Kon­sen­tra­sjons­lei­re­ne før kri­gen

BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland - - Nazistenes Ideologi / Verdensherredømme -

Fengs­ling av mot­stan­de­re og «uønskede ele­men­ter» var nøk­ke­len til Hit­lers im­pe­rie­byg­ging.

Kon­sen­tra­sjons­lei­re­ne som duk­ket opp da Hit­ler kom til mak­ten i 1933 hu­set for det mes­te na­zis­te­nes po­li­tis­ke mot­stan­de­re. Før som­me­ren 1934 ble imid­ler­tid de fles­te kom­mu­nis­ter, so­sial­de­mo­kra­ter og fag­for­enings­med­lem­mer satt fri etter ord­re fra på­tale­myn­dig­he­ten. Det ble gjort som et kort av­brudd slik at na­zis­te­ne kun­ne etab­le­re et har­de­re og mer ef­fek­tivt sys­tem av kon­sen­tra­sjons­lei­rer.

«Flagg­ski­pet» var Dachau, som var un­der The­odor Eickes kom­man­do. Han var en vol­de­lig eks-po­liti­mann, og hans om­or­ga­ni­se­ring av lei­ren im­po­ner­te SS-le­de­ren Hein­rich Him­mler så mye at han ble ut­nevnt til in­spek­tør for alle kon­sen­tra­sjons­lei­re­ne i Tysk­land. I 1937 var det bare fire igjen – Dachau, Buch­en- wald, Sach­sen­hau­sen og kvinne­lei­ren Lich­ten­burg – et tegn på hvor grun­dig na­zis­te­ne had­de knust all po­li­tisk mot­stand. De­res grep om mak­ten var nå uan­gri­pe­lig, og na­zis­te­ne føl­te seg klar for å ren­se Tysk­land for «uønskede ele­men­ter». Der­med ble lei­re­ne iføl­ge his­to­ri­ke­ren Richard J. Evans «dumpe­plas­ser for de rase­mes­sig un­der­leg­ne».

Snart strøm­met men­nes­ker som na­zis­te­ne klas­si­fi­ser­te som sigøy­ne­re, pro­sti­tu­er­te, løs­gjen­ge­re, tig­ge­re, små­kri­mi­nel­le og til og med lang­tids­le­di­ge gjen­nom por­te­ne i lei­re­ne. De ble be­trak­tet­som skjem­men­de flek­ker på Det tred­je ri­ket, og ble bru­talt be­hand­let. Døds­tal­le­ne blant de inn­sat­te i Buch­en­wald steg for ek­sem­pel fra 48 av 2200 i 1937 til 1235 av 8390 i 1939.

For å dek­ke be­ho­vet ble det åp­net to nye lei­rer (Maut­hau­sen og Flos­sen­bürg), og de inn­sat­te ble tvun­get til å ar­bei­de i stein­brud­de­ne for å gi Hit­ler ma­te­ria­le­ne som skul­le til for å byg­ge hans tu­sen­års­rike. I 1939 satt det rundt 21 000 fan­ger i na­zis­te­nes kon­sen­tra­sjons­lei­rer, og alle ble ut­satt for gro­ve over­grep fra SS-vak­te­ne. En ny grup­pe inn­sat­te fikk høre at de var «ære­løse og for­svars­løse» ved an­komst til Buch­en­wald. «Dere er uten ret­tig­he­ter. De­res skjeb­ne er en sla­ves skjeb­ne.»

krig. Det var et delt land der so­sia­lis­ter, ka­tols­ke kon­ser­va­ti­ve og pan­ger­ma­ne­re ikke klar­te å leve sam­men i fred og for­dra­ge­lig­het.

Hit­lers øns­ke om en union (An­schluss) mel­lom de to lan­de­ne var om­talt i Mein Kampf, hans ideo­lo­gis­ke selv­bio­gra­fi fra be­gyn­nel­sen 1920-tal­let: «Tysk­land-Øs­ter­rike må re­tur­ne­re til det sto­re, tys­ke mo­der­lan­det,» skrev han. «Ett blod kre­ver ett Rike.»

Da han ble kans­ler tråd­te Hit­ler for­sik­tig rundt det han kal­te «Øs­ter­rike-spørs­må­let», si­den han ikke vil­le pro­vo­se­re Ita­lias fa­scist­le­der Be­ni­to Mus­so­li­ni. Men si­den Ita­lia al­le­re­de had­de ro­tet seg inn i abes­si­ni­er­kon­flik­ten (i da­gens Etio­pia) – og der­med av­slørt at de ikke var den mi­li­tæ­re stor­mak­ten som Hit­ler så for seg – be­gyn­te Tysk­land å leg­ge pla­ner for å til­rane seg Øs­ter­rike og gjø­re seg nyt­te av jern­malm­fore­koms­te­ne der.

