BBC Vitenskapens guide til Jordens Framtid
Hvordan skal vi løse plastproblemet?
Innen 2050 kan det vaere mer plast enn fisk i havet. Men noen smarte oppfinnelser kan hjelpe oss med å rydde opp.
Det er over fem billioner plastbiter i verdenshavene. Ideen om den flytende søppeløya som angivelig finnes midt ute i Stillehavet har fascinerert folk, men problemet er atskillig verre enn som så. Hvis du hadde stått på dekket av en båt på dette stedet, ville du i virkeligheten ikke sett noen diger plastøy, men heller ørsmå plastfragmenter som flyter på overflaten. Ifølge ett overslag dekker plastsuppen et område som er dobbelt så stort som USA.
Etter hvert som plasten beveger seg gjennom havet, begynner den å dele seg i mindre biter, som i sin tur kan svelges av fisk og andre dyr. Og problemene fortsetter lenger ned. Forskerne finner stadig flere plastansamlinger på bunnen av havet, selv helt nede i den 10 km dype Marianergropen.
Dette er skremmende, men mange av virkningene som plast kan komme til å få på økosystemene i havet, og i sin tur oss, vil vi først oppdage senere. Forskere og gründere jobber med måter å stoppe tilstrømmingen av plast i havene på og å bli kvitt det som allerede er der, før problemet blir enda verre.
OPPRYDNING
Den mest naturlige reaksjonen på plastproblemet er å prøve å fjerne plasten som allerede er der. “Det er klart det er viktig å rydde opp”, sier professor Richard Thompson, sjef for International Marine Litter Research Unit ved Plymouth University, “og det er den første reaksjonen vi mennesker får når vi har rotet til ting.”
Slike reaksjoner vil variere i skala, fra lokale strandopprydninger, til større høyteknologiske prosjekter iverksatt av selskaper som Ocean Cleanup.
Ocean Cleanup ble opprinnelig startet av den da 18 år gamle nederlandske gründeren Boyan Slat. Hans ambisiøse prosjekt sikter mot å bruke digre sperringer som fanger plast passivt mens den driver rundt i hadønningene. Ved å forankre sperringene i dypt vann som beveger seg sakte, er tanken at systemet skal bevege seg saktere enn plasten rundt og på den måten samle den opp. Teamet bak prosjektet beregner at utplasseringen av systemet kan samle opp rundt 50 prosent av plasten i Stillehavet i løpet av fem år. Det er et spennende forslag som har fått stor oppmerksomhet, blant annet hos kapitalister som Peter Thiel, som har bidratt med store pengebeløp. Totalt har Ocean Cleanup fått 31,5 millioner dollar i donasjoner siden etableringen i 2013. Teamet planlegger å etablere et pilotprosjekt nord i Stillehavet snart, og så følge opp med et fullt ut fungerende system noe senere.
Selv om Ocean Cleanup har virket som en god idé og tiltrukket seg investorer, har prosjektet møtt motbør fra forskermiljøet. Man har stilt spørsmålstegn ved alt fra levedyktigheten via de foreslåtte sperringene til virkningen de kommer til å ha på lokale økosystemer. Men det kanskje største problemet er at glamorøse initiativer som Slats trekker oppmerksomheten bort fra det viktigste problemet, som er mengden av søppel som kontinuerlig slippes ut i havet. “Det er litt som å begynne å fylle badekaret og så gå for å lage middag”, sier Thompson. “Så går du tilbake etter en stund og finner ut at badet er oversvømmet. Begynner du med å tørke opp på gulvet, eller stenger du kranen?”
Det som bekymrer Thompson og andre er at prosjekter som Ocean Cleanup gjør noe overkomplisert for å løse et problem som må angripes ved at man gjør grunnleggende arbeid først. “Hvis jeg var en rik filantrop, ville jeg brukt 99 prosent av pengene mine på å stoppe tilsiget og én prosent på å rydde opp”, sier han.
