BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland
Nazi-finalen
Roger Moorhouse beskriver den dramatiske fotballfinalen i Tyskland i 1941.
I 1941 ble det spilt en dramatisk fotballfinale mellom Tyskland og Østerrike, på nøyaktig samme dato som nazistenes styrker iverksatte operasjon Barbarossa. Roger Moorhouse forteller.
Det er en av de viktigste datoene i moderne historie. I grålysningen den 22. juni 1941 iverksatte Nazi-Tyskland operasjon Barbarossa og invaderte med det Sovjetunionen. Mer enn tre millioner soldater fra aksemaktene krysset Stalins vestlige grense fra Baltikum til Svartehavet. Dette var starten på det som skulle bli historiens lengste og mest kostbare militæraksjon.
For sivilbefolkningen i Berlin den helgen var Barbarossa imidlertid ikke det eneste – eller viktigste – samtaleemnet. På dette tidspunktet var krigen allerede to år gammel, og den hadde blitt en del av dagliglivet. I starten var invasjonen av Sovjetunionen bare en akt i et pågående drama, men den skulle senere bli et forvarsel om det som skulle komme.
Det alle snakket om i den tyske hovedstaden var trolig finalen i det tyske seriemesterskapet i fotball, som skulle spilles samme ettermiddag på olympiastadion. Her skulle den regjerende seriemesteren Schalke 04, naziregimets yndlinger, spille mot Rapid Wien, stjernelaget i Østerrike – landet Tyskland hadde invadert i mars 1938. Det var en lovende kamp, ikke minst på grunn av den politiske rivaliseringen som fulgte begge lagenes prestasjoner, og ingen skulle gå skuffet hjem.
Tysk fotball hadde fått en voldsom oppblomstring under nazistene. Spillstrukturen var grundig modernisert, og det hadde frembrakt nye talenter og fornyet interesse for sporten. Regimet var alltid oppmerksomme på potensialet som lå i en slik publikumsmagnet, og utnyttet det for alt det var verdt. Dermed ble stjernespillerne allemannseie, og de ble fremholdt som forbilder for sportsprestasjoner og arisk overlegenhet. Det var på denne tiden at Schalke 04 steg opp fra de tøffe industribydelene i Gelsenkirchen i Ruhr-området vest i Tyskland. De ble slått i mesterskapsfinalen i 1933, men var tilbake året etter og slo de daværende favorittene FC Nürnberg. Det skulle bli starten på en bemerkelsesverdig epoke. Laget var med i syv av de åtte påfølgende mesterskapsfinalene – også den i 1941 – og vant fem av dem.
Schalkes motstander i finalen i 1941 – Rapid Wien – kom også fra en stolt fotballtradisjon. Det østerrikske landslaget hadde vært en viktig del av internasjonal fotball på 1930-tallet, og østerrikske klubber gjorde seg raskt bemerket i den tyske ligaen etter sammenslåingen i 1938. Rapid markerte seg raskt, og de vant den tyske cupen samme år. Like bak lå Admira Wien, som var utfordrer i mesterskapsfinalen i 1939. Rapid var igjen med i sluttspillet i mesterskapet i 1949, men tapte semifinalen. Rapid Wiens finaleplass i mesterskapsoppgjøret i 1941 var derfor et uttrykk for en voksende trend.
Voldelig bakgrunn
I tillegg til den sportslige rivaliseringen var kampen også farget av en naborivalisering som var overraskende giftig. Selv om Hitler selv var østerriker var skillelinjene mellom nord og sør, mellom protestanter og katolikker og mellom «prøysser» og østerriker fremdeles tydelige i populærkulturen. Tyskerne i nord hadde for uvane å se ned på østerrikerne som «fetteren fra landsbygda». Til gjengjeld så østerrikerne på tyskerne – eller «prøysserne» – i nord som ukultiverte, arrogante oppkomlinger.
Slik bitterhet var mest tydelig i østerriksk fotball. Anti-prøyssisk og anti-tysk stemning runget snart gjennom østerrikske fotballarenaer, og ble forverret av utallige møter på høyt nivå mellom tyske og østerrikske klubber. Spenningen nådde et nytt nivå da den østerrikske stjernespilleren Matthias Sindelar ble funnet drept i 1939. Han skal ha nektet å spille for Hitlers tyske landslag. Det var også vanlig med fysiske konfrontasjoner. I 1940 var det slåsskamper på flere kamper mot tyske lag, ofte fulgt av anti-prøyssiske
demonstrasjoner. Volden var heller ikke begrenset til publikummet med ståplasser. En kamp mellom et Luftwaffe-lag fra Hamburg og et østerriksk lag ble ødelagt av en rekke voldelige episoder. Til slutt ble den østerrikske keeperen fraktet av banen på båre etter en rekke brutale angrep. Han døde senere på sykehuset.
Slik lokal rivalisering kunne lett bikke over i bitterhet mot regimet, og ble som oftest rettet mot Schalke. Schalke ble identifisert med naziregimet, siden sistnevnte ønsket å dra fordel av lagets suksess. Spillerne fikk æresgrader i nazistenes halvmilitære styrker, og stjernene – deriblant Ernst Kuzorra og Fritz Szepan – ble brukt som talspersoner for nazistenes propaganda.
