Hit­lers fi­lo­so­fer

BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland - - Innhold -

Yvon­ne Sher­ratt for­kla­rer hvor­dan tys­ke aka­de­mi­ke­re falt for na­zis­te­nes ideo­lo­gi.

Man­ge av Tysk­lands størs­te be­ga­vel­ser tok ald­ri av­stand fra na­zis­tideo­lo­gi­en, og var en­tu­si­as­tis­ke støtte­spil­le­re for Det tred­je ri­ket, av­slø­rer Yvon­ne Sher­ratt.

Sto­re be­ga­vel­ser mø­tes

Aka­de­mi­ker­ne mø­ter na­zist­re­gje­rin­gen for å sig­ne­re «Leip­zig-opp­ro­pet» i no­vem­ber 1933. Opp­ro­pet støt­tet Hit­ler, ett­parti­sta­ten og ut­mel­del­sen fra Folke­for­bun­det. På sig­ne­rin­gen var fi­lo­so­fen Mar­tin Hei­deg­ger (mar­kert med kryss) og 900 and­re aka­de­mi­ke­re eni­ge om at «den na­sjo­nal­so­sia­lis­tis­ke re­vo­lu­sjo­nen ikke bare er over­ta­kel­se av makt som sta­ten al­le­re­de har: re­vo­lu­sjo­nen med­fø­rer to­tal om­dan­nel­se av vår tys­ke ek­sis­tens». Opp­ro­pet av­slut­tes med «Heil Hit­ler».

Iti­åre­ne som har gått si­den Hit­ler be­gikk selv­mord i en bun­ker i Ber­lin, er det ikke noe om­rå­de i det tys­ke sam­fun­net som har be­holdt et plett­fritt ryk­te: for­ret­nings­menn, vi­ten­skaps­menn og le­ger har alle vist seg å ha styr­ket Førerens makt. Li­ke­vel er det én grup­pe blant dis­se som vir­ke­lig had­de både nok in­tel­lek­tu­ell inn­sikt og mo­ralsk ka­rak­ter til å gjø­re mot­stand mot Hit­ler: fi­lo­so­fe­ne. Fi­lo­so­fifa­get har tross alt sitt ut­spring i mo­ral­lære og etikk.

Før 1933 fan­tes det hundre­vis av jø­dis­ke aka­de­mi­ke­re, også fi­lo­so­fer, ved uni­ver­si­te­te­ne over hele Tysk­land. Det året Hit­ler ble kans­ler, ble mer enn 1600 vi­ten­skaps­menn spar­ket fra job­be­ne sine, de fles­te av dem jø­der. Blant dem var inn­fly­tel­ses­rike fi­lo­so­fer som Ed­mund Hus­serl og Karl Jas­pers (som had­de jø­disk kone). I kjøl­van­net av den­ne ut­rens­kin­gen fin­nes det nes­ten in­gen tegn til mot­stand fra «aris­ke» fi­lo­so­fer – in­gen brev, ak­sjo­ner el­ler pro­tes­ter. En kom­men­ta­tor sa det slik: «Still­he­ten var øre­dø­ven­de.»

Ut­stø­tin­gen av så man­ge jø­der før­te til et be­ty­de­lig an­tall le­di­ge stil­lin­ger, og kra­ve­ne for å fyl­le dis­se stil­lin­ge­ne ble kraf­tig sen­ket. De gjen­væ­ren­de fi­lo­so­fe­ne grep raskt mu­lig­he­ten.

Al­fred Bäum­ler var en rå tol­ker av kul­tu­sen rundt 1800-talls­fi­lo­so­fen Frie­drich Nietz­sche. Han kom fra det sto­re in­tet og steg raskt og dra­ma­tisk til be­røm­mel­se på grunn av sitt en­ga­sje­ment for na­sjo­nal­so­sia­lis­men. I 1933 ble han for­frem­met til pro­fes­sor i fi­lo­so­fi ved Tysk­lands pre­sti­sje­uni­ver­si­tet i Ber­lin, og på­tok seg å un­der­vi­se hele na­zist­par­ti­et i men­tal tre­ning. Bäum­lers kol­le­ga Ernst Krieck, som var med­lem av det na­sjo­nal­so­sia­lis­tis­ke par­ti­et, ha­tet pa­si­fis­tis­ke og de­mo­kra­tis­ke idé­er. Han ble be­satt av ut­slet­tel­sen av jø­disk på­virk­ning og ble be­løn­net med en stil­ling ved uni­ver­si­te­tet i Hei­del­berg, der han spio­ner­te på kol­le­ga­ene, ar­bei­det for sik­ker­hets­tje­nes­ten og var med på å dri­ve fle­re na­zis­tis­ke in­sti­tu­sjo­ner.

