­de­lig­vis in­gen skrup­ler når det gjaldt å bruke kjo­le­ne til uskyl­di­ge ofre, el­ler an­trekk som var la­get av fan­ger. Ir­ma Gre­se, en av de mest sa­dis­tis­ke SS-vak­te­ne, had­de sin egen fa­vo­ritt­syers­ke, en navn­løs kvin­ne fra Wi­en, som sør­get for at Gre­se var ulas­te­lig kledd for alle an­led­nin­ger.

Flukt­for­søk

Da rus­ser­ne nær­met seg Aus­chwitz i ja­nu­ar 1945, eva­ku­er­te SS lei­ren og tok med seg tyv­god­set og fan­ge­ne, der­iblant syers­ke­ne. De røm­te til fots i det som se­ne­re ble kalt «døds­mar­sjer».

Ire­ne Reichen­berg klar­te å røm­me, gjem­te seg på en gård og ble red­det av Den røde armé. Fire av syers­ke­ne had­de la­get si­vi­le an­trekk som en del av en flukt­plan. Mar­ta Fuchs og tre unge syers­ker – Borish, Lulu og Ba­ba – gikk mot et pas­sa­sjer­tog i håp om å gli inn i meng­den. Mar­ta ble ad­vart, men de tre and­re ble tatt og skutt på ste­det. Mar­ta ble skjult av lo­ka­le po­lak­ker, og i byt­te for be­skyt­tel­se syd­de hun klær til dem og over­lev­de kri­gen.

Man­ge SS­kun­der had­de ty­de­lig­vis in­gen skrup­ler i det hele tatt når det gjaldt å bruke kjo­le­ne til uskyl­di­ge mord­ofre.

Sys­tue i get­to­enJø­dis­ke kvin­ner ble tvun­get inn i ar­beid for na­zis­te­ne i det ok­ku­per­tePo­len i 1941. De syd­de klær til den tys­ke si­vil­be­folk­nin­gen og de mi­li­tæ­re.

An­komst i lei­renUn­gars­ke jø­der an­kom­mer Aus­chwitz i juni 1944. Had­de man sy­kunn­ska­per kun­ne man hjel­pe fan­ger som var tvun­get til å gi fra seg klær­ne sine. Det kun­ne også red­de dem fra gass­kam­me­ret.

Noen få ut­valg­teAr­beids­dyk­ti­ge kvin­ner i Aus­chwitz i 1944. Kvin­ne­ne ble satt til mat­la­ging og ren­gjø­ring. En jobb i systu­en var re­la­tivt etter­trak­tet for­di de fikk et eget sam­hold.

Sa­dis­tisk moteEt bil­de fra en ut­ga­ve av ma­ga­si­net Sig­nal i 1942. Noen SS-fru­er had­de in­gen kva­ler med å få fan­ge­ne til å lage de mote­plag­ge­ne de øns­ket seg.

Fa­scist­moteFan­ger som sor­te­rer kon­fis­ker­te klær i Aus­chwitz i 1944. Lei­rens syers­ker ble tvun­get til å lage an­trekk for nazik­li­en­te­ne av klær som var re­vet av and­re fan­ger.

Klær for den for­ak­te­de eli­ten OVER: Rez­sin Ap­fel­baum (her på et bil­de fra før kri­gen) ble tvun­get til å sy klær til kjæ­res­ten til en SS-vakt om nat­ten. Det hem­me­li­ge ar­bei­det ga hen­ne eks­tra ra­sjo­ner, nok til å hol­de liv i ti men­nes­ker.Ond­skap og for­fen­ge­lig­het VENST­RE: «Hy­enen fra Aus­chwitz», SS-vak­ten Ir­ma Gre­se, had­de sin egen per­son­li­ge fan­ge som syd­de klær til hen­ne.

Lucy Ad­ling­ton er for­fat­ter og mote­his­to­ri­ker. Ro­ma­nen The Red Rib­bon (Hot Key Books, 2017), var in­spi­rert av syers­ke­ne i Aus­chwitz.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.