Adolf Hit­lers lan­ge skyg­ge

BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland - - Innhold - Av Sir Ian Kershaw

Ian Kershaw prø­ver å løse gå­ten Hit­ler, som frem­de­les fa­sci­ne­rer.

Nazi­le­de­ren var ikke det enes­te mons­te­ret i

det 20. år­hund­re

– så hvor­for fa­sci­ne­rer han oss mer enn alle de

and­re ty­ran­ne­ne?

Adolf Hit­ler har en unik plass i his­to­ri­en. Nes­ten 130 år etter at han ble født i den ves­le, øster­riks­ke byen Brau­nau am Inn 20. april 1889, fort­set­ter na­zist­le­de­ren å kas­te lan­ge skyg­ger over ver­den. Vår lang­va­ri­ge fa­sci­na­sjon for hans per­son­lig­het over­går vår in­ter­es­se for alle and­re dik­ta­to­rer. Hvor­for?

Det mest nær­lig­gen­de sva­ret vir­ker klart: Hit­ler var ho­ved­ar­ki­tek­ten bak den mest øde­leg­gen­de kri­gen og det mest gru­som­me folke­mor­det som ver­den noen­sin­ne har sett. Han er uten tvil den som har på­vir­ket ver­dens­his­to­ri­en i størst grad. Det er også tro­lig ut­gitt fle­re pub­li­ka­sjo­ner om Hit­ler enn om noen an­nen his­to­risk fi­gur – kan­skje bort­sett fra Je­sus.

Hit­lers ho­ved­an­svar for de van­vit­ti­ge gru­som­he­te­ne nazi­re­gi­met sto for, rei­ser selv­sagt et an­net spørs­mål: Hva slags men­nes­ke kun­ne være i stand til slik ufat­te­lig bru­ta­li­tet? Vi vir­ker ikke så opp­tatt av å be­sva­re det­te spørs­må­let når det gjel­der Sta­lin el­ler Mao, to dik­ta­to­rer som også var an­svar­li­ge for mill­lio­ner av døds­fall. Sta­lin el­ler Mao vek­ker hel­ler ikke sam­me fa­sci­na­sjon som de­tal­jer om Hit­lers per­son­lig­het fort­satt gjør.

Den­ne ma­ka­bre fa­sci­na­sjo­nen ble mer åpen­bar for meg etter strøm­men av til­bake­mel­din­ger jeg fikk etter at jeg ga ut de to bin­de­ne i min Hit­ler-bio­gra­fi i 1998 og 2000. I de mest ab­sur­de bre­ve­ne jeg fikk, ble jeg spurt om Hit­ler drakk To­kaji-vin i bryl­lu­pet med Eva Braun, bare ti­mer før de­res fel­les selv­mord i 1945. Jeg er nes­ten sik­ker på at han ikke gjor­de det, men hvil­ken rol­le vil­le det spilt om han gjor­de det?

En an­nen brev­skri­ver an­ty­det at Hit­ler stam­met fra den bri­tis­ke konge­fa­mi­li­en, og hev­det at stør­rel­sen på øre­ne (an­gi­ve­lig) var lik prins Johns, sønn av Ge­org V og dron­ning Ma­ry. Den opp­dik­te­de his­toiren om at Hit­ler be­søk­te Li­ver­pool i 1912 (han gjor­de ikke det) kom­mer sta­dig til over­fla­ten, til tross for for­søk på å ta li­vet av den en gang for alle. Og dra­ma­et i bun­ke­ren i Ber­lin le­ver fort­satt sitt eget liv, og over­går all in­ter­es­se rundt døds­fal­le­ne til noen and­re mo­der­ne ty­ran­ner.

