BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland
Der führers ukjente attentatmann
Den 13. mars 1943 ventet oberst Henning von Tresckow, stabsoffiser ved Heeresgruppe Mitte, (Hærgruppe Sentrum) ivrig på en VIP-gjest til hovedkvarteret i Smolenk vest i Sovjetunionen.
Gjesten hans var Hitler, som skulle prøve å oppmuntre de slagne hæravdelingene etter det knusende nederlaget ved Stalingrad. Tresckow planla å drepe ham.
Denne vårmorgenen kjørte Tresckow til flystripen for å møte Hitler. Han deltok på konferansen, og der virket han blek og distrahert, ifølge en annen offiser. Ved avslutningen oppsøkte han adjutanten sin for å få moralsk støtte, og spurte «Burde vi virkelig gjøre det?». Svaret var utvetydig. Selv om han hadde lekt med idéen om å bruke pålitelige tropper til å angripe Hitlers sikkerhetsapparat direkte, hadde Tresckow i stedet gått for en tidsinnstilt bombe, som han håpet å få smuglet inn på Hitlers fly etter besøket. Like før Hitlers avreise oppsøkte han et medlem av følget som skulle reise tilbake med Føreren, og spurte om han kunne ta med en flaske konjakk til en felles venn ved hovedkvarteret. Pakken han overleverte var innpakket så den så ut som en firkantet flaske. I stedet inneholdt pakken to sprengladninger og en britiskprodusert tidsinnstilt lunte – nok til å sprenge Hitlers fly.
I det Hitlers fly steg opp mot den klare himmelen over Smolensk den ettermiddagen, hadde Tresckow god grunn til å gratulere seg selv med et nesten perfekt attentat. Han visste at flyet var utstyrt med flere sikkerhetsmekanismer, deriblant en fallskjerm som var festet til Hitlers sete. Han visste at bagasje og pakker uten følge var strengt forbudt, og at det skulle gjennomføres testflyginger før alle avganger.
Til tross for det hadde han klart å få en bombe, komplett med tennladning, ombord i Hitlers fly, og han var sikker på at den ville sprenges med nok kraft til å drepe alle passasjerer. Han holdt pusten mens han ventet på nyheter om den uunngåelige «ulykken». Den nyheten kom imidlertid ikke. En defekt lunte hadde tydeligvis hindret at den detonerte. Tresckow ble først vettskremt av å tenke på at han kunne bli oppdaget, men også fordi en større konspirasjon nå kunne rakne. Men etter å ha fått hentet ut bomben og erstattet den med en ekte flaske konjakk, gjenopptok han planleggingen.
«Han må skytes ned»
Tresckows motiver for å snikmyrde sin øverstkommanderende var ganske ukompliserte. Selv om han var en iherdig nasjonalist og en tidlig fan av naziprogrammet, hadde han raskt gjenkjent Hitlers grunnleggende nihilisme og hans forakt for de etablerte normene i samfunnet. Allerede i 1939, da han så at Tysklands stolte militærtradisjon ble fordervet, skjønte han at høyforræderi var eneste mulighet for å avverge en nasjonal katastrofe. Han betrodde seg til en kollega: «Hitler er en virvlende dervisj, han må skytes ned»
I 1941, før de fleste tyskere hadde begynt å få øynene opp for naziregimets sanne redsler, planla Tresckow allerede sitt første attentatforsøk. Han var rasende over Barbarossa-invasjonen, der han så den tyske hæren bli
Den tyske obersten Henning von Tresckow var sjokkert over naziregimet og Hitlers tøylesløse stormannsgalskap, og han planla å kvitte seg meg Føreren ikke mindre enn fem ganger. Roger Moorhouse forteller historien hans.
Hitler avbildet foran et fly. I 1943 klarte Tresckow å komme forbi Førerens sikkerhetsopplegg og fikk smuglet en bombe kamuflert som en konjakkflaske inn på flyet. Den detonerte ikke.
INNFELT TIL HØYRE: Den overodrnede hæroffiseren Tresckow mente at Hitler måtte stoppes, koste hva det koste ville. Han planla å drepe Hitler fem ganger.
dradd inn i de illegale folkemordene til SS og nazistpartiet. Han mente at Tysklands ære ble ofret på Hitlers stormannsgale alter.
