Sykkel-VM må levere åpenhet

Sykkel-VM ble i stor grad ble finansiert av skattekroner. Da bør allmennheten få innsyn i avtalen med det internasjonale sykkelforbundet.

ARRANGØRENE av sykkelVM har forpliktet seg til å betale rundt 66 millioner kroner i avgift til UCI, det internasjonale sykkelforbundet, for å få arrangere VM. Når to tredjedeler av inntektene kommer fra det offentlige, bør åpenhet vaere en selvfølge.

BT har i lang tid forsøk å få innsyn i avtalen, uten hell. Norges Cykleforbund (NCF) peker på UCI, og begrunnelsen derfra er «forretningsmessige forhold». Men når UCI ikke engang er villig til å gi ut en sladdet versjon av avtalen, er den begrunnelsen vanskelig å forstå.

Verken Bergen kommune, Hordaland fylkeskommune eller staten stilte noen krav om åpenhet da de bevilget penger. Det er underlig at ikke giverne selv har sett behovet for transparens.

KULTURDEPARTEMENTET argumenterer med at deres støtte skulle gå til annet enn avgiften. Men deler av den offentlige pengestøtten har nødvendigvis gått til å betale den skyhøye regningen til UCI.

I lys av den langvarige debatten rundt åpenhet i norsk idrett, er dette hemmeligholdet uheldig. UCI bør på eget initiativ åpne for innsyn i avtalen. Norges Cykleforbund bør også forstå at det er i deres egen interesse å legge press på UCI for å la allmennheten se avtalen.

Men også de tre offentlige partene som har gitt støtte, bør ta selvkritikk på at ikke tydeligere krav ble stilt. Det er uforståelig at både kommunen og fylkeskommunen har gitt underskuddsgaranti, uten klare kriterier for å få pengene utbetalt.

Åpenhet er bare ett av flere krav som burde blitt stilt. En underskuddsgaranti uten betingelser, er ikke akkurat en oppfordring til å holde budsjettene. Bergen 2017 åpenbart har tatt det for gitt at 10,4 millioner uansett ville bli utbetalt i etterkant.

FYLKESKOMMUNEN truer nå med å holde tilbake sin andel, om ikke fartsdumper og fortauskanter blir satt i stand igjen.

Bergen 2017 er i en saerdeles alvorlig økonomisk situasjon, som rammer en rekke bedrifter i bergensområdet. Å la offentligheten få innsyn i avtalen, kan gjøre det lettere å forstå pengebruken.

I lys av den langvarige debatten rundt åpenhet i norsk idrett, er dette hemmeligholdet uheldig.

Dessverre fremstår bevilgningene fra Bergen kommune og Hordaland fylkeskommune som amatørskap. Denne gangen er det for sannsynligvis for sent, men laerdommen bør vaere at det offentlige ikke bør gi betingelsesløs støtte til store idrettsarrangementer.

Om ingen stiller klare krav om åpenhet, vil hemmelighold forbli et vedvarende problem i både norsk og internasjonal idrett.