Anders Pamer
Nattehimmelen var rosa da Cecilia Braekhus og Bergen endelig fikk hverandre. Nå kan hun gi seg på topp.
HUN FIKK ENDRET lovverket. Hun brøt med Europas kanskje mektigste boksepromotor. Hun inviterte den nest beste bokseren i verden og alle oss andre til fest. Og Cecilia Braekhus vant klart. Mange tusener av hennes egne hyllet henne før, under og etter kampen. Hun beskrev det selv som sin største opplevelse noensinne, og det er det ikke vanskelig å sette seg inn i. For denne boksekampen handlet om så mye mer enn denne boksekampen. Det som skjedde på Koengen fredag kveld var bare desserten.
FRA FØR HAR HUN SLÅTT dem alle. Hun har gått ubeseiret, og best av alt – uskadet – ut fra 31 profesjonelle kamper. Hun har vist sin klasse. Hun har brøytet vei for idretten sin i Norge, hun er blitt et idol for mange unge mennesker, hun har oppnådd å bli profet i egen by, hun har arrangert det første proffstevnet på aldri så mange år i Norge – deretter i Bergen.
Og hun har bokset dem ut, én etter én, samtlige som har forsøkt seg.
Hva nå? Når man har hoppet til bunns i den største bakken, hvor skal man hoppe da?
JEG HAR ALL RESPEKT for at Cecilia Braekhus vil forsøke å erobre Amerika, bli et navn i Las Vegas og legge seg opp godt med penger. Hun fortjener det. Hvem ville ikke tenkt slik?
Men sportslig og følelsesmessig har hun rundet spillet.
Og for å vaere aerlig: Etter at Erica Farias såpass klart ble beseiret under den rosa himmelen på Koengen, finnes det ingen reelle utfordrere tilbake. Det finnes riktignok helt sikkert noen som vil prøve seg.
Men de fleste av dem har hun slått før. Og kompetente utfordrere finnes det faktisk ikke flere av om hun måtte forflytte seg til Las Vegas eller Atlantic City eller hvor det måtte vaere.
Hun kan helt sikkert fortsette i noen år til og forsøke å motivere seg til kamper mot underlegne motstandere. Men hvilken verdi har det?