Hitler: «Filosofenes fører»

Den tyske Føreren ville gjerne øke sine intellektuelle meritter, og plukket ut de mest begavede talentene for å legitimere ideologien sin.

Hitlers selvopptatthet når det gjaldt filosofi utviklet seg til en fantasi om at han selv var en stor tenker. Han så til og med på seg selv om «filosofenes fører».

Hitler hevdet at han hadde lest mange bøker mens han satt i fengsel i Landsberg am Lech sørvest i Bayern i 1924. Han leste ifølge ham selv «alt jeg kom over», inkludert rasistiske idéer fra tenkere som Paul de Lagarde og Houston Stewart Chamberlain. I tillegg leste han også kanoniske filosofer som «Nietzsche [og] … Marx». Han sa selv at: «Jeg hadde bare én glede ... jeg leste og studerte mye.»

Det var i Landsberg han skrev Min kamp sammen med Rudolf Hess, som senere ble hans assistent. I denne boken utbroderer han sin egen grusomme «filosofi». På sin sedvanlige ubehøvlede «Jeg leste og arrogante og studerte måte omtalte han grunnleggerne mye»: av den Hitler tyske på filosofiske tradisjonen, deiblant landstedet Immanuel sitt, Kant: «Kanskje er vi uvitende Berghof, om ca. menne1936. skehetens mest dyrebare, åndelige skatter ... i vår del av verden ville jødene umiddelbart ha fjernet ... Kant.» Han hevdet at han hadde lest Arthur Schopenhauer, uttrykte beundring for «geniet» Friederich Nietzsche, og likte de tyske oversettelsene av Charles Darwin.

Hitler påberopte seg også en forkjærlighet for Friederich Schillers filosofi. Forretningsmannen Ernst Hanfstaengl var en av Hitlers nærmeste venner, og han bemerket: «Han foretrekker den dramatiske revolusjonære Schiller fremfor olympieren og den grublende Goethe.»

«En sterk mann er mektigst alene.»

Dette kjente sitatet fra Schillers Wilhelm Tell (akt I, scene III) var tittelen på kapittel 8 i bind 2 av Mein Kampf, og sitatet ble Hitlers motto de siste årene han satt med makten. Gjennom disse siste årene siterte han ofte mange av Tysklands store, intellektuelle personligheter overfor sine generaler. Han hentet også frem snev av antisemittisme og hensiktsmessige idéer om rase, nasjonens tilstand og krig – alt for å legitimere sitt makabre prosjekt. Ifølge Hanfstaengl var Hitler ikke en ekte filosof, men snarere en «genial bartender».