Alle kamper mellom Schalke og et østerriksk lag ville derfor bli en svært anspent affære. I én kamp ble Kuzorra slått i bakken, mens møtet mellom Admira
Wien og Schalke i november 1940 førte til opptøyer der det tyske lagets buss ble ødelagt og en av nazistenes limousiner ble vandalisert. På grunn av alle disse hendelsene var mesterskapsfinalen i 1941 et av datidens mest spennende oppgjør.
Utrolig comeback
95 000 tilskuere stuet seg sammen inne på den olympiske arenaen denne solfylte søndagsettermiddagen. Uendelig mange flere lyttet på radio. Etter en kort oppvisning fra Hitlerjugend kom spillerne inn på banen til stormende applaus – Schalke i kongeblå drakter med hvite kanter, Rapid i grønne trøyer med sorte shortser. De stilte seg på linje, sang nasjonalsangen av hjertens lyst og gjorde Hitlerhonnør. Selv om speakeren prøvde å minne publikum om soldatene som kjempet ved fronten, var det få som hadde andre tanker i hodet enn fotball. Rapids midtbanespiller Leopold Gernhardt kunne for eksempel ikke huske at noen av lagkameratene nevnte Barbarossa den dagen.
Da kampen endelig startet var det Schalke som dominerte de første ballvekslingene, og de skåret to mål i løpet av de første syv minuttene. For publikum må det ha virket som en repetisjon av finalen i
1939. Da hadde Schalke knust Admira Wien 9–0. Men Rapid stabiliserte seg og fant veien inn i kampen, de rotet til og med bort muligheten til en straffeskåring like før pause.
Andre omgang startet stort sett slik første omgang hadde sluttet: Rapid presset på og hadde flere målsjanser. Likevel klarte Schalke å stå imot presset, og etter 58 minutter klarte vingen Heinz Hinz å bryte gjennom og skåre. Stillingen var nå 3–0.
Det som så hendte var bemerkelsesverdig. Kampen var tilsynelatende avgjort, men Rapid gjorde et dramatisk comeback. De var riktignok kjent for sin kampmoral – den såkalte Rapidgeist – og evnen til å snu kamper på hodet. Dette skulle likevel bli deres mest minneverdiege prestasjon. Ved 60 minutter klarte angrepsspilleren Georg Schors å skåre mål. Ett minutt senere, mens Schalke fremdeles virket forvirret, skåret Rapids ballmagiker Franz Binder på et fantastisk frispark. Ved 63 minutter fikk østerrikerne straffe, og så var det plutselig uavgjort. Som en av spillerne senere kommenterte, så ble Schalke kraftig overrumplet: «Før vi visste ordet av det var stillingen 3–3. Vi kunne ikke forstå det, det var som en vond drøm.» Nå var stillingen – utrolig nok – uavgjort. Rapid grep initiativet med Binder, og skåret nok en gang med en kanonkule av et frispark. Han sikret seg dermed hat trick, og Rapid tok ledelsen med 4–3. I løpet av ti minutter hadde Rapid utrolig nok snudd kampen fra å ligge under med tre mål til en ettmålsledelse. Nå hadde lufta tydelig gått ut av Schalke, og Rapid var fast bestemt på å ikke gi fra seg seieren. Rapid Wien ble den første og eneste «ikke-tyske» seriemesteren i Tyskland.
Selv om kampen hadde vært fri for vold, var det mer enn nok av kontroverser som ga opphav til utallige konspirasjonsteorier og vandrehistorier. Det ble sagt at resultatet var fikset for å blidgjøre østerrikerne, og at dommeren hadde vært i overkant gavmild da han ga Rapid to frispark og to straffespark. For å bekrefte slike mistanker ble det hevdet at Schalkes kaptein Kuzorra først nektet å motta sølvmedaljen, og at han deretter kritiserte naziledelsen som var til stede da han sa: «Det var politikk, ikke sport.»
Rapid utviklet også sin egen mytologi, som stort sett var basert på overbevisningen om at regimet helst ville at Schalke vant. Som bevis ble det hevdet at nazistenes idrettsorganisasjon hadde erklært at «det beste laget tapte». En spiller påsto til og med at han hadde sett pokalen i pausen, med Schalkes navn inngravert. Det mest betegnende var kanskje at Rapids matchvinner Franz Binder ble kalt ut i militærtjeneste ved den russiske fronten like etter, og han spilte aldri mer for Hitlers «Stor-Tyskland». Schalkes stjernespillere ble derimot ikke utkalt til fronten.
Selvsagt er slike påstander og konspirasjonsteorier vanlige i idretten, og enda mer utbredt i et diktaturstyrt samfunn og i krig. De er derfor mer et tegn på hvor vanskelig situasjonen var på den tiden da kampen ble spilt, enn bevis for politisk manipulasjon. Likevel avslører bitterheten rundt kampen en dypere sannhet.
Selv om nazistene skrøt av «folkefellesskapets» samhold, var det tydelige splittelser. I Hitlers Tyskland fortsatte lokale, regionale og til og med politiske konflikter å blomstre, og av og til eksploderte de i i hat og vold.