Kvin­ne­ne som fød­te for Hit­ler

BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland - - Innhold -

Gi­les Mil­ton be­skri­ver Le­bens­born-pro­gram­met som skul­le avle frem «ren­ra­se­de» barn.

Det tred­je ri­kets idé om å ska­pe en over­le­gen rase nåd­de sitt bunn­punkt med Le­bens­born– pro­gram­met som skul­le avle el­ler kid­nap­pe «ren­ra­se­de» baby­er for na­zis­te­ne. Gi­les Mil­ton for­tel­ler den van­vit­ti­ge his­to­ri­en.

Like etter krigs­ut­brud­det føl­te den unge Hannelo­re Schott­gen et stikk av spen­ning da hun fikk vite at de skul­le få be­søk av en spe­si­ell gjest på sko­len sin. Det var en dame fra kvinne­unio­nen som skul­le snak­ke til klas­sen hen­nes, og det lå an til å bli et vel­kom­ment av­brekk fra da­gens time­plan.

Det enes­te som fikk Hannelo­re til å stus­se var te­ma­et. Kvin­nen skul­le snak­ke om Le­bens­born, noe hun ald­ri had­de hørt om før. Fa­mi­li­en Schott­gen bod­de i Pforz­heim sør i Tysk­land – en små­by med man­ge kon­ser­va­ti­ve inn­byg­ge­re og et strengt mo­ral­syn. Lands­by­boer­ne had­de møtt opp i hope­tall da Hit­ler be­søk­te byen i 1933, og den unge Hannelo­re had­de vært raskt ute med å mel­de seg inn i Bund De­ut­scher

Mä­del (BDM, den kvin­ne­li­ge mot­par­ten til Hit­ler­ju­gend), ak­ku­rat som man­ge av venn­in­ne­ne hen­nes.

Til tross for en­tu­si­as­men for det nye Tysk­land, ble hun og klasse­ka­me­ra­te­ne dypt sjok­kert da de hør­te hva re­pre­sen­tan­ten fra kvinne­unio­nen had­de å for­tel­le.

Hun snak­ket vir­ke­lig om Le­bens­born el­ler «Livs­kil­den» – en SS-le­det or­ga­ni­sa­sjon som ble etab­lert i 1935 av Hein­rich Him­mler, Reichs­füh­rer i SS. Ho­ved­for­må­let var å avle «ren­ra­se­de» barn.

En full­kom­men rase

Tan­ken var å pare aris­ke menn og kvin­ner i håp om at de skul­le pro­du­se­re blå­øyde, blon­de baby­er. Bar­na skul­le helt fra fød­se­len opp­fost­res i egne in­dok­tri­ne­rings­sko­ler. Hvis alt gikk etter pla­nen skul­le de bli lo­ja­le tilhengere av nazi­re­gi­met. De kun­ne til og med bli den førs­te ge­ne­ra­sjo­nen i en frem­ti­dig over­le­gen rase.

Jen­te­ne lyt­tet skrekk­slag­ne til det kvin­nen had­de å si. Hun for­tal­te at hvis de fri­vil­lig ble gra­vi­de og «fød­te et barn for Fø­re­ren», så vil­le de bli over­øst med luk­sus og få bo gra­tis i et luk­sus­slott.

Be­sø­ket før­te til en hef­tig de­batt blant Hannelo­re og klasse­ka­me­ra­te­ne. Noen men­te det var umo­ralsk å føde et barn som skul­le skil­les fra for­eld­re­ne ved fød­se­len. And­re men­te at kri­gen krev­de vis­se ofre. Alle var dypt for­vir­ret. I fle­re år had­de de blitt opp­dradd til å leve mo­ralsk rik­ti­ge liv gjen­nom BDM: pro­pa­ganda­pla­ka­te­ne vis­te dy­di­ge tys­ke mød­re (med blon­de flet­ter) om­rin­get av lyk­ke­li­ge barn. Nå ble de opp­ford­ret til å føde barn uten­for ek­te­skap. Til slutt var det en av Hannelo­res venn­in­ner som snak­ket for dem alle: «Når alt kom­mer til alt må vi ta vare på men­neske­ver­det,» sa hun.

