BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland
Stemmer fra Holocaust
Mark Burman forteller historien om David Boder og hans prosjekt for å fange stemmene til de overlevende.
I kjølvannet av krigen reiste en amerikansk akademiker rundt i Europa og gjorde opptak av historiene til de som overlevde Holocaust. Mark Burman forteller om de gripende og sterke historiene han fant der.
Wiesbaden, Tyskland, sent i september 1946. Det var jødisk nyttår, Rosh Hashanah. Dommedag. Dagen da Herren registrerer de rettferdige, de onde og resten av oss. Men inne i den krigsskadede og nyinnviede synagogen foregår det en annen type registrering, en registrering som ikke skal brukes til hellig straffedom, men til å opplyse det amerikanske folk.
Her sitter en 59 år gammel akademiker med 27 kilo opptaksutstyr ved siden av seg, deriblant en toppmoderne båndopptaker. Tre måneder tidligere hadde David Boder forlatt det behagelige livet ved universitetet sitt i Chicago. Han hadde slept med seg den uhåndterlige båndopptakeren sin og 200 båndspoler over Atlanterhavet til et ødelagt Europa. Hensikten var å gjøre opptak av de umiddelbare, traumatiske opplevelsene fra «displaced persons» (tvangsflyttede personer).
Hittil var det mer enn 100 personer som hadde delt livene sine med ham – sivile som hadde overlevd nazistenes skrekkregime. Boder startet prosjektet i relativ uvitenhet, men hadde nå hørt så mye at han i hodet kunne sette sammen fragmenter av et skrekkvelde til et enormt, grotesk puslespill. Dette intervjuet i Wiesbaden er en av de siste brikkene. Den siste timen har en kvinne som heter Anna Kovitzka fortalt sin historie om overlevelse og tap på jiddisk – ett av de ni språkene Boder behersket. Historien har vært avbrutt av gråteanfall, men nå går den tragiske fortellingen hennes mot slutten.
«Nå arbeider jeg … i en barnehage. Der er det 20 små jødiske barn. Og jeg leker med dem, og da glemmer jeg alt det [fortiden]. Nå har jeg jødiske barn rundt meg igjen. Men etter arbeid, når
jeg kommer alene hjem til rommet mitt… I dag er det helligdag. Hvor er alle mine, som brukte å feire høytidsdager med meg? … Men min familie finnes ikke mer. Jeg er alene.»
Hun gir fra seg et hulk. Stemmen dør hen og forsvinner i høstkveldens skygger. Du kan føle at Boder tar seg sammen, nervøs, utslitt, vel vitende om at det er på tide å avslutte. Likevel sitter han der med en ung kvinne hvis minner er som ferske, åpne sår.
Annas krig startet i september 1939 og tok aldri slutt. Først var det tyske bomber som falt over hjembyen Kielce i Polen. Deretter var det en evig runddans med razziaer, gettoer, arbeidsleirer, dødsmarsjer og til slutt frigjøring i april 1945. Ironisk nok kom det amerikanske infanteriet midt i den jødiske påsken Passover. Hun hadde gitt fra seg babyen sin til en polsk nabo som skulle passe på den, og oppdaget bare noen måneder før krigens slutt at naboen hadde blitt forrådt og barnet drept. Anna mistet alt og alle som betydde noe for henne.
Idet båndet går mot slutten lener Boder seg inntil mikrofonen og legger til på sin sterkt gebrokne engelsk: «Vi må konkludere … det vi har hørt fra denne kvinnen … handler om en historie som vi har hørt fra alle … Jeg er i transe etter denne kvinnens fortelling … Hvem skal gjøres til dommere over alt dette, og hvem skal bedømme arbeidet mitt? Jeg reiser til Paris i kveld; prosjektet er fullført.»
Men Boders utrolige prosjekt hadde i realiteten nettopp startet. Det var først flere år etter hans død i desember 1961, at den langvarige prosessen endelig ble fullført. Sent i 2009 ble de komplette utskriftene og oversettelsene av alle intervjuene fra 1946 gjort tilgjengelige på nettsiden til Voices of the Holocaust. Når prosjektet nå er fullført, er det vi som «gjøres til dommere» over arbeidet hans, og det er intet mindre enn fantastisk og overveldende.