Selv Sta­lin nek­tet å tro at Hit­ler var død (selv om sov­je­ter­ne had­de fått pre­sen­tert en del av et kje­ve­bein, som har vist seg å til­hø­re Hit­ler). Det har skapt et grunn­løst mys­te­ri­um og satt i gang seig­li­ve­de ryk­ter om at Hit­ler og Eva Braun på ufor­klar­lig vis had­de klart å røm­me til Sør-Ame­ri­ka. Jeg fikk utal­li­ge spørs­mål om Hit­lers fy­sis­ke el­ler men­ta­le syk­dom, og uli­ke, spaku­la­ti­ve dia­gno­ser på dis­se. Det ble in­di­rek­te an­ty­det at hvis sli­ke syk­dom­mer kun­ne fast­slås (det kan de ikke), så vil­le det være nok til å for­kla­re ver­dens­krig og folke­mord, og hvis man kun­ne be­vi­se at Hit­ler var gal så kun­ne det for­kla­re hand­lin­ge­ne til mill­lio­ner av til­reg­ne­li­ge en­kelt­per­soner som var iv­ri­ge etter å set­te idé­ene hans ut i li­vet.

Noen av dis­se ek­semp­le­ne er åpen­bart ab­sur­de, men de frem­he­ver hvor eks­trem den ved­va­ren­de fa­sci­na­sjo­nen for Hit­ler er. Det­te gjen­spei­ler del­vis en vink­ling på his­to­ri­en der man gir Hit­ler en slags «ne­ga­tiv stor­het», slik noen tol­ke­re har gjort. Det er selv­sagt noen en­kelt­per­soner – og Hit­ler var de­fi­ni­tivt en av dem – som har spilt en stor, per­son­lig rol­le med å for­me his­to­ri­en, uan­sett om­sten­dig­he­ter og uper­son­li­ge, av­gjø­ren­de fak­to­rer. Den­ne ved­va­ren­de in­ter­es­sen for Hit­ler går mye len­ger enn en or­di­nær in­ter­es­se for his­to­ris­ke skik­kel­ser med stor makt og inn­fly­tel­se.

Det­te stam­mer til en viss grad fra vår sta­di­ge for­und­ring over en be­ret­ning som mang­ler side­styk­ke i mo­der­ne his­to­rie. Her snak­ker vi om en en­kelt­per­son, som de 30 førs­te åre­ne av li­vet sitt var full­sten­dig ukjent. Han var uten ut­dan­nel­se, kva­li­fi­ka­sjo­ner, er­fa­ring med mi­li­tært le­der­skap el­ler fa­mi­lie­for­bin­del­ser. De nes­te 25 åre­ne før hans død klar­te han å bli en skik­kel­se med over­le­gen makt i en av de mest so­fis­ti­ker­te og kul­ti­ver­te na­sjo­ne­ne i ver­den. Han klar­te å kas­te Euro­pa og ver­den ut i en krig som kos­tet mer enn 50 mil­lio­ner men­nes­ker li­vet, han iverk­sat­te et folke­mord som ut­slet­tet 11 mil­lio­ner jø­der uten an­nen be­grun­nel­se enn de­res et­ni­si­tet. De­ret­ter tok han sitt eget liv med fien­den prak­tisk talt på dør­stok­ken. Lan­det hans lå i rui­ner, ok­ku­pert av fien­dens styr­ker, og det Euro­pe­is­ke kon­ti­nen­tet var full­sten­dig øde­lagt.

Vi le­ter etter svar i en en­kelt­per­sons per­son­lig­het som kan for­kla­re uhyr­lig­he­ten i det han gjor­de, hans grep om sto­re de­ler av den tys­ke be­folk­nin­gen, mak­ten han ut­øvde, øde­leg­gel­se­ne han sto bak – men vi kla­rer ikke å fin­ne dem. Vi fin­ner in­gen­ting i den mer­ke­li­ge per­son­lig­he­ten, for ikke å snak­ke om hans mot­by­de­li­ge idé­er, som kan for­kla­re en så full­sten­dig øde­leg­gen­de og unik på­virk­ning på his­to­ri­en. Hit­ler er og blir en gåte.