Kar­rie­re­frem­gang

Snart var det man­ge fle­re nazi­sym­pa­ti­sø­rer som ble for­frem­met til pro­fes­so­rer og rek­to­rer. Blant dem var Ernst Berg­mann ved uni­ver­si­te­tet i Leip­zig, Max Hilde­bert Bo­eh­me ved uni­ver­si­te­tet i Je­na, Hans Al­fred Grun­sky og Ot­to Höfler ved uni­ver­si­te­tet i Mün­chen, Wal­ter Schul­zeSöl­de ved uni­ver­si­te­tet i Inns­bruck og Hans Hey­se rek­tor ved uni­ver­si­te­tet i Kö­nigs­berg.

Dis­se men­ne­ne var bare noen få av NaziTysk­lands fi­lo­so­fis­ke kol­la­bo­ra­tø­rer, og re­pre­sen­ter­te nep­pe kre­men av na­sjo­nens ten­ke­re. Hvis du trod­de at de enda stør­re ta­len­te­ne ytte mer mot­stand, så tar du imid­ler­tid feil.

Et av Tysk­lands ly­ses­te ho­der til­hør­te pro­fes­sor Mar­tin Hei­deg­ger, for­fat­ter av den til­jub­le­de bo­ken Væ­ren og tid fra 1927. I 1933 ble han spurt om hvor­dan en ukul­ti­vert mann som Hit­ler kun­ne sty­re Tysk­land. Hei­deg­ger svar­te da mun­tert: «Kul­tur er uvik­tig. Se på de fan­tas­tis­ke hen­de­ne hans!»

Da Hei­deg­ger ble ut­nevnt til rek­tor ved uni­ver­si­te­tet i Frei­burg i 1933, sto teks­ten til Det na­sjo­nal­so­sia­lis­tis­ke par­ti­ets kamp­s­ang «Horst-Wes­sel» i pro­gram­met fra inn­set­tel­sen. Han er­klær­te: «Fø­re­ren selv, og han ale­ne, er den tys­ke rea­li­te­ten, nå­ti­den og frem­ti­den, og dets lo­ver ... Heil Hit­ler.»

Carl Sch­mitt var en be­ga­vet retts­fi­lo­sof som var født i 1888. Han ble med­lem av par­ti­et i mai 1933 og be­gyn­te å høs­te fruk­te­ne av sam­ar­bei­det nes­ten umid­del­bart. Han ble ut­nevnt til råds­med­lem i del­sta­ten Preus­sen og ble styre­le­der for uni­ver­si­te­tet i Ber­lin.

I 1933 ble han spurt om hvor­dan en ukul­ti­vert mann som Hit­ler kun­ne sty­re Tysk­land

Et­nisk ære

Sch­mitt bruk­te sitt enor­me in­tel­lek­tu­el­le ta­lent til å trek­ke opp lin­je­ne i et retts­sys­tem som la grunn­la­get for et full­sten­dig auto­ri­tært re­gi­me. De­ret­ter lov­pris­te han de na­zis­tis­ke le­der­nes krav om «sunn dje­vel­ut­dri­vel­se » og øns­ket velkommen «det ekte sla­get mel­lom jø­de­nes gru­som­het og ufor­sik­tig­het, og tys­ker­nes et­nis­ke ære». Sch­mitt for­døm­te «den fø­lel­ses­styr­te anti­se­mit­tis­men som ikke klar­te å full­fø­re opp­ga­ven med å ut­ryd­de jø­disk på­virk­ning». Han si­ter­te Mein Kampf: «Når jeg for­sva­rer meg selv mot jø­den ... gjør jeg Her­rens ar­beid.»

Hit­lers fi­lo­so­fer nøt sin fram­gang, og var med på ar­bei­det med å etab­le­re et reis­verk

for en «na­zi­fi­lo­so­fi». På lik lin­je med Hei­deg­ger til­ba de Fø­re­ren. Hans Hey­se var for ek­sem­pel en for­kjem­per for to­tal un­der­kas­tel­se: «Det nye tys­ke uni­ver­si­te­tet har kun én lov ... å tje­ne in­ten­sjo­ne­ne og må­le­ne til det tys­ke fol­kets fø­rer.»

Man­ge, som Sch­mitt, gikk også til an­grep på jø­de­ne. Dr. Hans Al­fred Grun­sky og Max Wundt, pro­fes­sor i fi­lo­so­fi ved uni­ver­si­te­tet i Tü­bin­gen, ble pro­duk­ti­ve for­fat­te­re av anti­se­mit­tis­ke teori­er, mens Al­fred Bäum­ler tok fø­rin­gen med bren­nin­gen av ho­ved­sak­lig jø­disk lit­te­ra­tur i mai 1933. Gjen­nom hele 1930-tal­let vir­ker det som det ikke fan­tes én enes­te fi­lo­sof ved tys­ke uni­ver­si­te­ter – hver­ken mid­del­må­di­ge el­ler be­ga­vet – som gjor­de noe an­net enn å gi sin til­slut­ning til Hit­ler.

