BBC Vitenskapens guide til Jordens Framtid
Det er masse fisk i havet
Flere tiår med dårlig fiskepraksis og overfiske kan bety slutten på fisk som matkilde. Men alt håp er ikke ute, for nye innovasjoner kan faktisk reparere og reversere skadene.
En revhai glir forbi på en armlengdes avstand, og så en til. Disse strømlinjeformede jegerne bryr seg ikke om meg; det virker som om de er vant til å ha mennesker i naerheten. Dykkere strømmer til for å besøke livet i havet rundt de avsidesliggende Palau-øyene i Stillehavet. Dette spesielle stedet gir et glimt av hvordan ting pleide å vaere før menneskene begynte med aktiviteter som har tømt havene.
Palau har fremdeles en vidunderlig undervannsverden, delvis fordi myndighetene tar beskyttelse av havet på alvor. Fantastiske 80 prosent av landets farvann har fiskeforbud. Dette er et av den nye generasjonen havreservater. I august 2016 kunngjorde Barack Obama en stor utvidelse av Hawaiis Papahɨnaumokuɨkeahavreservat. Det er det største så langt, og er på 1,5 millioner kvadratkilometer, omtrent størrelsen på Spania, Frankrike og Tyskland sammenlagt.
I 2006 publiserte en anerkjent gruppe havforskere en rapport i tidsskriftet Science, der de tok for seg tilstanden i havene rundt omkring i verden. Undersøkelsen av det biologiske mangfoldet i havet hadde en konklusjon som skapte overskrifter: innen 2048 kunne alle eksisterende fiskestammer ha kollapset.
Ikke alle eksperter var enige om årstallet, som antar at den eksisterende destruksjonsraten fortsetter. Men allerede har en tredel av alle fiskestammer kollapset siden 1950-tallet. Andre har analysert de samme dataene og flyttet
Undersøkelsen hadde en konklusjon som skapte overskrifter: innen 2048 kunne alle eksisterende fiskestammer ha kollapset.
datoen frem til 2100-tallet. Likevel, det er en skummel prognose for en bransje som leverer mat til milliarder.
I 2016 advarte en stor studie publisert av marinbiolog dr. Daniel Pauly og kollegaer fra The Sea Around Us-prosjektet om at verden sannsynligvis har passert “fisketoppen”.
Bak den globale fiskekrisen ligger det en hel rekke problemer. Først og fremst er det rett og slett for mange fiskebåter som jakter på stadig faerre fisk. Dette er delvis på grunn av subsidier og andre fordeler som holder fiskeriene i gang.
Fiske skader også miljøet i havet. Trålere og mudringsfartøyer drar tunge nett langs havbunnen og raserer følsomme, flere hundre år gamle habitater. Store mengder fisk som ikke regnes som salgbare blir hentet opp, for så å kastes rett tilbake i sjøen, døende eller døde.
I tillegg til dette er det komplekse virkninger av forurensning og klimaendringer. Varmere hav driver bestemte arter mot polene, endrer økosystemene og forårsaker at korallrev blekes og dør. Karbonutslipp gjør havene stadig surere, noe som svekker skalldyr og endrer fiskenes hørsel og oppførsel. Og for å gjøre det enda verre, blir fisken som normalt ender opp på tallerkenene våre, full av mikroplast. Men effektive løsninger eksisterer allerede.
HAVET MÅ REDDES
Havreservater har vist seg som en effektiv måte å gjenopprette fiskebestander på. Ved å forby fiske på bestemte steder, gir man havets arter en sjanse til å komme seg etter å ha blitt utnyttet på en ikke baerekraftig måte.
En studie fra 2009 viste at reservater ga en dramatisk økning i tettheten av liv i havet, et snitt på 166 prosent, Artsmangfoldet økes også med rundt 20 prosent. Reservater sørget også for at habitatene er sunne steder å leve og sørger for at økosystemer blir mer robuste overfor klimaendringer. Et velkjent eksempel kommer fra Filippinene.
På 1980-tallet var 10 prosent av korallrevene rundt Apo Island stengt for fiske. Tjue år senere hadde det totale antallet av de to hovedgruppene med fisk blitt tredoblet i reservatet. Fordelene sprer seg også, da voksne fisk beveger seg ut i ubeskyttede områder og bygger opp et større område i havet. Fiskerne på Apo opplevde 50 prosent økning av fangsten utenfor reservatet.