Det­te skyl­des del­vis at han dyr­ket frem et slags mys­te­ri­um, og han lot seg ikke fo­to­gra­fe­re før i 1923. Hans bi­sar­re, utad­vend­te frem­to­ning had­de sin egen ap­pell i de fi­ne­re sa­lon­ger i Mün­chens over­klas­se på 1920-tal­let. Han var smer­te­lig klar over hvor vik­tig et of­fent­lig ima­ge var, len­ge før det ble en del av den po­li­tis­ke vir­ke­lig­he­ten. Selv om hans mot­stan­de­re gjor­de narr av ham, så var den sær­eg­ne bar­ten ak­ku­rat det – et be­visst ka­rak­te­ris­tisk kjenne­tegn.

På sin vei mot mak­ten, og spe­si­elt etter at han ble Tysk­lands kans­ler i 1933, pyn­tet strøm­men av propaganda på den gåte­ful­le ut­strå­lin­gen. Hans «hoff-fo­to­graf» Hein­rich Hoff­mann pro­du­ser­te en rek­ke best­sel­gen­de bil­led­bø­ker som un­der­byg­get mys­tik­ken. De vil­le vise Hit­ler som en mann av fol­ket, sam­ti­dig som de vis­te frem den geni­a­le, po­li­tis­ke fi­lo­so­fen, høyt til fjells i Al­pe­ne ved land­ste­det nær lans­byen Berch­tes­ga­den i Bay­ern, mens han grub­let over Tysk­lands frem­tid og bar det enor­me an­sva­ret på sine skuld­re.

Hit­ler sør­get selv for at fien­de­ne ikke klar­te å pro­du­se­re ma­te­ria­le som kun­ne ut­ford­re el­ler un­der­gra­ve det opp­kon­stru­er­te bil­det av et he­roisk geni. Ges­ta­po be­slag­la og øde­la alt de kom over som kun­ne re­la­te­res til hans tid­li­ge­re liv. Mye av det vi vet om li­vet i Linz Det­te skyl­des del­vis at han dyr­ket frem et slags mys­te­ri­um, og han lot seg ikke fo­to­gra­fe­re før i 1923. Hans bi­sar­re, utad­vend­te frem­to­ning had­de sin egen ap­pell i de fi­ne­re sa­lon­ger i Mün­chens over­klas­se på 1920-tal­let. Han var smer­te­lig klar over hvor vik­tig et of­fent­lig ima­ge var, len­ge før det ble en del av den po­li­tis­ke vir­ke­lig­he­ten. Selv om hans mot­stan­de­re gjor­de narr av ham, så var den sær­eg­ne bar­ten ak­ku­rat det – et be­visst ka­rak­te­ris­tisk kjenne­tegn.

På sin vei mot mak­ten, og spe­si­elt etter at han ble Tysk­lands kans­ler i 1933, pyn­tet strøm­men av propaganda på den gåte­ful­le ut­strå­lin­gen. Hans «hoff-fo­to­graf» Hein­rich Hoff­mann pro­du­ser­te en rek­ke best­sel­gen­de bil­led­bø­ker som un­der­byg­get mys­tik­ken. De vil­le vise Hit­ler som en mann av fol­ket, sam­ti­dig som de vis­te frem den geni­a­le, po­li­tis­ke fi­lo­so­fen, høyt til fjells i Al­pe­ne ved land­ste­det nær lans­byen Berch­tes­ga­den i Bay­ern, mens han grub­let over Tysk­lands frem­tid og bar det enor­me an­sva­ret på sine skuld­re.

Hit­ler sør­get selv for at fien­de­ne ikke klar­te å pro­du­se­re ma­te­ria­le som kun­ne ut­ford­re el­ler un­der­gra­ve det opp­kon­stru­er­te bil­det av et he­roisk geni. Ges­ta­po be­slag­la og øde­la alt de kom over som kun­ne re­la­te­res til hans tid­li­ge­re liv. Mye av det vi vet om li­vet i Linz og Wi­en før førs­te ver­dens­krig er ba­sert på vink­le­de «bio­gra­fi­er» fra en­kelt­per­soner som kjen­te ham gans­ke godt.

