Karikaturtegneren Fischer

eksperter og byråkrater eller internasjonale handelsavtaler. For å komme til denne innsikten, trenger man verken vaere «selverklaert marxist», «totalitaer kommunist», på lag med «Theresa May og Donald Trump», eller passe inn under noen av de andre merkelappene Fischer strør om seg med i teksten for å skremme BTs lesere. Det holder at man har lest det største samfunnsvitenskapelige forskningsprosjektet i Norge i moderne tid, Maktutredningen fra 2003. Der er hovedfunnet nettopp at det norske folkestyret forvitrer, fordi makt flyttes fra folkevalgte til ikke-folkevalgte organer.

FISCHER ER BEKYMRET for minoriteters rettigheter og institusjoners uavhengighet når stemmeseddelens makt styrkes. Her har liberalismen historisk bidratt til viktige innsikter. Men det blir å snu det hele på hodet når Fischer konkluderer med at ingen av folkestyrets begrensninger er til for å «verne skipsreiarar».

Minoriteten «de rike» har et spesielt sterkt vern i moderne liberale stater, og flere av bidragene i antologien vår peker på hvordan den liberale idétradisjonen helt eksplisitt har vaert opptatt av å beskytte markeder og sosiale hierarkier fra det fremvoksende demokratiet. Fischers dype bekymring for mindretallets rettigheter speiles i hans totale bekymringsløshet i møte med den enorme makten som et visst mindretall av kapitaleiere har skaffet seg på bekostning av folkestyret.

VI SKULLE ØNSKE at liberalister som Fischer klarte å behandle sin egen idétradisjon mer kritisk og reflektere over svakhetene ved egne posisjoner. Den evnen synes påfallende mange liberalister – Fischer inkludert – å ha mistet.