Et stort hinder i prosessen er imidelrtid håndheving. Mange land mangler ressurser til patruljer, spesielt i store, fjerntliggende reservater.
Global Fishing Watch er et gratis verktøy på nettet som viser hvor det fiskes i verden. Prosjektet bruker data fra Automated Information Systems (AIS) som kreves på mange skip over en viss størrelse for å hindre at de krasjer i hverandre. Dataene blir brukt til å vise hvilke fartøyer som fisker, hvor de gjør det og når. Google ble tatt med i prosessen for å hjelpe til med å analysere dataene generert av Ais-enhetene og registrere de karakteristiske bevegelsene ved fiske. Global Fishing Watch-nettsiden følger for øyeblikket med på 35 000 fiskefartøyer i sanntid; dataene kommer på nett rundt 72 timer etter
de er registrert. Man håper at myndighetene rundt omkring i verden bruker nettsiden til å håndheve baerekraftige regelverk for fiske, som bestemte sesonger og havreservater. Kiribati, en liten øynasjon i Stillehavet, har allerede brukt dataene til å gi en kommersiell fiskebåt en bot på 1 million dollar for ulovlig fiske innenfor det beskyttede området ved Phoenixøyene.
Man bruker også teknologi til å hindre utilsiktet fangst. Verdens naturfond (WWF) driver Smart Gear, en konkurranse for å utvikle nye metoder for å hindre at uønskede arter blir fanget. Blant vinnerne i 2014 var Super Polyshark. Dette er pellets som inneholder et nedbrytbart, ikke-giftig stoff som virker frastøtende på haier, og som
“Forbrukerkampanjer har hatt stor innvirkning på hvordan dagligvarekjedene anskaffer fisk.”
plasseres i åtet man bruker på langlinekrokene. Tester har vist at dette stoffet reduserer antallet haier som går etter åtet og blir fanget. Andre innretninger er fugleskremsler for å hindre at sjøfugl blir drept, og luker i trålergarn som lar skilpadder og hvaler unnslippe.
I Palau prøver man å begrense bifangsten i 20 prosent av farvannet det fremdeles fiskes i. Nature Conservancy tester forskjellige typer kroker i langlinefiske for å redusere bifangst av hai og skilpadder, arter som verdsettes av dykkere. Hver levende hai i Palau er verdt opptil 2 millioner dollar per år for dykkerbransjen.
SMART HANDEL
I og med at det fremdeles er fulle fiskedisker i matbutikkene, kan det vaere vanskelig å tro at havet er i ferd med å tømmes. Det stemmer at man har greid å gjenopprette flere fiskestammer som hadde kollapset. På 1970-tallet kollapset bestandene av sild i Nordsjøen. “Etter en pause i fisket, hjulpet av meget god administrasjon, har man greid å bygge opp stammene igjen”, sier professor Callum Roberts, en havforsker ved University of York. Men det som finnes av sjømat i butikkene i dag, skaffes som regel til veie gjennom fiske i fjerntliggende farvann. 90 prosent av fisken som spises i USA er importert, mot rundt 60 prosent i Europa. Dette legger et stadig større press på andre regioner, som Vest-afrika, der det gjøres lite for å forhindre overfiske og bortfall av habitater.
Den stadig større avstanden mellom hav og tallerken gjør det viktigere enn noensinne at vi bryr oss om hvor sjømaten vår kommer fra. Mer sjømat blir sertifisert som baerekraftig ved hjelp av merkingssystemer.
“Forbrukerkampanjer har hatt stor innvirkning på hvordan dagligvarekjedene anskaffer fisk”, sier Roberts. “Jo flere kunder som sier at dette betyr noe for dem, desto mer sannsynlig er det at matbutikkene gjør noe med det.”
Dr. Helen Scales (@helenscales) er marinbiolog, skribent og journalist. Hun ga ut boken Eye Of The Shoal i mai 2018.
Se klipp fra den banebrytende BBC One-serien Blue Planet II bbc.in/2fvkwgf