Hannelo­re Schott­gen var enig. Hun kun­ne ikke for­stå at noen kun­ne mel­de seg på et så vann­vit­tig pro­gram. Li­ke­vel var det man­ge kom­men­de mød­re som fak­tisk ble med i Le­bens­born i må­ne­de­ne etter at det førs­te føde­hjem­met åp­net i 1936.

Insti­tu­sjo­nen Heim Hoch­land lå i lands­byen Stein­höring i nær­he­ten av Mün­chen, og skul­le bli en mo­dell for man­ge fle­re: 12 i Tysk­land og Øs­ter­rike, ni i Nor­ge og en hånd­full i Bel­gia, Ne­der­land, Frank­ri­ke, Lux­em­burg og Dan­mark. Dis­se hjem­me­ne sør­get for et trygt mil­jø der kvin­ne­ne kun­ne bli gra­vi­de med ut­valg­te SS-of­fi­se­rer. I til­legg til­bød de hjelp til kvin­ner som had­de blitt gra­vi­de ved et uhell. Den­ne hjel­pen ble all­tid gitt un­der den for­ut­set­ning at beg­ge for­eld­re­ne var klas­si­fi­sert som «rase­mes­sig ver­di­ful­le».

Le­bens­born var så hem­me­lig at det var få kvin­ner som noen­sin­ne inn­røm­met at de had­de vært med på det. Men en ung, tysk

Tan­ken var å pare aris­ke menn og kvin­ner i håp om at de skul­le pro­du­se­re blå­øyde, blon­de baby­er.

Barn som var stjå­let el­ler født i den «over­leg­ne ra­sens» navn gjen­nom­går hud­ble­king for å se mer aris­ke ut i 1941.

mor, Hilde­gard Trutz, gikk med på å bli in­ter­vju­et ikke len­ge etter kri­gen. Hen­nes his­to­rie kas­ter et fa­sci­ne­ren­de lys over den kon­tro­ver­si­el­le insti­tu­sjo­nen.

Den unge Hilde­gard Trutz had­de vært en lo­jal til­hen­ger av na­zis­men helt si­den Hit­ler kom til mak­ten. Ak­ku­rat som Hannelo­re Schott­gen els­ket hun de ukent­li­ge mø­te­ne i BDM. «Jeg var gal etter Adolf Hit­ler og vårt nye, for­bed­re­de Tysk­land,» for­tal­te hun.

Trutz ble raskt en gal­lions­fi­gur for sin lo­ka­le or­ga­ni­sa­sjon, del­vis på grunn av hen­nes ger­mans­ke, blon­de hår og blå øyne. «Jeg var det per­fek­te ek­sem­pe­let på den nor­dis­ke kvin­nen,» for­tal­te hun. «I til­legg til de lan­ge bei­na og den lan­ge over­krop­pen, had­de jeg bre­de hof­ter og bek­ken som var skapt for barne­føds­ler.»

Hun var usik­ker på hva hun skul­le gjø­re da hun var fer­dig med sko­len i 1936, og små­pra­tet med en le­der fra for­bun­det. «Hvis du ikke vet hva du skal gjø­re, hvor­for ikke gi Fø­re­ren et barn? Det Tysk­land tren­ger mer enn noe an­net er en rase­mes­sig ver­di­full be­folk­ning.»

Kvin­nen for­klar­te at hun måt­te gjen­nom­gå medi­sins­ke tes­ter, i til­legg vil­le de sjek­ke bak­grun­nen hen­nes. Det var vik­tig at hun ikke had­de jø­disk blod i åre­ne. Når hun fikk klar­sig­nal kun­ne hun vel­ge en avls­part­ner fra en grup­pe SS-of­fi­se­rer.

Trutz lyt­tet med øken­de iver. «Det hø­res fan­tas­tisk ut,» sa hun, og meld­te seg på umid­del­bart. Hun var klar over at for­eld­re­ne vil­le pro­te­ste­re, og for­tal­te dem at hun skul­le på en in­ter­nat­sko­le for å lære om na­sjo­nal­so­sia­lis­men.