Ubearbeidede følelser
I dag er det et vanlig syn med nyhetskameraer som snoker rundt i teltbyer og fysiske og menneskelige ruiner etter krig og katastrofer. Men hvis du går inn på nettsiden til Voices of the Holocaustprosjektet – der du kan høre Boders originalopptak – tas du direkte tilbake til kaoset og de nærmest ubegripelige tragediene mot slutten av andre verdenskrig. Disse opptakene representerer de første, kjente muntlige historiene fra Holocaust, gjennomført før de fleste hadde hatt tid til å bearbeide eller gjort forsøk på å mestre erfaringene sine.
Fortellingene pakkes inn i den kaotiske verdenssituasjonen rundt dem, og blir gjennomført i provisoriske intervjurom i leire for tvangsflyttede personer eller på barnehjem. Trafikkstøyen siver inn fra gatene, folk forstyrrer, sykler trilles ut og intervjuobjektene fomler usikkert på grunn av den magiske teknologien som fanger historiene deres for aller første gang
I fem år hadde disse menneskene vært redusert til et tatovert siffer, untermen-
Disse menneskene hadde vært redusert til tatoverte sifre, til ofre. Nå ville Boder at de skulle fortelle sin historie.
schen (undermennesker), forfulgte og beseirede masser, ofre. Nå spurte Boder om de kunne fortelle historien sin fra da deres krig startet.
13 år gamle Raisel «Rose» Meltzaks historie ligner et bruddstykke fra brødrene Grimms eventyr. Lille Raisel holder hardt rundt knærne sine og gynger frem og tilbake, fortapt i den mørke skogen, mens Boder prøver å lede den oppstykkede historien. Rose er blitt jaget, slått og ranet av både lokalbefolkningen i Ukraina og de som arbeidet for de nazistiske okkupantene, og hun har sett familien gå i oppløsning. Faren er arrestert, alle eiendelene er borte og moren er nær hysteri. Så dør lillebroren av sult, med oppsvulmet og utspent mage.
Meltzak: Broren var allerede død. Og moren min gråt mye. I skogen er det mange – hvordan sier man det? – drzewa? Boder: «Trær».
Meltzak: Trær. Så hun begynte å gjøre slik, med hodet sitt [hun viser tydeligvis en bevegelse]. Hun hadde store kuler. Boder: Hun slo hodet … Meltzak: Ja. Boder: … mot trærne? Meltzak: Ja. Og hun gråt så mye. Hun skrek. Hun kunne ikke holde det ut. Etter at broren min døde … gravla vi ham. Boder: Hvem gravla ham? Meltzak: Jeg, sammen med mor. Når vi lytter til opptaket av Abraham Kimmelmann er det et helt annet møte. Kimmelmann er en sjel som er så vis og reflektert at man ikke skulle tro han var bare 17 år. Han er rolig, samlet og konfronterende, og i stand til å utfordre den mye eldre Boder helt inn i margen. Kimmelmann: Jeg vil stille deg et spørsmål. Er psykologene virkelig så kloke at de virkelig kjenner menneskets natur så godt at de virkelig kan «gjette» de ulike menneskelige kvalitetene?
Boder: Absolutt ikke. Kimmelmann: Det har du helt rett i. Jeg spurte ikke bare fordi jeg vil vite det, men fordi jeg vet det allerede. Jeg ville bare høre det fra deg. Fordi, etter alt jeg har sett, vet jeg at man ikke vet noenting.
Det Boder visste før han startet sitt bemerkelsesverdige prosjekt var begren-
Med monoton stemme fortalte intervjuobjektet om uendelige grusomheter.
set til det han hadde sett i filmavisene: avmagrede overlevende som vaklet foran kamera under frigjøringen, eller avisreportasjer fra allierte krigskorrespondenter som gikk inn i leirene.
