Frode Bjerkestrand
Klarer du ikke si «kulturbyen Bergen» uten å flire sarkastisk? Les her.
RDKOMBINASJONEN «kommunens» og «kunstplan» fremtvinger ofte to motsatte reaksjonsmønstre. Noen flirer ironisk over byråkratisk kulturhybris. Andre henter frem sine verbale gønnere fordi det offentlig vet for lite og bevilger for lite.
Noen ganger er det forståelig. Kommunale kultur- og kunstplaner kan vaere brautende avhandlinger, som ofte handler mest om å legitimere tom symbolpolitikk.
For Bergens del syns jeg sånn ironi og aggresjon treffer dårlig.
BERGEN KOMMUNES kunstplan for årene 2018 – 2027 er selvskrytende så det holder, men likevel et viktig dokument for alle som driver med eller bruker kulturtilbud her i området.
Høringsfristen for den nye kunstplanen gikk ut før helgen. Det har forhåpentlig strømmet inn med innvendinger, ideer og dårlig skjult kritikk, noe som utelukkende er fint.
Kulturlivet i Bergen, og i hele Norge for den del, er mer eller mindre offentlig finansiert. Skulle bare mangle at ikke aktørene selv er bekymret for egen status og fremtid.
MEN KUNSTPLANEN handler om mye mer enn å smøre kommunebudsjettets «pynteposter» med småpenger. Kultur er viktig for Bergen, for byens selvbilde og fremtid. Kunst skal ikke vaere pynt, men noe som løfter Bergens kompliserte liv som Norges nest største by.
Bergen vil alltid måle seg mot Oslo, som er dobbelt så stor, og byens hovedstadskomplekser forplikter den til å strekke seg litt lenger. Hele tiden.
UTVIKLINGEN SNAKKER for seg selv. Forslaget til ny kunstplan for de neste ti årene er også en fin dokumentasjon på den gode veksten i kunstlivet de siste ti årene.
Kommunen har vaert fødselshjelper for 17 nye kulturinstitusjoner, over 20 kunstnerdrevne gallerier og atelierfellesskap og fem nettverksorganisasjoner.
DET SISTE ER spesielt viktig. De faglige organisasjonene har ført til en profesjonalisering uten sidestykke, og gjort samarbeid og utveksling av kompetanse mye enklere.
Blant annet har det ført til at verdiskapningen i musikkbransjen i Bergen er omtrent tre ganger større enn i andre norske storbyer.
SAMTIDIG OPPLEVER Bergen vekstens uunngåelige paradoks: Suksess skaper større forventinger, og stadig større krav og pengestøtte. Spriket mellom totalsummen av søknader om støtte fra kunstnere og penger på posten for frie tilskuddsmidler, er fremdeles stor. Så mange blir skuffet, hvert eneste år.
Blant annet har antall søknader til internasjonal kunst- og kulturutvikling økt med hele 537 prosent de siste ti årene. Vekst generer altså vekst – men kan også føre til økende misnøye. I FORSØKET PÅ Å holde kunstplanen relevant i en omskiftelig tid, har byrådet utvidet sitt eget ansvar til et par nye felter. Det mest iøynefallende er at kunstkritikk nå skal bli et kommunalt anliggende.
Kommunen vil blant annet legge til rette for et kritikkforum, oppfordre til bedre kritikkutdanning og opprette «en aspirant- eller mentorordning som omfatter kritikere».
I EN TID DER NY teknologi og katastrofeøkonomi har satt medienes kunstkritikk under betydelig press, er det fint at omsorgen for feltet er så stor. Men prinsipielt er det likevel grunn til å bli litt urolig når kommunen selv opphøyer seg til kunstkritikkens motor.
Kunsten og kritikken av den bør ikke henge i navlestreng til det offentlige, men utøves fritt og uhemmet. Kunsten er nok offentlig styrt som den er.
Dersom politikerne tiltar seg indirekte styring over hvordan kunstkritikk formes og utøves, er vi på ville veier.
JEG TROR PROBLEMET i større grad handler om at kunstfeltet selv ikke i stor nok grad griper mulighetene som internett og ny teknologi gir, både for engasjement, kommunikasjon og kritikk.
Tradisjonell kunstkritikk er lukket og konservativ, og det er kanskje et større demokratisk problem enn at avisene holder seg med faerre kunstkritikere.
Den Store Samtalen om kunst bør inkludere flere enn kuratorer og kunsthistorikere.
I SUM ER BERGEN kommunes nye kunstplan velment og offensiv. Men den burde kanskje vaert tydeligere på sine egne begrensninger. For eksempel diskuterer den i alt for liten grad hvordan private kan lokkes til å engasjere seg tyngre i kunst- og kulturlivet.
For eksempel er det absurd at kulturfeltet og reiselivet i Bergen ikke har et utstrakt og formelt samarbeid. Og fremdeles er det altfor mange pengesterke personer og bedrifter i denne byen som putter sine formuer i stein død eiendom istedenfor å investere i sprell levende kultur.
Her har mange en jobb å gjøre.