Eirin Eikefjord

Hvis du er forberedt på det verste, blir du iallfall ikke skuffet.

SPISE SUNT, løpe langt, bli et bedre menneske. Sånne planer legger de fleste når et år glir over i et nytt. Selv har jeg ett rituelt nyttårsforsett: Bli mer positiv. Det holder sjelden mer enn noen dager inn i januar – alle nyttårsforsetters skraphaug. Manglende suksess skyldes ikke bare svak impulskontroll og dårlig innstilling. Verden gjør det krevende å tenke positivt for tiden.

FÅ UKER INN ble Donald Trump vår mann på atomknappen. Ikke akkurat noen hestekur mot misantropi og weltschmerz.

Weltschmerz – verdensssmerte – ble brukt av den tyske forfatteren Jean Paul (1763-1825) om følelsen av utilstrekkelighet og angst på vegne av seg selv og verden. Etter hvert ble denne pessimistiske verdensanskuelsen grundig utkonkurrert av moderne selvhjelpslitteratur.

En eller annen gang – var det på det glade 90-tallet? – fikk noen den briljante ideen at alt blir bedre av å tenke positivt. Jubelbølgen fikk enorm tilslutning. Mitt evige mål om å bli mer positiv er sannsynligvis en slags langtidsvirkende miljøskade. Heldigvis ser den kollektive ja-stemningen ut til å snu.

«TUNG START PÅ nok et år med overdrevent positive kolleger? Her kommer en trøst: Det er bra å vaere negativ», lød et oppslag i Dagens Naeringsliv 14. januar.

I denne gladsaken intervjuer DN den svenske psykologen Matthias Lundberg, som står bak forestillingen «Den lyckliga pessimisten». Lundberg mener selvhjelpsbransjen har en dårlig sak, og at det faktisk kan vaere lurt å forberede seg på det verste.

Han får støtte av en rekke forskere som mener det er direkte bortkastet å tenke positivt. Ingenting tilsier at det virker.

Ifølge filosof Ida Hallgren fører alt maset om å tenke positivt til at folk blir syke.

Are Holen, professor ved Institutt for nevromedisin ved NTNU, mener samfunnets selvpålagte forbud mot å tenke negativt er å klandre for både Brexit og Trump.

– Det nytter lite å skru seg opp på en rosa sky og sitte der med harpen og klunke når verden går til grunne under deg, sier han til DN.

HVIS DU ER FORBEREDT på det verste, blir du iallfall ikke skuffet. Positivitet derimot, virker derimot sløvende – litt på samme måte som religion er som opium for folket.

Dette er jo innsikt vi pessimister har sittet på i årevis. Men pessimisme har hatt dårlig gjennomslag. Stort sett møtes det med overbaerende råd om å slutte å vaere sur fra folket der oppe i den rosa skyen.

– HVEM VIL FREMSTÅ som en elitistisk gledesdreper når tiden vi lever i omfavner tomme uttrykk som «positivt menneskesyn», «utfordringer» og «visjon», spør ledelsesforsker Mats Alvesson ved Universitetet i Lund i DN-saken.

Spørsmålet er en nokså presis analyse av nyere norsk offentlighet. Til tross for at vi har å gjøre med en pietistisk og innadvendt befolkningstype, har positivitetstyranniet fått overraskende godt fotfeste.

DEN KRITISKE PRESSEN er mindre av en festbrems enn sitt rykte. «Slapp av – Donald Trump blir aldri president», kunne TV2 berolige oss i mars 2016. Da det motsatte