En sjelden skatt
Vi må snakke om hva vi taper når 90 prosent velger å ikke sette barn med Downs syndrom til verden.
Hjellestad NI AV TI SVANGERSKAP hvor fosteret har blitt påvist Downs syndrom avsluttes i Norge. Tallene er ekstreme. Bak tallene finnes tankekjør, vonde følelser, dårlig samvittighet, informasjonsinnhenting, knuste drømmer og verkende mamma- og pappahjerter. Å velge å terminere et svangerskap krever i alle tilfeller mot og styrke, og jeg kan kun forestille meg hvor vanskelig det er å gjennomføre dette når beslutningen først er tatt.
Jeg tror likevel at vi som samfunn trenger å snakke om hva vi taper når 90 prosent velger å ikke sette barn med Downs syndrom til verden. Vi må ikke vaere så redd for foreldrenes følelser at vi ikke lenger snakker om hva som i realiteten skjer. Det som skjer i praksis er at vi basert på fakta, statistikk og estimering av levetid, helseutfordringer og ressursbruk, utrydder mennesker med Downs syndrom.
Hva om du fikk vite at du ville få en sønn eller datter som beklageligvis kanskje kom til å dø av kreft som 50-åring eller ville trenge ekstra støtte i hverdagen fordi han eller hun er «krevende»? Vil det i fremtiden vaert helt akseptert og til og med vanlig, som det er med fostre med Downs Syndrom, å avslutte svangerskap med foster som er for eksempel døv, autistisk eller har Cerebral parese? Hvorfor er det slik at humør og helse skal vaere kriterier for hvorvidt mennesker som Poppy skal få lov til å bli født?
SOM SAMFUNN TAPER vi på det åndelige plan. Vi har en klar beskjed til mennesker som har Downs syndrom, og det er «dere er ikke verdt livet». De kan faktisk lese det svart på hvitt selv, eller høre noen uttale seg om det på radio. Når regjeringen, ved helseminister Bent Høie (H), har sagt ja til å tilby kvinner over 38 år, eller som har fått påvist økt risiko for å få barn med kromosomavvik, NIPT-test (Non Invasive Prenatal Testing) tar vi virkelig forebyggingen av Downs syndrom på alvor. På Island har de allerede kommet så langt at de naermer seg 100 prosent terminering av disse svangerskapene. Det vil si at de i praksis utrydder dem.
For alle oss andre er det et stort tap. Vi mister mennesker med den sjeldne egenskapen det er å kunne vise følelser uhemmet – å vise glede, sinne og tristhet i øyeblikket. Mennesker som smiler med øynene, og med hele munnen og også noen ganger hele kroppen. Vi mister mennesker som er herlig aerlig, og som får oss til å stoppe opp, reflektere og leve i øyeblikket. Vi mister mennesker som Poppy.
Historien og bildet publiseres med tillatelse fra familien til Poppy.
Vi mister mennesker som får oss til å stoppe opp, reflektere og leve i øyeblikket. Vi mister mennesker som Poppy.