Da han snakket med Kimmelmann, hadde den vonde sannheten om utslettelsens natur og omfang begynt å gå opp for ham. Han hadde hele tiden stilt spørsmål til objektene sine. Hvor ligger Birkenau? Hvordan kunne en SS-vakt banke deg? Fikk du betalt for arbeidet? Hvilken vei gikk barn og kvinner som skulle gasses? Hvordan kunne du løpe så fort etter å ha sittet innestengt i en kvegvogn?
Den unge Kimmelmann hadde akkurat fortalt i detalj om samarbeidet med det jødiske politiet under razziaene, og forklart hvordan det er mulig for en usultet person å spise 15 liter suppe som var sølt utover gulvet. Nå beskriver han, på gebrokken tysk han har lært i leirene, hvordan en mann mister håpet og livet på en dødsmarsj. «En mann som er fullstendig oppegående, der alt fremdeles fungerer, han er kraftløs og kan ikke lenger løpe, han står alene under et tre, øynene skinner som reflektorer. Og han venter på det øyeblikket når hele formajsonen har passert, «til de bakerste vaktene ankommer med avdelingslederen, også en SS-mann, som skal skyte ham. Kan du se for deg hva dette er? En mann som er ved sine fulle fem, som vet hva som skjer og venter på døden.»
Overveldende oppgave
Boders opprinnelige hensikt hadde vært å intervjue overlevende, overgripere og lokale tyskere som hadde bodd i nærheten av de ulike leirene. Men han ble raskt overveldet av det ekstreme omfanget og de mekaniske prosessene i utryddelsen, som han fikk høre om fra så mange jødiske overlevende i ruinene i Europa.
Dette var et Europa Boder trodde han hadde lagt bak seg for lenge siden. Han var psykolog og ikke historiker, og var en ivrig forkjemper for ny forskning på hjernen. Reisene hans hadde tatt ham langt bort fra røttene i Libau i Latvia, der han ble født i 1886. Han hadde vokst opp i et flerspråklig ingenmannsland i den russiske tsarens imperium. Utdannelsen var både sekulær og religøs, og den banet vei for en lidenskap for det fremvoksende faget psykologi. Karrieren hans hadde tatt ham gjennom Europa, til Japan og Mexico og til slutt til Chicago, der han bygde opp
Boders opptak så snart etter krigen er unike og fullstendig altoppslukende.
psykologifakultetet ved Lewis Institute, som i dag heter Illinois Institute of Technology.
Men hva var det som sendte Boder ut på denne utrolige ekspedisjonen? Praksisen med å ta opp pasientsamtaler var allerede veletablert både blant psykiatere og psykoanalytikere. Boders fakultet hadde vært involvert i teknologisk innovasjon som en del av krigsinnsatsen, og det hadde gitt ham tilgang til avanserte, men uhåndterlige, båndopptakere.
Muntlig historie som praksis fantes ikke, men Boder visste at han ønsket å bevare en umiddelbar og autentisk registrering av krigens lidelser. I tillegg ville han samle data om traumer og den påvirkningen de har på personligheten. Han ville også øke det amerikanske folkets kunnskap om det som hadde skjedd i Europa, og sette søkelys på USAs steile immigrasjonspolitikk. Den var fremdeles på førkrigsnivå, og han ønsket at hundretusenvis av tvangsflyttede personer skulle få begynne et nytt liv.
Allerede de første dagene av freden begynte han å jobbe seg gjennom de endeløse byråkratiske prosessene med å komme seg inn i de alliert-okkuperte delene av Vest-Europa. Det tok 14 måneder å samle kapital (han pantsatte huset sitt underveis) og overbevise de relevante myndighetene om troverdigheten i og verdien av et slikt prosjekt, som må ha vært vanskelig å fatte. Sent i juli 1946 seilte han endelig til Europa ombord på det amerikanske dampskipet USS Brazil, som også hadde med seg delegater til fredskonferansen i Paris.
