På fe­rie med Hit­ler

BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland - - Innhold -

Roger Mo­or­house for­kla­rer hvor­dan na­zis­te­ne bruk­te bil­li­ge fe­rie­rei­ser til å for­fø­re ar­bei­der­klas­sen.

Na­zis­te­ne både for­før­te og skrem­te det tys­ke fol­ket til å god­ta na­sjo­nal­so­sia­lis­men, for­tel­ler Roger Mo­or­house. En måte de gjor­de det på, var å til­by ar­bei­der­ne bil­li­ge fe­rie­tu­rer til sol­fyl­te ste­der.

Hvis nav­net på na­zis­te­nes cruise­skip Wil­helm Gust­loff hø­res kjent ut, er det tro­lig på grunn av far­tøy­ets mør­ke his­to­rie un­der and­re ver­dens­krig. Ski­pet ble tor­pe­dert av en sov­je­tisk ubåt 30. ja­nu­ar 1945, og sank i det is­kal­de van­net i Øs­ter­sjø­en i lø­pet av en time. Rundt 10 000 tys­ke fan­ger og så­re­de var stu­et sam­men om­bord, og det var bare 1200 som over­lev­de nat­ten.

Det var den størs­te skips­ka­ta­stro­fen i mo­der­ne his­to­rie, og det er der­for Wil­helm Gust­loff blir hus­ket – hvis ski­pet i det hele tatt blir hus­ket. I til­legg til å være nevnt i noen få his­to­rie­bø­ker har det dra­ma­tis­ke for­li­set gitt in­spi­ra­sjon til én film og et par tys­ke TV-se­ri­er. Det er også med i en av Gün­ter Grass’ sis­te ro­ma­ner, I krabbe­ga­ng (2002). Li­ke­vel er det mye i Wil­helm Gust­loffs his­to­rie som er in­ter­es­sant, ikke minst opp­rin­nel­sen som Det tred­je ri­kets be­røm­te cruise­skip.

Ski­pet ble sjø­satt i mai 1937 fra slip­pen ved verf­tet Blohm und Voss i Ham­burg. Wil­helm Gust­loff (opp­kalt etter grunn­leg­ge­ren av det sveit­sis­ke na­zist­par­ti­et, som ble lik­vi­dert i 1936) var topp mo­der­ne. Det vei­de mer enn 25 000 tonn, var over 200 me­ter fra baug til ak­ter­stavn og var stør­re og be­ty­de­lig tyng­re enn Hit­lers så­kal­te «lomme­krigs­skip» De­ut­schland, Ad­mi­ral Sche­er og Graf Spee.

I tråd med det na­sjo­nal­so­sia­lis­ke re­gi­mets mo­ral­opp­fat­ning ble Gust­loff be­skre­vet som et «klasse­løst» skip. Det had­de 616 lu­ga­rer for­delt over fire dekk, og det kun­ne inn­lo­sje­re mer enn 1400 pas­sa­sje­rer. Lu­ga­re­ne had­de to el­ler fire køy­er, alle had­de sjø­ut­sikt og man måt­te dele bad og toa­lett. I til­legg had­de ski­pet syv ba­rer, to res­tau­ran­ter, to danse­sa­ler, kon­sert­hall, bi­blio­tek, fri­sør­sa­long og svømme­bas­seng som alle pas­sa­sje­re­ne kun­ne bruke. Nazi­mi­nis­ter Ro­bert

Ley skrøt ved sjø­set­tin­gen: «Vi tys­ke­re bru­ker ikke en gam­mel bal­je til våre ar­bei­den­de menn og kvin­ner. Kun det bes­te er godt nok.»

Så hvor­for byg­de Nazi-Tysk­land crui­se­skip til sine ar­bei­den­de menn og kvin­ner? Vi har stort sett trodd at Det tred­je ri­ket pri­mært var ba­sert på frykt: frykt for Ges­ta­po, frykt for kon­sen­tra­sjons­lei­re­ne, frykt for å gjø­re noe galt. Selv om det ikke er helt feil, har det over­skyg­get det fak­tum at Nazi-Tysk­land var en stat som var byg­get like mye på for­fø­rel­se som på frykt.

En vik­tig del av for­fø­rel­sen skjed­de gjen­nom den na­zis­tis­ke fri­tids­or­ga­ni­sa­sjo­nen som had­de be­stilt byg­gin­gen av Wil­helm Gust­loff – med det utro­li­ge nav­net Kraft durch Freu­de (Styr­ke gjen­nom gle­de), van­lig­vis for­kor­tet til KdF. KdF ble etab­lert i 1933 som en un­der­av­de­ling til ar­bei­der­or­ga­ni­sa­sjo­nen Tysk ar­beids­front, og had­de ett enes­te for­mål: stats­or­ga­ni­sert fri­tid. Na­zis­men skul­le lok­ke den or­di­næ­re tys­ke ar­bei­de- ren bort fra so­sia­lis­men og inn i na­sjo­nal­so­sia­lis­men, og KdF fris­tet med fe­rier, kul­tu­rell be­ri­kel­se og idretts­ak­ti­vi­te­ter. Kort for­talt til­bød de cruise­tu­rer og kon­ser­ter i ste­det for lønns­for­hand­lin­ger og klasse­kamp.