Det fin­nes bare brudd­styk­ker av be­vis som kan be­ly­se den vik­ti­ge pe­rio­den i hans ut­vik­ling: en hånd­full brev som over­lev­de fra førs­te ver­dens­krig, noen få of­fi­si­el­le mi­li­tær­pro­to­kol­ler pluss noen min­ner fra ka­me­ra­ter som ser gjen­nom etterpå­klok­ska­pens bril­ler.Det er knapt noen per­son­li­ge brev el­ler gjen­stan­der fra Hit­ler selv som har over­levd, si­den han be­ord­ret at alt skul­le øde­leg­ges like før sin død. Til og med els­ker­in­nen holdt han hem­me­lig. Før Det tred­je ri­ket gikk i opp­løs­ning var Eva Braun et navn som knapt var kjent for noen uten­for Hit­lers in­ners­te krets. Det­te vi­ser hvor flink han var til å iso­le­re sin pri­va­te sfæ­re fra sin of­fent­li­ge

rol­le – og i en tid før so­sia­le medi­er og ny­hets­sen­din­ger hele døg­net ek­sis­ter­te var han i stand til å hol­de dis­se ad­skilt helt til det sis­te

«Hit­ler iso­ler­te sin pri­va­te sfæ­re fra sin of­fent­li­ge rol­le – og i en tid før so­sia­le medi­er og ny­hets­sen­dig­ner hele døg­net var

han i stand til å hol­de dis­se ad­skilt helt til det sis­te.»

Hit­ler skal ha byg­get en mur av kjø­lig til­ba­ke­truk­ken het som svært få fikk lov til å kom­me på inn­si­den av. Han had­de nes­ten in­gen for­tro­li­ge el­ler san­ne, per­son­li­ge ven­ner. Tran­gen til å slap­pe av ble holdt i sjakk av be­ho­vet for å opp­rett­hol­de ima­get. Han vis­te av og til en men­nes­ke­lig side ved per­son­lig­he­ten, for ek­sem­pel når han lek­te med Goeb­bels’ barn, i sin li­den­ska­pe­li­ge kjær­lig­het til Wag­ners mu­sikk, er­klært gjen­nom be­søk hos Wag­ner­fa­mi­li­en i Bayre­uth, el­ler ab­le­gøy­er in­nen­for sin van­li­ge krets på land­ste­det i Ober­salz­berg i nær­he­ten av Berch­tes­ga­den. Men han var en ut­mer­ket skue­spil­ler som kun­ne spil­le man­ge rol­ler uten å noen­sin­ne slip­pe mas­ken som le­der full­sten­dig ned.

I sin pri­va­te sfæ­re var Hit­ler om­rin­get av fer­dig ut­vik­le­de eks­per­ter på sin le­ders kjen­dis­dyr­kel­se: hans van­li­ge føl­ge om­fat­tet den alle­steds­nær­væ­ren­de or­ga­ni­sa­to­ren og alt­mu­lig­man­nen Mar­tin Bor­mann, ad­ju­tan­ter og tje­ne­re, sek­re­tæ­rer, nære par­ti­kum­pa­ner, blant an­net Joseph Goeb­bels og hans kone Mag­da, og ar­ki­tek­ten Al­bert Spe­er. De var all­tid i nær­he­ten, men selv om spe­si­elt Goeb­bels kun­ne kom­me med kri­tis­ke inn­spill, svel­get de kri­tik­ken til for­del for smi­ger. Hit­lers «brag­der» ble i ste­det for­stør­ret.