I juli 1936 ble det sig­nert en pakt mel­lom Tysk­land og Øs­ter­rike hvor Tysk­land måt­te lo­ve å re­spek­te­re Øster­riksk su­ve­re­ni­tet. Men etter drøf­tel­se­ne med sin ind­re krets i no­vem­ber 1937, økte Hit­ler pres­set på Øs­ter­rike. I fe­bru­ar 1938 var han vert for den øster­riks­ke kans­le­ren Kurt Schusch­nigg på land­ste­det sitt i fjel­le­ne i Bay­ern. Hit­ler fyr­te da av en ti­ra­de mot sin øster­riks­ke mot­part: «Jeg har et his­to­risk opp­drag, og det skal jeg opp­fyl­le for­di skjeb­nen har satt meg til å gjø­re det,» ad­var­te han Schusch­nigg. Han la ille­vars­len­de til: «Kan­skje duk­ker jeg opp i Wi­en i lø­pet av nat­ten, som et uvær om vår­en. Da skal du få se.»

Hit­ler krev­de en rek­ke av­stå­el­ser fra Schusch­nigg, spe­si­elt in­te­gre­rin­gen av Øs­ter­ri­kes øko­no­mi i Tysk­lands. Hvis de ikke føy­de seg vil­le han in­va­de­re lan­det. Schusch­nigg vend­te seg til Stor­bri­tan­nia for å få hjelp, men fikk sva­ret i et te­le­gram: «Hans Ma­jes­tets re­gje­ring er ikke i stand til å ga­ran­te­re be­skyt­tel­se.»

Sam­me dag, 11. mars, fikk også Hit­ler en be­skjed fra ut­lan­det, fra Mus­so­li­ni, som ikke had­de noen mot­fore­stil­lin­ger mot Tysk­lands inn­gri­pen i Øs­ter­rike. Hit­ler var for­nøyd, og nes­te mor­gen krys­set trop­pe­ne

hans gren­sen til Øs­ter­rike. Hit­ler fulg­te i kjøl­van­net, og i sin tale til en folke­meng­de på en kvart mil­lion men­nes­ker i Wi­en 15. mars, sa Fø­re­ren at in­va­sjo­nen av Øs­ter­rike var star­ten på et «nytt opp­drag» med «det tys­ke fol­kets marsj øst­over».

Sude­ten­land og vi­de­re

Hit­ler had­de nå fått sitt «Stor-Tysk­land», og si­den det var så raskt og en­kelt å inn­ta Øs­ter­rike fikk han sma­ken på fle­re erob­rin­ger. Stor­bri­tan­nia og Frank­ri­ke had­de vist seg å være sva­ke og fei­ge, og opp­munt­ret av de­res nø­ling økte nå na­zis­te­ne sin in­ter­ne for­føl­gel­se av jø­de­ne og and­re «uønskede ele­men­ter».

Men det var i kjøl­van­net av An­schluss at Hit­ler sta­ket ut kur­sen s som skul­le føre til hans fall, ak­ku­rat som med Na­po­le­on, en an­nen makt­syk euro­pe­er. Det så hel­ler ikke ut til at føl­ger­ne hans klar­te å for­ut­se det. «Han grub­ler sta­dig over nye pla­ner,» skrev pro­pa­ganda­mi­nis­ter Joseph Goeb­bels om sin le­der. «Et na­po­le­onsk na­tur­ta­lent!»

Så langt had­de Nazi-Tysk­lands uten­riks­po­li­tikk vært re­vi­sjo­nis­tisk, og de had­de kor­ri­gert den opp­lev­de uret­ten som Veri­saille­trak­ta­ten had­de på­ført lan­det. Som­me­ren 1938 star­tet imid­ler­tid Hit­ler et løp som han gjet­tet vil­le føre til krig med de vest­li­ge mak­te­ne. Han trod­de der­imot ikke det skul­le skje før i 1943. I mel­lom­ti­den plan­la han å inn­lem­me Sude­ten­land (den tysk­ta­len­de de­len av Tsjek­ko­slo­va­kia) i Det tred­je ri­ket.