«Marx­is­men bare snak­ker om det, men na­sjo­nal­so­sia­lis­men opp­fyl­ler ar­bei­de­rens størs­te øns­ke: en sorg­løs fe­rie der de kan kose seg.»

Ar­bei­der­klas­sen blir for­ført

Det­te var ikke bare et ky­nisk trekk. Det var også et ut­trykk for den so­sia­lis­tis­ke grunn­tan­ken som had­de vært en del av na­zis­te­nes mo­ral­opp­fat­ning si­den star­ten. Selv om idé­en ble ut­van­net i åre­ne som fulg­te, ble den ald­ri helt borte. Det kom til ut­trykk gjen­nom be­gre­pet Vol­ks­ge­mein­schaft (folke­fel­les­skap), idé­en om at alle tys­ke­re var med­lem­mer av et «na­sjo­nalt fel­les­skap» som gikk på tvers av klas­se og geo­gra­fis­ke skil­ler. KdF-tje­neste­menn er­klær­te i 1933 at or­ga­ni­sa­sjo­nen skul­le fun­ge­re som en «kul­tu­rell lære­mes­ter» som skul­le lære alle tys­ke­re – det være seg bay­ere, fri­se­re, prøys­se­re el­ler württem­ber­ge­re – å bli en del av na­sjo­nen og «kjen­ne puls­sla­ge­ne fra sitt eget blod».

KdF og Vol­ks­ge­mein­schaft var ikke noe man fant på un­der­veis, el­ler en bløff som

En av spise­sa­le­ne på Wil­helm Gust­loff un­der jom­fru­tu­ren. Her var det også syv ba­rer, to danse­hal­ler, en kon­sert­sal, bi­blio­tek og fri­sør­sa­long.

skul­le for­fø­re de god­tro­en­de; det var en ve­sent­lig del av Nazi-Tysk­lands vi­sjon for det nye sam­fun­net. Alle tys­ke ar­bei­de­re ble opp­ford­ret til å mel­de seg inn, og i 1939 had­de de rundt 25 mil­lio­ner med­lem­mer. De be­tal­te 50 pfen­nig i må­ne­den, og da kun­ne de søke om bil­let­ter til sub­si­di­er­te sports- og kul­tur­be­gi­ven­he­ter, f.eks. tea­ter­fore­stil­lin­ger, kon­ser­ter, sjakk­tur­ne­rin­ger, helge­vand­rin­ger el­ler svømme­ti­mer. Det var ikke småt­te­ri. I 1937, året da Wil­helm Gust­loff ble sjø­satt, ar­ran­ger­te KdF mer enn 600 000 kul­tur- og sports­ar­ran­ge­men­ter i hele Tysk­land, og nes­ten 50 mil­lio­ner tys­ke­re del­tok. I 1939, det sis­te hele året or­ga­ni­sa­sjo­nen var virk­som, had­de det tal­let nes­ten dob­let seg.

I til­legg til helge- og kvelds­ak­ti­vi­te­ter ar­ran­ger­te KdF også fe­rie­tu­rer for tys­ke ar­bei­de­re. En av ho­ved­for­plik­tel­se­ne var å gi alle tys­ke ar­bei­de­re en fe­rie­tur i året, og det var al­vor­lig ment: fe­rie­tu­re­ne ut­gjor­de raskt en fem­te­del av or­ga­ni­sa­sjo­nens ut­gif­ter. På en av de førs­te ut­fluk­te­ne, i fe­bru­ar i 1934, ble 1000 ar­bei­de­re fra Ber­lin sendt til Bay­ern.

Fram til 1939 or­ga­ni­ser­te KdF rundt sju mil­lio­ner fe­rie­tu­rer, noe som om­fat­tet rundt ti pro­sent av den tys­ke be­folk­nin­gen. Tys­ker­ne fikk for førs­te gang råd til sli­ke tu­rer, ho­ved­sa­ke­lig in­nen­for Tysk­land, og man­ge had­de ald­ri vært «på fe­rie» før. Tu­re­ne kun­ne be­ta­les stykke­vis ved å kjø­pe en viss meng­de stem­pel i en spare­bok, og de var kraf­tig sub­si­di­ert.