Vik­tigst av alt var at hans «vi­sjon» vir­ket ene­stå­en­de. Selv hjem­me hos Hit­ler på Berg­hof i Ober­salz­berg var det ald­ri re­el­le dis­ku­sjo­ner med Hit­ler til ste­de. Når Hit­ler snak­ket, lyt­tet alle. In­gen prøv­de å mot­si ham el­ler gå inn i en re­ell dis­ku­sjon. Om han ble møtt med hen­ført fa­sci­na­sjon el­ler med uin­ter­es­sert passi­ti­vi­tet (til­hø­rer­ne had­de ofte hørt det sam­me man­ge gan­ger før), så skul­le Førerens «geni­a­li­tet» ald­ri set­tes spørs­måls­tegn ved.

Pols­ke fan­ger i kon­sen­tra­sjons­lei­ren Buch­en­wald i nær­he­ten av Wei­mar rundt 1943. Ver­den spør seg frem­de­les hva slags men­nes­ke

som kun­ne være i stand til å ut­vi­se den bru­ta­li­te­ten som Hit­ler gjor­de. Li­ke­vel stil­ler vi ikke sam­me spørs­mål ved Sta­lin el­ler Mao.

Hit­ler var ikke uten ev­ner el­ler kunn­skap. Han var selv­sagt en mes­ter­lig folke­for­fø­rer, noe som la grunn­la­get for hans tid­li­ge do­mi­nans i na­zist­par­ti­et. Mer enn noen an­nen tysk po­li­ti­ker på den ti­den snak­ket han et språk som mål­bar sin­net og for­dom­me­ne hos til­hø­rer­ne. Det var ef­fek­tivt for­di bud­ska­pet var både en­kel­t­og ra­di­kalt – og for­di det ikke var la­get av råd­gi­ve­re og tale­skri­ve­re, men gjen­speil­te hans eget bren­nen­de hat. Han skrev sine egne ta­ler og la stor vekt på frem­fø­rel­sen. Den var nøye til­pas­set stem­nin­gen blant pub­li­kum, og han spil­te er­fa­rent på de fø­lel­se­ne re­to­rik­ken hans vek­ket hos til­hø­rer­ne.

Han les­te også mye, selv om det var over­fla­tisk og kun for å un­der­byg­ge sine egne for­dom­mer. Han had­de ut­mer­ket hu­kom­mel­se og det gjor­de at han kun­ne hus­ke in­for­ma­sjon om man­ge uli­ke tema. Det var ikke bare de nær­mes­te rundt ham og de som al­le­re­de var mot­ta­ke­li­ge for bud­ska­pet som ble im­po­nert. Også er­far­ne mi­nis­te­re og uten­lands­ke di­plo­ma­ter ble over­ras­ket over hans de­tal­jer­te for­stå­el­se for et kom­pli­sert tema, og mi­li­tæ­re le­de­re ble over­lis­tet av hans kunn­skap om de tek­nis­ke spe­si­fi­ka­sjo­ne­ne for vå­pen el­ler ope­ra­ti­ve dis­po­si­sjo­ner.

Han had­de stor kunn­skap om uli­ke ret­nin­ger in­nen­for klas­sisk mu­sikk, kunst og ar­ki­tek­tur – så len­ge det lå in­nen­for ram­me­ne for hans be­gren­se­de, fast­lås­te smak – og kun­ne nok til å do­se­re om his­to­rie, re­li­gion og kul­tur. Det­te var kunn­skap hos en på­ståe­lig, selv­lært per­son – men man­ge høyt re­spek­ter­te po­li­ti­ke­re har visst mind­re, om mind­re.

Hit­lers vei mot mak­ten, og si­den hans do­mi­nans i euro­pe­isk po­li­tikk på 1930-tal­let, har vist at han også var po­li­tisk skarp, og han var spe­si­elt dyk­tig til å split­te mot­stan­der­ne og set­te inn stø­tet der han opp­da­get svak­het. Det er imid­ler­tid umu­lig å skil­le hans ta­len­ter fra den makt­ut­strå­lin­gen som ble for­met rundt ham – en ut­strå­ling som uten tvil var hans egen for­tje­nes­te, men som i høy grad var skapt av and­re.

