Frode Bjerkestrand
Festspillsjef Anders Beyer har sans for kvass satire. Det løftet hele festspillåpningen.
HVORDAN håndterer du som festspillsjef at du får dødelig fornaermet kritikk av dine aller viktigste samarbeidspartnere, på trykk i BT?
Det skjedde med Anders Beyer i fjor, og ekkoet etter kritikken hang som en forventning over åpningskonserten onsdag.
Det mange husker etter fjorårets festival, var brevet fra ti kulturledere, der de naermest fratok Anders Beyer all aere som festspillsjef.
Festspillene savnet substans, mente brevskriverne. De mente også at festivalen var uinteressant innenfor kunstmusikkfeltet, og at strategien gikk i feil retning. Dessuten syntes de åpningskonserten var et symptom på alt dette.
DET VAR EN GRUSOM salve. Men Beyer valgte den aller frekkeste varianten for å håndtere rabalderet. Han brukte selveste festspillåpningen på Torgallmenningen til å jage elefantene fra i fjor ut av rommet. Han laget video.
Videoen er en studie i det å ta brodden av en uvinnelig debatt: En film der Beyer fremstår som dypt frustrert og bortkommen toppleder. Og som dermed spiller rett opp til årets store spørsmål under Festspillene: «Hvem er jeg?»
Han velter vinglass og raser over motgangen spesielt, og bergensiana spesielt – og må til slutt påkalle assistanse fra utlandet til å håndtere krisen. Og der kommer tekstforfatterne Andrew Wale og Suzie Davis som spesialinnkalte støtdempere.
DE TO BRITENE begravde hele krisen i en elegant fremføring med papirdukker og avissider, der erkebergensk kulturdebatt ble fremstilt i tonefallet til britisk satire. Og ingen kan satire bedre enn britene.
Humor er et effektivt grep for å vise hvor smålige konflikter kan bli, når kommunikasjonen er så bastant og nyansene så få som i denne byen.
Vi er flinke til å snakke forbi og over hverandre, og mindre flinke på lojalitet, strategisk bakromsprat og evne til å belite seg. Kanskje spesielt i kulturlivet.
BEYERS GREP var dristig, elegant og vittig. Spesielt fordi opptrinnet ga hele publikum anledning til å flire av gravalvoret som tok byens kulturlederskap i fjor. Såpass må byens kulturkoryfeer tåle.
Under Beyers harselas ligger det en brodd mot den bergenske (mangel på) selvinnsikt og Festspillenes evne til selvkritikk. Det finnes en tone av alvor i denne seansen, som jeg antar alle fikk med seg.
Festspillene tåler ikke den typen intern uro og offentlige oppgjør saerlig mange ganger.
Men Beyer kunne også gjøre det så freidig, fordi Festspillene har kommet kritikerne i møte. Hvis ikke, kunne festspillsjefens harselas nesten blitt tolket som forsøk på en avskjedssøknad.
I fjor var det bare tre konserter i Troldsalen under Festspillene. I år er det 11. I fjor inntok festivalen hele Festplassen, med konserttelt og kafé, pluss Smålungeren til en spektakulaer kveldsperformance.
I år er slike grandiose markeringsforsøk borte. Akkurat som noen av de aldrende, faste sponsorene. Trolig er denne «nøkternheten» en nødvendig tenkepause.
FOR ØVRIG ER DET lite nøkternt over selve kjerneprogrammet. Festspillene fremstår nettopp som mer ydmyke, rause og desentralisert, med tung vekt på klassisk musikk, samtidskunst og forestillinger langt ut i det krevende og eksperimentelle.
Beyer valgte den aller frekkeste varianten for å håndtere rabalderet. Han brukte selveste festspillåpningen på Torgallmenningen til å jage elefantene fra i fjor ut av rommet. Han laget video.
Hvis de ti brevskriverne fra i fjor også er misfornøyde i år, vil det vaere interessant å høre dem begrunne det.
Årets festspillåpning er en av de mest underholdende jeg har sett på årevis. En ting er alle kunstinnslagene av høy kvalitet. Å høre Rufus Wainwright synge Shakespeare-sonette med Harmonien er som å gå rett i en vegg av vellyd, for eksempel.
DEN PISKENDE satiren og selvkritikken er en annen grunn. Det ligger en fin holdning til åpenhet i dette grepet, som kanskje bringer Festspillene litt lenger unna stempelet som møllaktige og konservative.