Det var slik idé­en om re­krea­sjons­kom­plek­set Prora på øya Rü­gen i Øs­ter­sjø­en ble unn­fan­get – som et sted der alle tys­ke­re kun­ne tref­fes, om­gås og nyte den styr­ken­de sjø­luf­ten – alt til en pris av 18 riks­mark i uken (RM, va­lu­ta­en i Tysk­land fra 1924-48).

Selv om krigs­ut­brud­det før­te til at an­leg­get ald­ri tok imot fe­rie­gjes­ter, skul­le den 4,8 kilo­me­ter lan­ge byg­nin­gen huse 20 000 men­nes­ker om gan­gen, og den skul­le fun­ge­re som et ut­stil­lings­vi­du for det «Nye Tysk­land». Pla­nen var å byg­ge fire sli­ke fe­rie­an­legg.

Det­te var sam­me lo­gikk som for byg­gin­gen av KdF-flå­ten, der­iblant Wil­helm Gust­loff: å gi den van­li­ge tys­ker mu­lig­het til å nyte et sjø­crui­se, noe som tid­li­ge­re var for­be­holdt de al­ler ri­kes­te. I 1937, sam­me år som Gust­loff ble bygd og ennå ikke var satt i drift, ar­ran­ger­te KdFs flå­te på ni skip 146 tu­rer med mer enn 130 000 pas­sa­sje­rer til alt fra Øs­ter­sjø­en til Ma­dei­ra.

Pri­sen var selv­sagt sub­si­di­ert og gjor­de at alle had­de råd. For 59 RM fikk man en fem­da­gers tur til de nors­ke fjor­de­ne, og for 63 RM fikk de en uke i Middelhavet. Pri­sen for en 12-da­gers tur rundt Ita­lia var 150 RM og en tou­kers rei­se til Lis­boa og Ma­dei­ra kos­tet 155 RM. Gjen­nom­snitts­løn­na var på 30 RM per uke, så det er lett å for­stå hvor enormt po­pu­læ­re dis­se tu­re­ne var.

Na­tur­lig­vis var det en hake ved det hele. In­dok­tri­ne­ring og propaganda lå ald­ri langt un­der over­fla­ten på et KdF-crui­se. Rei­se­le­de­ren var også nazi-pro­pa­gan­dist, og den dag­li­ge ori­en­te­rin­gen var gjen­nom­sy­ret av po­li­tis­ke bud­skap. Reise­må­le­ne ble også nøye ut­valgt, en­ten til «venn­li­ge» land, som Spa­nia og Ita­lia, el­ler Li­bya og Ma­rok­ko som ikke kun­ne svek­ke Tysk­lands fø­lel­se av arisk over­le­gen­het. Selv ski­pe­nes høyt­ta­ler­an­legg ble brukt til å kring­kas­te pa­trio­tisk mu­sikk el­ler ta­ler fra parti­top­pe­ne. Hvis det var noen som ikke umid­del­bart lot seg blen­de av slik for­fø­rel­se, had­de alle skip en grup­pe si­vil­kled­de menn fra Ges­ta­po om­bord, og de rap­por­ter­te alle «for­se­el­ser».

Bort­sett fra be­kym­rin­ger rundt «gen­tri­fi­se­ring» av det som skul­le være et crui­se for tys­ke ar­bei­de­re – det var en del mid­del- og over­klas­se blant Gust­loffs pas­sa­sje­rer – var KdF-flå­ten en enorm suk­sess. Etter­spør­se­len ble raskt så stor at søs­ter­ski­pet Ro­bert Ley ble satt i drift i 1939, like før mør­ke sky­er igjen sam­let seg over Euro­pa.

Sent i au­gust det året ble Wil­helm Gust­loff kort av­skå­ret av en de­stroy­er fra den bri­tis­ke ma­ri­nen på vei hjem fra de nors­ke fjor­de­ne – et tegn på den økte spen­nin­gen. Noen da­ger se­ne­re ble ski­pet om­dis­po­nert til syke­hus­skip og lagt til kai. Da­ge­ne som cruise­skip var over. Iføl­ge KdFs egen sta­ti­stikk had­de mer enn 75 000 pas­sa­sje­rer reist med ski­pet, en ti­del av or­ga­ni­sa­sjo­nens sam­le­de med­lems­tall. Vi kan gå ut fra at det tys­ke fol­ket had­de blitt for­ført etter alle kuns­tens reg­ler.