Boder hadde ingen formelle spørreskjemaer og ante ikke hvem han skulle snakke med. Han hadde bare sin erfaring med kliniske intervjuer og sin flerspråklige, nyanserte forståelse av Øst-Europa. Han reiste gjennom Frankrike, Sveits, Italia og Tyskland, og besøkte mindre barnehjem eller hjem for tvangsflyttede personer, og spurte etter mennesker som ønsket å dele sine historier. Han unngikk de som ville lese fra et ferdigskrevet manus, og prøvde å samle et så bredt utsnitt av erfaringer som han klarte med det lille han hadde av tid, midler og båndspoler.
Han var ikke den eneste som stilte spørsmål. Både myndighetene og de gjenværende, jødiske fellesskapene hadde det travelt med å samle inn fakta, navn og steder. Men Boder ville bare at menneskene skulle fortelle om livene sine de siste fem årene.
I ett av hans sterkeste og mest sjokkerende intervju snakker Boder i mikrofonen for å fortelle om arrene på intervjuobjektet Benjamin Piskorz’ tunge. De kom fra en nagle som ble slått gjennom tungen av torturistene i SS. Piskorz er en tydelig forstyrret ung mann som kjempet i ruinene i Warzawagettoen, som så sin mor bli brent levende og som til slutt rømte, forkledd som tysk soldat. Med monoton stemme fortalte Piskorz om uendelige grusomheter, og også om sine egne grusomme og hevngjerrige handlinger mot tyske barn.
n annen verden
Forståelig nok endret turen Boder. Da han kom hjem til Chicago strevde han med å transkribere og bruke intervjuene i en normal tilværelse bestående av undervisning og forelesninger. Han tok kontakt med slektningene til noen av dem han intervjuet, og spilte stemmene deres for dem. Boken som fulgte, I Did Not Interview the Dead (Jeg intervjuet ikke de døde, University of Illinois Press, 1949), presenterte åtte av intervjuene. Til sammen 70 intervju ble til slutt utgitt. Boder fortsatte å skrive lange, akademiske artikler i psykologitidsskrifter, der han gikk i detalj om sin uro når det gjaldt traumer, språk og komparativ katastrofe.
Han var imidlertid plaget av dårlig helse. Kanskje var det på grunn av de enorme anstrengelsene den ikke helt unge mannen hadde gjennomført på kryss og tvers av Europa med tungt opptaksutstyr på slep, i tillegg til innsatsen med å videreformidle disse historiene hjemme i USA. Boder døde av hjerteinfarkt i 1961.
Det som så skjedde er forvirrende, vanskelig å definere og kan på et vis forklare hvorfor historikere innenfor muntlig tradisjon og Holocaust ikke benyttet seg av det utrolige arkivet tidligere. Originalopptakene gikk tapt, selv om det ble sendt kopier både til Israel og kongressbiblioteket i Washington DC. Boders gamle universitet, Illinois Institute of Technology i Chicago, glemte dem helt til ganske nylig. Nå har imidlertid alle de gjenværende intervjuene vært gjennom en enorm oppgradering, og de kan høres sammen med tidskodede utskrifter enten på enten engelsk eller originalspråket.
Innsamlingen av muntlige historier fra overlevende etter Holocaust begynte for alvor på 1950-tallet, og i dag finnes det titusenvis av intervjuer, både som video- og lydopptak. Arkivene er samlet i Yad Vashem-museet i Jerusalem, i det britiske nasjonalbibliotekets samling av nasjonale livshitorier i London og i det Spielberg-støttede Shoah Foundationinstituttet ved University of Southern California. Alt er tilgjengelig på internett.
Boders opptak, som ble gjort så kort tid etter krigen, er unike og fullstendig altoppslukende. Å høre dem er som å gå inn i et rom et sted i Europa der en ung mann eller kvinne lener seg fremover og for første gang forteller om et liv som i fem år har vært fullstendig tilintetgjort. Den kloke og milde intervjueren har fanget nok et bruddstykke av denne grusomme mosaikken.
Boder fortsatte å skrive lange, akademiske artikler i psykologitidsskrifter, der han gikk i detalj om sin uro når det gjaldt traumer, språk og komparativ katastrofe.