Mathias Fischer

Oljen dominerer den norske klimadebatten. Det kan distrahere fra hovedoppgaven.

ETTER HVERT SOM flere brikker faller på plass, snevrer klimadebatten seg inn. Det lille som var av klimadebatt i årets valgkamp handlet om verken sykler eller regnskog, men om olje. Slik kommer det sikkert til å fortsette den neste stortingsperioden, men det finnes en viktigere, tydeligere og enklere oppgave på bordet.

Egentlig er det ikke så mye norske politikerne må klare de neste årene: De må sørge for kraftige utslippskutt i transport og landbruk.

MEN DET ER FORSTÅELIG at oljedebatten har overtatt i oljelandet. Det skyldes store endringer i utlandet. For det første har internasjonale klimaavtaler forpliktet verden til mål som ikke er forenlige med alle mann til oljepumpene. For det andre har oljeprisfallet styrket argumentet om at lønnsom olje ikke er en garanti.

Det har vaert en glidning i debatten fra å handle om etterspørsel til tilbud. De vanligste klimatiltakene har som mål å begrense etterspørselen etter olje, gass og kull, for eksempel ved å bytte bensinbiler ut med elbiler.

Å redusere oljeproduksjonen handler derimot om å begrense tilbudet på markedet.

Begge deler må til for å komme frem til målet. Men det spørs om ikke det naermest ensidige fokuset på norsk olje har tatt oppmerksomheten bort fra de tiltakene som må iverksettes den neste perioden, for nettopp å redusere etterspørselen etter olje.

NÅ ER NORGE i ferd med å knytte seg til EUs klimarammeverk. Det vil bety at Norge skal gjennomføre 40 prosent utslippskutt innen 2030, i all hovedsak innenlands. Dette gjelder for såkalt ikke-kvotepliktig sektor, altså transport, jordbruk, oppvarming og den slags.

Mens miljøpartiene har tatt en prisverdig kamp med Ap, Høyre og Frp om oljeproduksjonen, ligger det en veldig konkret oppgave og forpliktelse på bordet. Det er innen disse spesifikke sektorene at politiske vedtak må komme for å gjennomføre betydelige utslippskutt.

De resterende utslippene, for det meste industri og olje- og gassproduksjon, er en del av EUs kvotesystem.

Det gjør dem mindre relevante for norsk politikk, fordi så lenge kvotesystemet fungerer, går utslippene ned som planlagt. DEN SENTRALE OPPGAVEN er derfor å kutte utslippene kraftig fra biler, trailere, skip, fly og andre transportmidler, og fra landbruket. Det er mulig å nå målene, men det skjer ikke av seg selv.

Utviklingen i transportsektoren går allerede i riktig retning. Elbiler ruller ut på veiene i et overraskende tempo. Fossilbiler blir mer miljøvennlige, og kravet om biodrivstoff gjør at anslaget for utslippskutt gir grunn til optimisme.

Innenfor all transport, enten det til sjøs, på land eller i luften, må insentivene styrkes for å kunne nå målet. Det betyr at det må bli dyrere å forurense.

ENDA MINDRE PRAT er det om utslippene fra jordbruket, til tross for at disse er helt sentrale i Norges forpliktelse til EU. Den sektoren har alltid vaert fritatt for det meste av klimapolitikken. Derfor er det nå mye lavthengende frukt, altså tiltak som gir store kutt per krone.

I regjeringens klimamelding anslås det for eksempel at man kan gjennomføre store kutt i landbrukssektoren for prislapp på under 500 kroner per tonn i samfunnsøkonomiske kostnader. Det er veldig billig, men forutsetter at nordmenn endrer kostholdet.

Kraftige økonomiske insentiv for miljøvennlig transport kombinert med diverse enkle og billige tiltak i andre sektorer, kan vaere nok til å nå klimamålene.

Norsk klimapolitikk er en god konstruksjon, men skruene må strammes ytterligere til. Ingen har tid til å miste målet av syne.

PROBLEMET ER AT miljøbevegelsen og klimapartiene i altfor liten grad har lagt press på å påvirke i disse sakene. Man kan ikke øke drivstoffavgiften eller legge om landbruket uten å overbevise folk om at det er riktig. Oljedebatten har skygget for de enkle tiltakene som må gjøres her og nå.

Norsk klimapolitikk er en god konstruksjon, men skruene må strammes ytterligere til. Ingen har tid til å miste målet av syne.