Fe­rie­in­dok­tri­ne­ring

Selv­sagt lå det bru­talt po­li­tis­ke bak­tan­ker bak KdFs ak­ti­vi­te­ter – både til lands og til vanns. Bort­sett fra et to­ta­li­tært øns­ke om å in­fil­tre­re og kon­trol­le­re alle si­der ved en­kelt­per­soners liv, var til­bu­det fra KdF et rått for­søk på å un­der­gra­ve fol­kets tra­di­sjo­nel­le lo­ja­li­tet til so­sia­lis­men. Et pro­pa­ganda­bil­de fra 1938 opp­sum­mer­te det­te. Un­der et bil­de av ar­bei­de­re som slap­pet av på sol­dek­ket på Gust­loff sto teks­ten: «Marx­is­men bare snak­ker om det, men na­sjo­nal­so­sialsi­men opp­fyl­ler ar­bei­de­rens størs­te øns­ke: en år­lig, sorg­løs fe­rie der man kan slap­pe av og kose seg.»

I til­legg var det også en vik­tig øko­no­misk fak­tor, si­den fost­ring av ut­hvil­te og mo­ti­ver­te ar­bei­de­re før­te til høy­ere pro­duk­ti­vi­tet. «Vi sen­der ikke våre ar­bei­de­re på fe­rie på cruise­skip, el­ler byg­ger enor­me fe­rie­an­legg til dem ved sjø­en bare for syns skyld,» sto det i en rap­port fra KdF. «Vi gjør det kun for å opp­rett­hol­de og styr­ke ar­beids­po­ten­sia­let for hver en­kelt, og sør­ge for at de kom­mer til­ba­ke til ar­bei­det

«Selv om det var den størs­te ma­ri­ti­me ka­ta­stro­fen i mo­der­ne his­to­rie, med over 9000 døde, ble det så­vidt re­gist­rert midt i blod­ba­det mot slut­ten av and­re ver­dens­krig.»

med for­ny­et fo­kus.»

Hit­lers hold­ning til KdF var li­ke­vel mer ky­nisk. Han gjor­de det klart for en av sine mi­nis­te­re i 1934 at et vik­tig mo­tiv bak pro­gram­met var å sik­re at tys­ke ar­bei­de­re var mi­li­ta­ri­ser­te og fo­ku­ser­te og kla­re for alle sce­na­ri­er – også krig. «Sørg for at fol­ket har gode ner­ver, for det er bare da vi kan dri­ve po­li­tikk.» «Dri­ve po­li­tikk» var en av Hit­lers fa­vo­ritteu­fe­mis­mer.

Wil­helm Gust­loff var ald­ri bare et van­lig cruise­skip: det var også et sym­bol. Ski­pet sank i 1945, på sam­me dato som Hit­ler kom til mak­ten 12 år tid­li­ge­re, og ble med det et sym­bol på den blo­di­ge un­der­gan­gen Tysk­land snart skul­le opp­le­ve. Selv om det var den størs­te ma­ri­ti­me ka­ta­stro­fen i mo­der­ne his­to­rie, med over 9000 døde, ble det så­vidt re­gist­rert midt i blod­ba­det mot slut­ten av and­re ver­dens­krig.

Det lig­ger også en dy­pe­re sym­bo­likk her. Vi fo­ku­se­rer ofte på na­zis­te­nes for­føl­gel­ser og folke­mord, mens vi glem­mer at Wil­helm Gust­loff for en hel del tys­ke­re var sel­ve sym­bo­let på den ly­sen­de frem­ti­den som Det tred­je ri­ket skul­le til­by dem – en ver­den med sto­re mu­lig­he­ter, sam­hold og mo­der­ni­tet. Ski­pet var en vik­tig del av na­zis­te­nes for­fø­ren­de pla­ner, og en vik­tig på­min­nel­se for kom­men­de ge­ne­ra­sjo­ner at NaziTyskland ikke bare var bygd på trus­ler.

Sam­holdOm­bord i ski­pet Wil­helm Gust­loff ca.1939. En rek­ke med­lem­mer av na­zis­te­nes om­fat­ten­de KdF­pro­gram, som sub­si­di­er­te fri­tids­ak­ti­vi­te­ter som skul­le frem­me et nytt «na­sjo­nal­fel­les­skap».

Wil­helm Gust­loff, her i 1938, inn­gikk i en flå­te som skul­le skul­le gi alle tys­ke ar­bei­de­re i Det tred­je ri­ket en fe­rie.

Svømme­bas­sen­get in­ne i Gust­loffs søs­ter­skip, KdF-far­tøy­et Ro­bert Ley, i 1939. Fe­rie­gjes­ter på Tem­pel­hof-fly­plas­sen i Ber­lin på vei til Bay­ern for å stå påski, rundt 1935.

«Kraft durch Freu­de» (KdF, Styr­ke gjen­nom gle­de) står det påden­ne pro­pa­ganda­pla­ka­ten fra 1938, som re­kla­me­rer for Hit­lers fe­rie­pro­sjekt.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.