Den­ne ut­strå­lin­gen ble opp­høyd gjen­nom re­gi­mets used­van­li­ge frem­vis­ning av makt: de spek­ta­ku­læ­re stev­ne­ne i Nürn­berg, den gjen­nom­gri­pen­de døds­kul­ten som kom til ut­trykk gjen­nom de år­li­ge mar­sje­ne gjen­nom ga­te­ne i Mün­chen for å min­nes de fal­ne «mar­ty­re­ne» i det mis­lyk­ke­de kup­pet i 1923, el­ler de stor­slåt­te pla­ne­ne som skul­le over­gå ri­ke­ne i Egypt, Hel­las el­ler Ro­ma. Hit­ler og Mus­so­li­ni var også de føs­te stats­le­der­ne som in­ten­si­ver­te bru­ken av ra­dio og film i pro­pa­ganda­øye­med.

Hit­ler var det ty­de­li­ge midt­punk­tet i alle dis­se makt­de­mon­stra­sjo­ne­ne. Le­der­ne i det fa­scis­tis­ke Ita­lia, Stalins Sov­jet, Maos Ki­na og da­gens Nord-Korea og and­re mo­der­ne ty­ran­ni­er vir­ker på en måte mind­re be­mer­kel­ses­ver­di­ge. Det er tro­lig in­gen til­fel­dig­het at mi­li­tær­fe­ti­sjis­ter er mye mer in­ter­es­sert i tys­ke uni­for­mer og SS­til­be­hør enn sam­le­ob­jek­ter fra Stalins el­ler and­re lands hæ­rer.

Hvor­for er det slik? Kan det være at det er en egen, ne­ga­tivt la­det ære­frykt over­for sel­ve grunn­tan­ken i Hit­lers vi­sjon og om­fan­get av hans stor­manns­gale drøm­mer og am­bi­sjo­ner? I rek­ken av 1900-tal­lets ty­ran­ner frem­står Mus­so­li­ni ikke bare feil­ak­tig som en lite tro­ver­dig ba­jas, men også som en le­der med ter­ri­to­ria­le am­bi­sjo­ner som blir av­slørt som en gam­mel­dags im­pe­ria­list i mo­der­ne drakt. Fran­co vir­ker som en kje­de­lig dik­ta­tor – svært un­der­tryk­ken­de, men privat en uin­ter­es­sant og trang­synt per­son. Sta­lin ser ut som en mo­der­ne va­ri­ant av rus­sisk ty­ran­ni gjen­nom ti­de­ne, hans masse­mord av (stort sett) egne bor­ge­re er ufat­te­lig, men li­ke­vel ikke over­ras­ken­de. Enda fjer­ne­re fra vår tenke­måte fin­ner vi Maos Ki­na, der om­fan­get av gru­som­he­te­ne vir­ker ufat­te­li­ge, ak­ku­rat som i Kam­bod­sja un­der Pol Pot el­ler i Rwan­da. De frem­står li­ke­vel ikke som sto­re mys­te­ri­er.

«Hit­ler var en mes­ter­lig folke­for­fø­rer. Mer enn noen an­nen po­li­ti­ker på den ti­den, snak­ket han et språk som mål­bar sin­net og

for­dom­me­ne hos til­hø­rer­ne sine.»

Hit­ler klar­te der­imot å sei­re i et li­be­ralt de­mo­kra­ti i et land ikke så langt unna, og ikke sær­lig for­skjel­lig fra vårt eget. Hvor­dan han på så kort tid klar­te å trans­for­me­re lan­det og sen­de det ut i rase­mes­sig ut­ryd­del­se og folke­mord er frem­de­les ufor­klar­lig. Og en så gru­som stor­manns­gal­skap – ut­slet­tel­sen av sto­re byer som Le­nin­grad el­ler Mosk­va, «et­nisk ren­sing» av hele kon­ti­nen­tet, og ikke minst døds­dom­me­ne han fel­te over mil­lio­ner av jø­der – gjør oss mål­løse. Den kom­plet­te, ube­gren­se­de mak­ten Hit­ler per­soni­fi­ser­te er skrem­men­de.