I star­ten var fle­re av Hit­lers øvers­te mi­li­tæ­re le­de­re skep­tis­ke til en slik po­li­tikk, men da Stor­bri­tan­nia og Frank­ri­ke sig­ner­te Mün­chen­av­ta­len i sep­tem­ber 1938, var tvi­ler­ne i mindre­tall og eks­pan­sjo­nis­te­ne i fler­tall. I den av­ta­len ble den Tsjekko­slo­va­kis­ke re­gje­rin­gen, som ikke en­gang var in­vi­tert til sam­ta­le­ne, tvun­get til å over­le­ve­re Sude­ten­land til tys­ker­ne.

I mars 1939 in­va­der­te Hit­ler res­ten av Tsjek­ko­slo­va­kia, en hand­ling som stred imot vil­kå­re­ne i Mün­chen­av­ta­len. Men Hit­ler var fast be­stemt på å fort­set­te eks­pan­sjo­nen, og in­for­mer­te sin in­ners­te krets: «Våre fien­der er små kryp. Jeg så dem i Mün­chen.»

Hit­ler trod­de nå at han var uover­vin­ne­lig og at Tysk­land var umu­lig å be­sei­re. Hans Rike skul­le vare i 1000 år og nes­te land som sto for tur var Po­len. Sov­jet­unio­nen var selv­sagt en trus­sel, men de skul­le Hit­ler ta grun­dig hånd om ved en se­ne­re an­led­ning. For øye­blik­ket var det i beg­ge lan­de­nes in­ter­es­se å sig­ne­re en ikke­an­greps­pakt. Det skjed­de 23. au­gust 1939, sam­ti­dig som na­zis­te­ne la sis­te hånd på pla­ne­ne om å in­va­de­re Po­len.

Hit­ler til­brak­te mye av som­me­ren 1939 i fe­rie­hu­set sitt i de bay­ers­ke al­pe­ne. Han var over­ras­ken­de av­slap­pet og sik­ker på at når han be­ord­ret in­va­sjon av Po­len, vil­le Stor­bri­tan­nia trek­ke seg fra sin ut­tal­te in­ten­sjon om hjel­pe Po­len. Det var et par styk­ker i hans ind­re krets som mang­let den­ne selv­sik­ker­he­ten. «Er det verdt det å sat­se alt?» spur­te Göring. «I hele mitt liv har jeg sat­set alt,» svar­te Hit­ler.

Førs­te sep­tem­ber in­va­der­te Tysk­land Po­len, og to da­ger se­ne­re gjor­de Stor­bri­tan­nia al­vor av løf­tet sitt og er­klær­te krig. Det sam­me gjor­de Frank­ri­ke. Hit­ler var lam­slått. «Hva nå?» spur­te han uten­riks­mi­nis­ter Joa­chim von Ribben­trop ra­sen­de.

Sva­ret var en krig som til slutt ut­slet­tet Det tred­je ri­ket, tok Tysk­land mot ran­den av kol­laps og kos­tet mer enn 50 mil­lio­ner men­nes­ker li­vet.

Hit­ler til­brak­te mye av som­me­ren 1939 i fe­rie­hu­set sitt i de bay­ers­ke al­pe­ne. Han var over­ras­ken­de av­slap­pet og sik­ker på at når han be­ord­ret in­va­sjon av Po­len, vil­le Stor­bri­tan­nia trek­ke seg fra sin ut­tal­te in­ten­sjon om hjel­pe Po­len.

Fan­ger i ar­beid i kon­sen­tra­sjons­lei­ren Ora­nien­burg i 1933, en av de førs­tena­zis­te­ne etab­ler­te i Preus­sen;

OPPE TIL HØY­RE:Dis­si­den­ter som kom­mu­nis­ter, «aso­sia­le ele­men­ter» og fag­for­enings­med­lem­mer i Dachau i 1933.NEDE TIL VENST­RE:Tid­li­ge­re tsjek­kis­ke fan­ger fra Maut­hau­sen og Buch­en­wald sen­des hjem med laste­bil i 1945.NEDE TIL HØY­RE:Dachau, en av lei­re­ne der po­li­tis­ke mot­stan­de­re ble sendt etter hvert som na­zis­te­ne ut­vi­det sitt ter­ri­to­ri­um.

Hit­ler føl­ger med på trop­pe­ne som mar­sje­rer mot Po­len i sep­tem­ber 1939. In­va­sjo­nen av Øs­ter­rike og Tsjek­ko­slo­va­kia had­de gått så smerte­fritt at Fø­re­ren trod­de Tysk­land var uover­vin­ne­lig.

Ga­vin Mor­ti­mer er his­to­ri­ker og har skre­vet fle­re bø­ker om and­re ver­dens­krig.

Newspapers in Norwegian

Newspapers from Norway

© PressReader. All rights reserved.