BBC: På innsiden av Nazi - Tyskland
Undergraving av mytologien
22. desember 1920 sponset nazistpartiet en vintersolvervfestival. Festivalen var ifølge Völkischer Beobachter (Folkets observatør, nazistenes viktigste avis) viktig, fordi den kunne gjenopprette det rasemessige og åndelige samholdet i kjølvannet av krigen og den kommunistiske revolusjonen i 1918-19.
En taler erklærte at vintersolverv symboliserte gjenfødelsen av den ariske sivilisajsonen, og at den ble varslet gjennom den norrøne mytologien og religionen i oldtiden. Det «nasjonale sosialistsolverv» var ifølge en av nazistpartiets grunnleggere Anton Drexler, «et synlig tegn på den germanske tankens tilbakevendelse». En annen taler snakket om Balder, den norrøne solguden, hedenske guddommer og helter, og den mektige historien om den norrøne, mytologiske helten Sigfried («hans fødsel i oss – det er vår solvervbønn»).
Nazistene fant ikke opp tradisjonen med hedensk, germansk jul. Der sto de i gjeld til lignende vintersolvervfestivaler som ble gjenopplivet av Guido von List og Jörg Lanz von Liebenfels et par tiår tidligere. De var talsmenn for den esoteriske trosretningen som fikk navnet ariosofi. Men nazistene benyttet seg av disse hedensk-esoteriske tradisjonene i sitt forsøk på å understøtte en mer «autentisk», germansk religiøsitet. Den skulle være et alternativ til det de så på som kristendommens destruktive institusjoner og doktriner.
I nesten ti år, mellom 1935 og 1944, var Reichsführer-SS Heinrich Himmler leder for en Hexen-Sonderauftrag (spesialstyrke for hekser, eller heksedivisjon) som skulle samle arkivmateriale om den katolske kirkes forfølgelse av hedensk, religiøs praksis over hele Europa i middelalderen. Divisjonen samlet nesten 30 000 dokumenter fra ulike lokale og regionale arkiver. Ifølge Himmler var hensikten å løse gåten om hvordan den «dominerende arisk-germanske naturreligionen kunne bli tilintetgjort av den dekadente jødisk-kristne religionen».
Heksegranskerne i SS konkluderte med at de norrøne «heksene» var «garantister for den germanske troen» og «naturhelbredere» fra de eldste, germanske sagaene. Ved å beskylde de såkalte heksene for å stå i ledtog med djevelen, hadde middelalderens katolske inkvisisjon kriminalisert utøvelsen av den germanske religionen og rettferdiggjort drap på dens åndelige ledere.
Slike teorier ble tatt et skritt lenger av arkeologen Otto Rahn, som kan ha inspirert handlingen og rollefigurene i Spielbergs Indiana Jones-filmer. I en bok fra 1933 kalt Crusade Against the Grail (Korstog mot gralen), hevdet Rahn at Kristus’ beger kom fra den indiske mani, symbolet på en stein som falt fra himmelen og ble fraktet over Himalaya til Europa av en hvit due.
Rahns andre bok, Lucifer’s Court
(1937) ble sponset av Himmler og SS, og den gikk enda lenger. Der spekulerte han på om gralen var midtpunkt i en middelalderkult som kalte seg Luciferianister – bokstavelig talt djeveldyrkere – som praktiserte en hedensk, ur-arisk religion som kom fra Tibet og nordlige deler av India via Persia. De siste representantene for den indo-ariske sivilisasjonen Thule («Atlantis» i vestlig tradisjon) ble beskyldt for kjetteri og hekseri og ble utryddet av den katolske kirke. Deres lære ble imidlertid bevart av Tempelridderne og tibetanske munker.
Rahns teorier koblet sammen tibetansk buddhisme, hinduisme og indo-arisk mytologi med den hedendommen, luciferianismen og heksekunstene som ble praktisert over hele Tyskland i middelalderen. Det skal ha skjedd på steder som Brocken i Harz-fjellene, stedet der Valborgsnatt-scenen i
Goethes Faust fant sted. Dette forklarer hvorfor mange nazister mente at Tibet var opprinnelsesstedet for et indo-arisk folkeslag som hadde rømt fra ødeleggelsen av deres indo-ariske sivilisasjon (Atlantis eller Thule) etter en serie flommer. Alle disse nordiske og indo-ariske religiøse tradisjonene «så ut til å gå i ulike retninger», skrev historikeren George Williamson. De skulle alle samles og «smis til den nasjonale religiøsiteten som naziregimet ønsket».