Dr. Matthew Savoca ved NOAA Southwest Fisheries Science Center studerer virkningen plastforurensning har på livet i havet. Han har
Det ambisiøse prosjektet hans sikter mot å bruke gigantiske sperringer som skal fange opp plasten mens den flyter rundt i havet.
et mer positivt syn på saken. “Hvis vi forutsetter at dette ikke fanger opp mer dyreliv enn plast: Hvorfor ikke prøve?” sier han. “Men jeg tror at Ocean Cleanup vil vaere mest effektivt i eller i naerheten av store kommersielle havner og elveutløp, siden vi vet at det er her mesteparten av plasten i havet kommer fra.” Selv om det ikke er målet med prosjektet, har en atskillig mindre innretning som kalles Seabin blitt utformet av to australiere for å rydde opp søppel på nettopp slike steder. Ved hjelp av pumper som går på solenergi, ligger Seabin på overflaten og suger inn skrot som samles rundt havner og andre steder ved havet.
Et annet forslag for plastinnsamling involverer undervannsdroner. Disse autonome fartøyene kan kjøre rundt i områder av havet med mye plast og svelge plasten med sirkulaere “kjever”, mens de holder fisker unna med en lydgenerator.
Dette er smarte løsninger, og kanskje en suksesshistorie kunne bidra til å lette litt på stemningen mellom dem som utvikler prosjektene og dem som ønsker å forhindre at plasten havner der i første omgang. Som Savoca påpeker: Hvorfor ikke gjøre begge deler?
SPIS DET OPP MED MIKROBER
Bakterier kan vaere de mest nyttige skapningene som finnes, og de kan slå seg til i så godt som hvilket som helst miljø på jorden. Så det er kanskje ikke så rart at forskerne i senere år har funnet beviser for at noen av dem kan bryte ned plast. I 2016 identifiserte for eksempel et japansk team en bakterie som kunne bryte ned PET, et plaststoff som finnes i alt fra polyesterklaer til vannflasker, noe som førte til spekulasjon i om bakterien kunne brukes til å stoppe plastforurensningen i havet.
Dr. Linda Amaral-zettler, en økolog som jobber med “plastsfaeren”, eller skapningene som lever blant plasten i havet, sier det er galt å tenke på plast som sterile omgivelser. “Når man utfører eksperimenter, finner man at noen mikrober er ekstremt bra tilpasset kolonisering av plast”, forklarer hun. Arbeidene hennes har vist bestemte genetiske forskjeller mellom bakterier som lever blant plast og dem som lever i farvann utenfor plastforekomstene. Ideen om at bakterier tilpasser seg livet i plastalderen er derfor ikke så fjern. “Men én ting er å kolonisere. Det er noe helt annet å faktisk bryte ned og fortaere plast”, legger hun til.
Selv om plast degraderes naturlig via Uv-stråling og fysiske prosesser, og bakterier kan spille en rolle i dette, betyr det ikke at all plast forsvinner inn i de små kroppene deres og aldri blir sett igjen. Faktisk kan noen mikrober bryte ned plasten til enda mindre partikler, som ikke bare er vanskeligere å finne og fjerne, men som kan vaere skadelige for livet i havet. Plastspisende mikrober er et spennende forskningsfelt, og definitivt verdt å utforske videre. Men i og med at mengden plast øker så fort, kan det hende vi ikke kan stole på at bakteriene kan gjøre drittjobben for oss.
Når alt kommer til alt, er ikke plast fienden vår. Det er et solid, lett, billig og ekstremt nyttig materiale. Hovedproblemet er at rundt 40 prosent av plasten vi produserer går til ting som bare brukes én gang, som bomullspinner, sugerør, plastposer og plastbestikk, som har et langt liv etter å ha blitt kastet.
Heldigvis har det begynt å dukke opp flere prosjekter som bruker kassert plast om igjen. Ikke bare kan plast gjenvinnes for å lage ny emballasje, den kan også omformes til mer spesialiserte produkter, som klaer. Noen selskaper smelter for eksempel plastflasker og gjør dem om til fibre som kan veves til stoffer, en prosess
som bruker 50 prosent mindre energi enn å produsere polyester, plasten det brukes mest av i klaer, fra grunnen av.
Plast kan også brukes som drivstoff, og ny teknologi konverterer plast til diesel og bensin på en effektiv måte. Ved å varme opp plast på en kontrollert måte og å bruke en katalysator, er det mulig å produsere drivstoff om ikke trenger raffinering og som er klart til bruk. Alt dette betyr mindre plast som lekker ut av systemet og ender opp i havet. Til slutt kan det hende vi får en sirkulaer plastøkonomi, selv om dette ville kreve store endringer på industrinivå for å gjøre plast lettere å resirkulere og bruke på nytt.