Slike meninger var ikke utbredt i det tyske militæret. Selv om Wehrmacht (den tyske hæren under andre verdenskrig) var langt unna å være unisont i favør av nazismen, verdsatte de autoriteten og lydigheten – og de var svært fremgangsrike. For flertallet gikk motstanden mot Hitler ikke lenger enn et hevet øyenbryn eller mumlende banning. Ideen om å ta livet av ham var for de fleste helt utenkelig.
Likevel var Tresckows metoder for å tiltrekke seg motstandsfeller overraskende effektive. Ofte var evnen til å se det store bildet hans mest overbevisende rekrutteringsverktøy. Da USA gikk inn i krigen, skjønte Tresckow for eksempel at det var begynnelsen på slutten. Han kommenterte trist: «Jeg skulle ønske jeg kunne vise det tyske folket en film kalt Tyskland mot slutten av krigen. Da kunne de kanskje skrekkslagne forstå hva vi er på vei mot.»
Ved en annen anledning bemerket han med uhyggelig forutseenhet langtidsvirkningene Hitlers styre ville forårsake. Han betrodde seg til en kollega og forutså at: «Dette vil fremdeles påvirke oss flere hundre år frem i tid, og det vil ikke bare være Hitler som får skylden, men i stedet du og jeg, din kone og min kone, dine barn og mine barn, den kvinnen som krysser gaten, og den gutten der som sparker en ball.»
I sin stilling som stabsoffiser for Heeresgruppe Mitte hadde han et godt utgangspunkt både for å rekruttere likesinnede offiserer og samle bevis for nazistenes ugjerninger. Kretsen hans vokste sakte, men besto til slutt av både den tyske motstandsbevegelsens historie- skriver Fabian von Schlabrendorff, og den kommende attentatmannen Rudolf-Christoph von Gersdorff. Han var rolig og selvsikker overfor sine medsammensvorne: en «uvanlig sterk personlighet» skrev en, «som kombinerte militær dyktghet med en eksepsjonell politisk teft». Det viktigste var at Tresckow behersket kunsten å overtale. Han belærte aldri og prøvde ikke å virke skinnhellig. Han var ifølge en forbundsfelle i stand til å «overbevise tilhørerne om sin mening klart og edruelig, og inspirere dem med sin indre ro og tro på oppgaven».
Tresckow inspirerte dermed kollegaene til å utføre utrolig modige handlinger. Bare en uke etter sitt eget mislykkede forsøk i Smolensk, sendte han sin etterretningsoffiser Rudolf-Christoph von Gersdorff til Berlin for å drepe Hitler. Gersdorff hadde blitt spurt om å være guide for Hitler på en utstilling av erobrede, sovjetiske våpen i Berlin Zeughaus. Han utstyrte seg med samme type sprengladninger som Tresckow hadde brukt noen få dager tidligere og paret den med en timinutters lunte. Han planla faktisk å bli verdens første selvmordsbomber. Da Hitler kom til utstillingen ble han imidlertid distrahert, og hastet gjennom utstillingen uten at Gersdroff fikk mulighet til å utløse den dødelige ladningen. Gersdorff måtte rømme til toalettet i all hast for å desarmere seg selv.
En melding til hele verden
Til tross for to attentatforsøk på én uke, måtte Tresckow vente åtte måneder før han fikk en ny mulighet til å ta den stadig mer isolerte Hitler. Da muligheten bød seg ble attentatforsøket nesten en farse. I desember ble en offiser beordret til å demonstrere en ny uniform for østfronten, og Tresckow hadde akkurat rette mann til oppdraget som modell. Axel vom dem Bussche var en dekorert
«Det vil ikke bare være Hitler som får skylden, men i stedet du og jeg, din kone, min kone.»
soldat fra et prestisjetungt regiment, som hadde begynt å få alvorlige kvaler rundt saken han kjempet for. Etter å ha kontaktet motstandsbevegelsen fikk han tildelt en sprengladning og ble foreslått som «modell» for demonstrasjonen. Bare to dager før måtte imidlertid attentatforsøket avlyses fordi et britisk luftangrep hadde ødelagt lageret der de nye uniformene var oppbevart.Bussche returnerte til frontlinjen.