De ube­skri­ve­li­ge gru­som­he­te­ne sav­ner side­styk­ke, og er grunn­la­get for vårt ved­va­ren­de øns­ke om å for­stå hva som fore­gikk in­ne i ho­det på man­nen. Hit­ler er ond­ska­pens an­sikt utad på 1900-tal­let. Li­ke­vel klar­te han å til­in­tet­gjø­re sine egne bio­gra­fis­ke lev­nin­ger så grun­dig at selv de mest av­gjø­ren­de spørs­må­le­ne står ube­svart: vi kan ikke vite nøy­ak­tig når, hvor­for og hvor­dan han ble en pa­to­lo­gisk anti­se­mitt. Uten ham had­de Ho­lo­caust – det vik­tigs­te sym­bo­let på hans po­li­tis­ke ond­skap – tro­lig ald­ri fun­net sted.

Bør vi mar­ke­re 130-års­da­gen for hans fød­sel nes­te år? Jeg må inn­røm­me at jeg ikke er sær­lig be­geist­ret for his­to­ris­ke ju­bi­le­er, og jeg er enda mind­re be­geist­ret for til­nær­min­gen til his­to­ri­en som ser på ham som en «stor mann». For meg er Hit­lers per­son­lig­het og hans sær­egen­he­ter mind­re vik­ti­ge enn år­sa­ken til at det tys­ke folk var vil­li­ge til å gjen­nom­føre det de så på som Hit­lers vil­je.

Hit­lers av­trykk i his­to­ri­en er li­ke­vel dypt. Det er der­for verdt å mer­ke seg «ju­bi­le­et», ikke på grunn av ner­de­te ba­ga­tel­ler ved hans per­son­lig­het, men for­di det min­ner oss om den mest ka­ta­stro­fa­le kol­lap­sen i de men­nes­ke­li­ge ver­di­ene – ver­di­er som har lig­get i hjer­tet av vest­lig po­li­tisk og mo­ralsk tanke­sett si­den opp­lys­nings­ti­den. Og hvis den­ne kol­lap­sen kun­ne skje én gang i euro­pe­isk his­to­rie – kan den skje igjen?

«Hit­ler seiret i et li­be­ralt de­mo­kra­ti, i et land ikke så langt unna og ikke så for­skjel­lig fra vårt. Gru­som­he­te­ne til Pol Pot el­ler mer ny­lig i Rwan­da, er

len­ger unna vår be­visst­het.»

Hit­ler går opp trap­pe­ne på høst­fest-stev­net i Bücke­berg i 1934. Over­då­di­ge makt­de­mon­stra­sjo­ner som den­ne var nøk­ke­len for å styr­ke den vok­sen­de per­son­dyr­kel­sen rundt Fø­re­ren, for­tel­ler Ian Kershaw.

Det­te sjeld­ne still­bil­det av Hit­ler og els­ker­in­nen (og se­ne­re hustru­en) Eva Braun er tatt fra en privat film la­get av Brauns søs­ter Gretl tid­lig på 40-tal­let.

Hit­ler po­se­rer med pro­pa­ganda­mi­nis­terJoseph Goeb­bels, hans kone Mag­da og tre av de­res barn.

Hit­ler hol­der tale i 1934. Han var blant de førs­te le­der­ne som toki bruk ra­dio og film for å sp­re propaganda.

I mot­set­ning til Hit­ler, vir­ker Mus­so­li­ni «som en gam­mel­dags im­pe­ria­list i mo­der­ne drakt».

En mann be­trak­ter skje­lett­res­te­ne av noen av de man­ge hund­re tu­sen of­re­ne for Pol Pots re­gi­me i Kam­bod­sja. Det som skjed­de der er«ufor­ståe­lig i om­fang», men vir­ker mind­re gåte­fullt enn Hit­lers knapt for­klar­li­ge for­bry­tel­ser, for­tel­ler Ian Kershaw.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.