Valg av «rene» part­ne­re

Hun ble tatt med til et slott i Bay­ern der 40 and­re kvin­ner bod­de un­der fals­ke navn. «Alt du treng­te var et be­vis på arisk opp­hav så langt til­ba­ke som olde­for­eld­re­ne dine.»

Sel­ve slot­tet var svært luk­su­riøst, med sports­fa­si­li­te­ter, mu­sikk­rom og kino. «En pro­fes­sor og høyt­stå­en­de SS-lege had­de an­sva­ret for alt sam­men. Han un­der­søk­te hver og en grun­dig med det sam­me vi an­kom. Vi måt­te skri­ve un­der på en ju­ri­disk er­klæ­ring om at det ikke fan­tes ar­ve­li­ge syk­dom­mer, al­ko­ho­li­ke­re el­ler sinnsyk­dom i fa­mi­li­en.»

Pro­fes­so­ren fikk også jen­te­ne til å sig­ne­re et do­ku­ment der de ga av­kall på alle krav til sine ny­fød­te baby­er. Bar­na skul­le opp­dras i spe­sial­in­sti­tu­sjo­ner som skul­le in­dok­tri­ne­re dem med en ab­so­lutt lo­ja­li­tet til na­zis­t­idea­let.

Etter inn­skri­vin­gen ble de in­tro­du­sert for SS-of­fi­se­re­ne. «De var høye og kraf­ti­ge alle sam­men, med blå øyne og blondt hår,» hus­ker Trutz. De had­de bli-kjent-kvel­der og ak­ti­vi­te­ter og so­si­alt sam­vær på slot­tet.

«Vi fikk om­trent en uke på å vel­ge den man­nen vi lik­te, og fikk be­skjed om å pas­se på at hår og øyne stem­te nøy­ak­tig over­ens med våre,» for­tal­te Trutz. Jen­te­ne fikk ikke vite nav­ne­ne til noen av men­ne­ne: ano­ny­mi­tet var en vik­tig del av Le­bens­born.

«Når vi had­de tatt et valg måt­te vi ven­te til den tien­de da­gen etter star­ten på vår sis­te men­strua­sjon.» Alle jen­te­ne gikk gjen­nom en sis­te undersøkelse før de fikk be­skjed om å lig­ge med den ut­valg­te SS-of­fi­se­ren den nat­ten. Trutz var spent på både den sek­su­el­le ak­ti­vi­te­ten og det fak­tum at hun gjor­de det for Fø­re­ren. Både hun og part­ne­ren «trod­de fullt og helt på be­tyd­nin­gen av det vi gjor­de.» Of­fi­se­ren lå med Trutz tre kvel­der den førs­te uken. De and­re kvel­de­ne lå han med and­re jen­ter på slot­tet.

Trutz ble gra­vid nes­ten umid­del­bart, og hun ble godt iva­re­tatt un­der svan­ger­ska­pet. Men sel­ve fød­se­len var eks­tremt smerte­full,

Man an­tar at 17 500 baby­er ble av­let i de ti åre­ne pro­gram­met var­te.

«for in­gen god tys­ker vil­le vel ten­ke tan­ken på smerte­stil­len­de hjelpe­mid­ler, slik de had­de i for­der­ve­de, vest­li­ge de­mo­kra­ti­er».

Hun had­de bar­net til av­ven­ning i to uker, de­ret­ter ble han tatt fra hen­ne og sendt til et eget SS-hjem. Hun så ham ald­ri igjen. Og hun så hel­ler ald­ri barne­fa­ren igjen.

I de kom­men­de åre­ne var Hilde­gard Trutz fris­tet til å føde fle­re barn, men hun ble etter hvert for­els­ket og gif­tet seg med en tysk of­fi­ser. Da hun for­tal­te om sin del­ta­kel­se i Le­bens­born, ble hun «gans­ke over­ras­ket over at han ikke var så be­geist­ret som han kan­skje bur­de vært». Men han kri­ti­ser­te hen­ne ikke åpen­lyst, «han for­sto at jeg had­de gjort min plikt over­for Fø­re­ren».