Tresckows siste forsøk kom våren 1944, da han ble oppsøkt av Eberhard von Breitenbuch. Han var adjutant for en feltmarskalk som var invitert til en konferanse med Hitler i hans Ørnerede i byen Berchtesgaden, og han var villig til å gjennomføre et attentatforsøk. Med Tresckows hjelp ble Breitenbuch utstyrt med sprengstoff, men valgte i stedet å bruke pistol. Da dagen kom og gjestene fylte konferanserommet ble Breitenbuch nektet adgang, siden Hitler angivelig ikke ville ha assistentene der den dagen.
Til tross for sin store innsats forsvant Tresckow nå ut i glemselen. Han ble forfremmet til en ny post langt unna motstandscellen han hadde dyrket frem, og kunne ikke lenger påvirke begivenhetene. Selv om han var høyt verdsatt for arbeidet i motstandsbevegelsen, som nå hadde Claus von Stauffenberg som spydspiss, virker det som han følte at muligheten for å få til reell endring var borte, og at forsøkene på å drepe Hitler nå bare hadde symbolsk verdi. Han betrodde seg til en kollega: «Attentatene må utføres, koste hva det koste vil … Det som betyr noe nå er ikke lenger den praktiske hensikten med kuppet, men å vise verden og historiebøkene at mennene i motstandsbevegelsen våget å ta det avgjørende skrittet. Sammenlignet med dette er det ingenting annet som har betydning.»
Da Stauffenberg utførte sitt nå berømte attentatforsøk 20. juli 1944, og mislyktes, visste Tresckow at hans dager var talte. Til tross for avstanden fra konspirasjonens sentrum, visste han at han med tid og stunder ville bli innblandet og at hans tidligere rolle ville bli avslørt. Han reagerte med sin sedvanlige, rolige besluttsomhet, og uttalte til sin adjutant de ordene som senere skulle bli hans minneord: «Nå vil de alle falle over oss og dekke oss med ukvemsord. Men jeg er overbevist, nå mer enn noensinne, om at vi har gjort det rette. Jeg mener bestemt at Hitler er erkefienden, ikke bare for Tyskland, men for hele verden. Om noen få timer skal jeg stå foran Gud og svare både for mine handlinger og det jeg unnlot å gjøre. Jeg tror jeg kan, med ren samvittighet, stå ved alt jeg har gjort i kampen mot Hitler.» Så ba han sjåføren kjøre ham til fronten midt i Polen, og så vandret han ut i ingenmannsland. Der simulerte han en skuddveksling med fienden, holdt en granat mot hodet og detonerte den.
Det var kanskje ikke til å unngå at Claus von Stauffenberg ble den tyske motstandens ansikt utad. Han var tross alt den som kom nærmest å drepe Hitler. Han var en mann med energi, dynamikk og moralsk drivkraft. Man kan hevde at han drev motstanden til en blodig avslutning, etter at mange tidligere forsøk hadde endt i ingenting. Uten ham er det lite sannsynlig at drapsforsøket 20. juli hadde blitt gjennomført.
Likevel var det Henning von Tresckow som var den opprinnelige drivkraften bak den tyske, militære motstandsbevegelsen. Selv om han var et produkt av samme konservative nasjonalistmiljø som hadde fostret Hitler, gjenkjente han klart og tydelig naziregimets kriminelle vesen. I 1938, da Stauffenberg fremdeles var sterkt i mot motstanden, jobbet Tresckow allerede for en fjerning av Hitler, med vold om nødvendig. Han var et oppkomme av prinsippfast og lidenskapelig antinazisme, og gjorde stabshovedkvarteret om til en vital celle for den militære motstandsbevegelsen.Og selv om han selv manglet den viktige tilgangen til Hitler som Stauffenberg senere hadde, så organiserte han utallige forsøk på å drepe Hitler.
I etterpåklokskapens lys fortjener Tresckow bedre ettermæle enn den relative glemselen han havnet i. Han var en av nøkkelspillerne i den tyske motstandsbevegelsen; oppmuntrende, talefør og overbevisende, og en av Hitlers mest iherdige og besluttsomme motstandere. Uten hans praktiske og mentale forberedelser er det vanskelig å se for seg at motstandsbevegelsen kunne drive på som den gjorde, og komme så nær målet som de klarte.
«Jeg mener at Hitler er erkefienden, ikke bare for Tyskland, men for hele verden.»