Grønn omstilling uten effekt – ennå!
For å løse klimautfordringen må vi gå «all in», noe vi globalt langt ifra gjør i dag.
Professor i klimaforandringer og administrerende direktør for Nansensenteret.
2017 SER FORELØPIG ut til å følge tett etter
2016. Klimaet er i ubalanse: På grunn av varmeopptaket i verdenshavene er det en forsinkelse i klodens oppvarming i forhold til hurtig økende mengde av drivhusgasser i atmosfaeren. Gjennomsnittstemperaturen er minst en halv grad lavere enn hva det nåvaerende nivået av drivhusgasser i atmosfaeren legger opp til.
Siden midten av 1950-årene har den amerikanske forskningsorganisasjonen NOAA (National Oceanic and Atmospheric Administration) systematisk målt atmosfaerens innhold av CO2 og kartlagt sesongmessige og årlige variasjoner i mengden av CO2.
TOPPEN AV MAUNA LOA på Hawaii, langt fra tungindustri og tett trafikk, er én av de lokasjonene hvor CO2-innholdet måles. Et annet sted er Antarktis. Sammenlignes observasjonene med data fra iskjerner tatt ut fra Antarktis, så har vi et historisk arkiv for CO2 i atmosfaeren. Dette strekker seg over de siste 800.000 årene. Her fremkommer det klart at drivhusgassen CO2 ikke på noe tidspunkt i denne perioden har vaert tilnaermet så høy som i dag. Funn i iskjernene viser at verdiene er cirka 40 prosent høyere enn tidligere toppmålinger. Fra de samme iskjernene kan vi konkludere, at ikke på noe tidspunkt har innholdet av CO2 i atmosfaeren endret seg så hurtig som nå.
Det atmosfaeriske innholdet av CO2 fortsetter å øke eksponensielt. Samtidig ser de globale utslippene av CO2 til atmosfaeren nå ut til å ha stagnert i perioden 2014-2016 etter tiår med kraftig vekst, men dog steget igjen i 2017. Illustrativt kan tendensen frem til 2016 sidestilles med at vannivået i et badekar stiger fordi kranen fortsatt står på, men at vi i alle fall har sluttet med å skru kranen ytterligere opp.
DET SOM ER STYRENDE for de pågående klimaforandringene, er mengden av drivhusgasser i atmosfaeren, herunder CO2. Vi vet at CO2 har lang levetid i atmosfaeren. Mengden CO2 vil ikke avta raskt på egenhånd, selv med en stagnerende, mindre eller eventuelt fullstendig stans av utslippene i naer fremtid. CO2 i atmosfaeren er en del av jordens komplekse karbon-kretsløp. Vi vet at variasjoner i den atmosfaeriske CO2-mengden ikke kun skyldes menneskeskapte utslipp, men også er forårsaket av utslipp og opptak fra naturens egen side.
Netto-opphopningen i atmosfaeren henger sammen med hvor mye CO2 som på den ene siden slippes ut både fra naturen og fra menneskers bruk av olje, kull og gass. Dette blir tatt opp i verdenshavene og på land gjennom for eksempel plantevekst og kjemisk forvitring. Havet, og spesielt polarhavene, er nøkkelområder hvor store mengder CO2 kan taes opp og dermed forsvinne fra atmosfaeren. At havene nå langsomt varmes opp har imidlertid en negativ betydning for opptaket av CO2. Derfor har dette innflytelse på atmosfaerens innhold av CO2.
DEN GRØNNE omstillingsdebatten er kommet på avveie når fokuset er at klimaet kan «reddes» ved at utslippene av CO2 til atmosfaeren stagnerer. For å nå Paris-avtalens ambisjoner er det avgjørende å gå bort fra en enøyd debatt om utslipp og utslippskvoter, og i stedet få frem en diskusjon om de faktiske årsaker til klimaforandringene vi er vitne til. Mengden av CO2 og andre drivhusgasser i atmosfaeren og hvordan konsentrasjonene kan stabiliseres eller reduseres, er en diskusjon som blir oversett. I dag er det et misforhold mellom stagnerende/ stigende CO2-utslipp og raskt stigende innhold av CO2 i atmosfaeren, hvorpå milliardinvesteringer i grønn omstilling ennå ikke synes å ha effekt på klimautviklingen.
Optimistiske spådommer anslår at uslippene skal vaere på topp omkring
2020. Men selv i dette scenariet vil det ifølge beregninger medføre ytterligere global temperaturstigning på mellem
0,9–2,3 grader i 2100. Altså noe over målsetningen i Paris-avtalen. Dagens utslipp og forhold tilsier at vi ikke følger dette optimistiske scenariet. Det er mer naerliggende å sammenligne det med et worst case scenario, hvor det legges opp til en økt temperaturstigning på mellom
3,2–5,4 grader i 2100 i forhold til dagens situasjon. Forhold som blant annet vil sette klodens økosystemer under økende press.
DET MÅ ALTSÅ kraftigere lut til i form av ytterligere klimapolitiske tiltak og handlingsplaner enn hva Paris-avtalen har lagt opp til. Ellers er det ikke realistisk å nå 2-graders målet til FN. En europeisk såvel som en global energipolitikk må derfor bidra ambisiøst og tilstrekkelig for at veksten av CO2 i atmosfaeren reduseres. Først da kan vi påvise at den grønne omstillingen slår gjennom.