Tid­lig på 1940-tal­let be­stem­te imid­ler­tid Kurt Hu­ber, pro­fes­sor i fi­lo­so­fi ved uni­ver­si­te­tet i Mün­chen, seg for å kjem­pe mot den­ne ut­vik­lin­gen. Hu­ber var en kon­ser­va­tiv na­sjo­na­list som var ra­sen­de over den me­nings­løse slø­sin­gen med liv i sla­get ved Sta­lin­grad, i til­legg til Det tred­je ri­kets sta­dig øken­de bru­ta­li­tet. Der­for ble han med­lem av en hem­me­lig mot­stands­grup­pe kalt Die Weis­se Ro­se (Den hvi­te ro­se). Hu­ber skrev bro­sjy­rer der han an­mo­det det tys­ke fol­ket om å ta til for­nuft og gjø­re mot­stand mot Hit­ler. Dess­ver­re end­te det tra­gisk da han ble ar­res­tert, stilt for ret­ten og hen­ret­tet i 1943.

Hu­bers skjeb­ne vis­te at det var far­lig å gjø­re mot­stand mot Hit­ler etter 1940. Men

hvor­for sam­ar­bei­det de fles­te fi­lo­so­fe­ne på 1930-tal­let, før re­pre­sa­lie­ne star­tet?

Når vi går gjen­nom mo­ti­ve­ne de­res vir­ker det som om noen bare inn­ret­tet seg etter en norm. And­re var op­port­u­nis­tis­ke og kan­skje til og med mis­un­ne­li­ge på sine lær­de tysk-jø­dis­ke kol­le­ga­er, og grep iv­rig alle mu­lig­he­ter som bød seg. And­re igjen had­de ideo­lo­gis­ke mo­ti­ver – Bäum­ler og Krieck var for ek­sem­pel med­lem­mer av nazi­par­ti­et og bare ven­tet på at Hit­ler skul­le kom­me til mak­ten.

Uan­sett mo­tiv så er en ting sik­kert: Hand­lin­ge­ne til dis­se fi­lo­so­fe­ne had­de enorm gjen­klang. I Tysk­land var fi­lo­so­fi­en iko­nisk – den had­de en høy stjer­ne i na­sjo­nens kul­tur­arv, litt som konge­fa­mi­li­en for nord­men­ne­ne. Fi­lo­so­fe­ne var kjen­di­ser. Hva de gjor­de, hvor­dan de opp­før­te seg og idé­ene de fron­tet had­de stor inn­fly­tel­se på den tys­ke folke­me­nin­gen. At de sam­ar­bei­det med re­gi­met var et tegn på le­gi­ti­mi­tet, en ty­de­lig til­slut­ning til et umo­ralsk re­gi­me.

Etter Det tred­je ri­kets fall i 1945, prøv­de de

al­li­er­te å ren­se de tys­ke uni­ver­si­te­te­ne for na­zis­me. De lyk­tes ikke, og tid­li­ge­re na­zis­ter do­mi­ner­te fle­re fa­kul­te­ter.

I mel­lom­ti­den steg Carl Sch­mitt, som ald­ri gikk til­ba­ke på sitt syn, og Mar­tin

Hei­deg­ger, som ald­ri be­kla­get at han støt­tet Hit­ler, på den in­ter­na­sjo­na­le stjerne­him­me­len. Hei­deg­ger ble utro­lig nok hyl­let som 1900-tal­lets størs­te fi­lo­sof, mens det ble sagt at «Carl Sch­mitt var be­rømt, og mu­li­gens den mest de­bat­ter­te tys­ke retts­fi­lo­so­fen på 1900-tal­let».

I dag er Kurt Hu­ber glemt, mens Hei­deg­ger og Sch­mitts idé­er frem­de­les blir hyl­let av noen av de mest pre­sti­sje­tun­ge in­sti­tu­sjo­ne­ne i den vest­li­ge ver­den.

Kurt Hu­ber, fi­lo­sof og med­lem av mot­stands­grup­pen Die Weis­se Ro­se (til venst­re), sam­men med en kol­le­ga.Ar­rest­ord­ren for Kurt Hu­ber. Aka­de­mi­ke­ren ved uni­ver­si­te­tet i Mün­chen ble hen­ret­tet i 1943 etter å ha skre­vet bro­sjy­rer der han opp­ford­ret det tys­kefol­ket til å rei­se seg mot Hit­ler.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.