Eks­klu­der­te barn

Le­de­ren for Le­bens­born- pro­gram­met, Hein­rich Him­mler, inn­tok en ak­tiv rol­le i ut­vik­lin­gen og ut­vi­del­sen gjen­nom de førs­te krigs­åre­ne. Han slo seg imid­ler­tid ikke til ro med å dri­ve avls­hjem, så han send­te ut sine SS-of­fi­se­rer for å gjen­nom­søke det ok­ku­per­te Øst-Euro­pa etter arisk ut­se­en­de barn – de med blondt hår og blå øyne.

Dis­se bar­na ble kid­nap­pet fra for­eld­re­ne og sendt til Tysk­land, der de ble fost­ret opp av god­kjen­te nazi­for­eld­re. Når de ble ten­åri­ger ble de plas­sert på tys­ke in­ter­nat­sko­ler og opp­lært til å bli lo­ja­le tje­ne­re av Det tred­je ri­ket.

«Det er vår plikt å ta med oss bar­na for å fjer­ne dem fra mil­jø­et sitt,» for­tal­te

Him­mler. «En­ten vin­ner vi over det gode blo­det vi kan bruke selv og gi det en plass i vårt folk, el­ler så øde­leg­ger vi det blo­det.»

Det er vans­ke­lig å vite nøy­ak­tig an­tall, men man an­slår at rundt 17 500 baby­er ble av­let i de ti åre­ne pro­gram­met var­te, pri­mært i Tysk­land og Nor­ge.

Et for­sik­tig es­ti­mat går ut på at yt­ter­li­ge­re 250 000 ble kid­nap­pet i Øst-Euro­pa. Man­ge av bar­na ble adop­tert bort etter kri­gen, men da var all do­ku­men­ta­sjon rundt fød­se­len de­res ma­ku­lert. Hilde­gard Trutz fikk ald­ri vite hva som skjed­de med hen­nes sønn, og hans skjeb­ne er et mys­te­ri­um. I lik­het med så man­ge Le­bens­born- barn ble han nes­ten ga­ran­tert fros­set ut i et­ter­krigs­ti­dens Tysk­land. Hans fød­sel og opp­vekst var en skam­plett som ald­ri helt kun­ne ut­slet­tes.

Den dag i dag er det de fær­res­te som har klart å fin­ne ut den mør­ke sann­he­ten om sin unn­fan­gel­se og fød­sel. Det er bare de sis­te åre­ne at noen få Le­bens­born- barn har be­gynt å snak­ke åpent om barn­dom­men. De de­ler his­to­ri­er og prø­ver å fin­ne for­eld­re­nes iden­ti­tet. De har star­tet en or­ga­ni­sa­sjon kalt Spor av liv. En av de som er in­volvert er Gisela Hei­den­reich, og hun re­flek­te­rer over hvor­for det er vik­tig for dem å si fra: «Jeg blir kvalm av hvor­dan da­gens unge hø­rer på nazi­his­to­ri­en med slik utro­lig dis­tan­se,» sier hun. «Det er vår plikt å for­tel­le his­to­rie­ne våre.»

Men den tra­gis­ke sann­he­ten er at det er alt­for få som har his­to­ri­er de kan for­tel­le.

Tys­ke kvin­ner hol­der baby­er med an­tatt rene, aris­ke aner, født un­der Le­bens­born, na­zis­te­nes avls­pro­gram som ble etab­lert av Hein­rich Him­mler i 1935.

En polsk jen­te får målt sin «rase­ver­di» i 1943. Tu­sen­vis av uten­lands­ke barn ble kid­nap­pet un­der Le­bens­born.

Baby­er som er født på et Le­bens­born- hjem.

Retts­sa­ken mot In­ge Vier­metz, en av de som had­de an­sva­ret for å bort­føre barn og «ty­ski­fi­se­re» dem un­der Le­bens­born- pro­gram­met.

En pla­kat fra 1938 for Bund De­ut­scher Mä­del (BMD, For­bun­det for tys­ke pi­ker), en or­ga­ni­sa­sjon som re­kla­mer­te for avls­pro­sjek­tet over­for tys­ke jen­ter.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.