Eirin Eikefjord
Rettssalen blir brukt som miljøpolitisk forestilling, mener Regjeringsadvokaten. Men det virkelige dramaet utspiller seg i virkeligheten.
LANDETS FØRSTE klimarettssak mangler ikke pomp og circumstance. Køen inn til Oslo tingrett gikk langt ut på gaten. Bunadstettheten var like høy som på 17. mai. Og utenfor rettssalen har miljøbevegelsen reist en isskulptur – med den symbolske påskriften §112.
– De ønsker å bruke rettssaken til å lage en stor miljøpolitisk forestilling, sa regjeringsadvokat Fredrik Sejersted, da han endelig fikk ordet.
Regjeringsadvokaten ramset opp: Programoversikt. Kveldsarrangementer. Podkast. Underskriftskampanjer.
– Kanskje det er den viktigste motivasjonen bak dette søksmålet, men det skal ikke jeg spekulere i, sa han. Uansett: Det er en forestilling staten ikke vil vaere med på.
MEN STATEN HAR IKKE noe valg. Staten er saksøkt av Natur og Ungdom og Greenpeace for brudd på miljøbestemmelsen i Grunnloven §112, og Regjeringsadvokaten må vaer så god stille på klimashow.
Når han først måtte opptre, gikk Fredrik Sejersted høyt på banen. «Entusiastisk og fremoverlent», for å bruke hans egen betegnelse på jurister som er langt fremme i skoene.
GRUNNLOVSAKTIVISME, sa han. Amerikanisering. Rettsliggjøring av norsk klimapolitikk. Anførsler som er så brede og generelle at det ville stanse all utvinning på norsk sokkel hvis man skulle ta dem på alvor.
Ifølge Sejersted er konsekvensen av miljøorganisasjonenes logikk at alt fra lete-refusjonsordning til skatteregimer må hales gjennom domstolene.
– Hvis §112 skulle bli brukt slik, hadde den aldri fått flertall i Stortinget, sa han.
Regjeringsadvokaten anmodet i stedet dommeren om å videreføre norsk skeptisk tradisjon og tolke Grunnloven forsiktig og tilbakeholdent, med respekt for maktfordeling og demokrati.
– SPØRSMÅLET ER IKKE om domstolene bør sette grenser. Det er rettsliggjøringsdebatten, og den hører ikke hjemme her, sa advokat Cathrine Hambro, som representerer Greenpeace i miljøsøksmålet.
Spørsmålet er hvor grensen går, fremholdt Hambro – og den går definitivt ved lisensvedtaket i 23. konsesjonsrunde.
Ifølge Hambro er dette vedtak med irreversible og uakseptable skadevirkninger langt, langt inn i fremtiden. Vedtak med graverende, naermest banale feil. Det mest kontroversielle av sitt slag i norsk oljehistorie.
– Det finnes ikke den økonomi i verden som kan rettferdiggjøre dette, sa Hambro.
ADVOKAT EMANUEL FEINBERG, som representerer Natur og Ungdom, sammenlignet Norges forsøk på å kutte utslipp med en kamerat som prøver å kutte røyken.
Kameraten hadde tenkt å øke med fem sigaretter hver dag. Da han skulle trappe ned, kuttet han de fem, og holdt seg på samme nivå.
– Han kameraten ler vi av. Det er selvfølgelig bra ikke å øke. Men det er ikke det samme som å kutte, sa Feinberg. Det er ikke en plan vi kan stole på.
Og det har altså ikke Norge heller.
FOR ALLE SOM PRØVER å dramatisere virkningen av Grunnloven, er den klassiske Odyssevs-metaforen – den med å binde seg til masten – tydeligvis uunngåelig. Ifølge advokat Hambro er selve poenget med §112 å binde politikere til masten. Det gikk ikke regjeringsadvokaten med på. Han lot Odyssevs seile sin egen sjø.
– Det handler ikke om å binde seg til masten, men å pålegge seg selv en «tiltaksplikt». Men det var aldri meningen å binde opp friheten til å velge hva slags tiltak, sa Sejersted.
Han mener tilsynelatende at så lenge staten har satt i verk tiltak på klimaområdet, er plikten unnagjort. Da må vi avfinne oss med de tiltakene, uansett om de hjelper eller ikke.
DET VAR KANSKJE tilløp til drama og forestilling i retten. Men det virkelige klimadramaet handler verken om Grunnloven eller Odyssevs, men om de menneskeskapte klimaendringene.
Klimaforsker og UiB-professor Eystein Jansen var innkalt for å vitne om det, og overskriftene hans varslet død og elendighet: Ekstrem temperaturøkning på Svalbard. Rekordlite sjøis i Arktis. Hetebølger, havstigning, tørke. Ras. Flom. Ekstremnedbør. Aller verst på Vestlandet.
Risikoen er mye høyere enn antatt, den gang noen stakk en finger i luften og verden fikk et togradersmål. Som Jansen sa: Større utslipp betyr større fare. Og det er umulig å «skru av varmen».
HVIS KLIMARETTSSAKEN faktisk var en forestilling, ville noen gjort et estetisk poeng av at skulpturen utenfor tinghuset ser ut som en gravsten. En gravsten av is. Kanskje er det et frempek, på flere plan.